Restaureringen av Nidarosdomen tok til i 1869, samme år som Gustav Vigeland ble født. Høsten 1893 skrev Vigelands venn og mesén Sophus Larpent en artikkelserie i Dagbladet med tittelen «Restaurationens uhistoriske karakter». Larpent var ikke nådig i sin kritikk av domkirkens restaureringsarkitekt Christian Christie, og under pseudonymet «V.S.» skrev han:

«For at opnaa et tilfredstillende Resultat med Hensyn til Restaurationen af Bygningenes rige Udstyr med dekorative Menneskeskikkelser, særlig Menneskehoveder, maatte man have sikret sig dygtige, og med middelaldersk Billedstil fortrolige og i dens Teknik vel forfarne Billedhuggere – hvad man imidlertid ikke har sørget for».

Kanskje var det Larpents kritikk som fikk arkitekt Christie til å skrive til professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson høsten 1893 med en forespørsel om han kunne hjelpe til med å finne en billedhugger til domkirken. I brevet til Dietrichson la Christie ved en skisse av det tomme feltet i kongeinngangen som han ønsket at skulle fylles med et relieff, «Maria, Englen, Hyrderne». Senhøsten 1893 viste Dietrichson brevet og tegningen til den da 24 år gamle Gustav Vigeland.

Tegnet skisser til Nidarosdomen før han hadde fått oppdraget

Selv om Vigeland tidlig hadde vist interesse for å arbeide i domkirken kom det ingen oppdrag fra Trondheim. Under et lengre utenlandsopphold i Berlin og Firenze i 1895 modnet tanken om å arbeide i Trondheim, og i Firenze tegnet han flere skisser til domkirken. Også i 1896 hadde han et lengre studieopphold i Firenze, og her planla han en utstilling i Trondhjems kunstforening. Den viktigste motivasjonen for å stille ut i Trondheim var håpet om å få oppdrag for Trondhjem Domkirkes Restaureringsarbeider.

Utstillingen i Trondheim fikk god kritikk i avisene og den resulterte også i Vigelands hittil største salg, da kunstforeningen under utstillingen kjøpte det store relieffet Helvete for 2500 kroner. Vigeland monterte selv relieffet i «Det faste Galleri» i Trondhjems Sparebanks lokaler i Kongens Gate 4 før jul 1897.

På nyåret 1898 skrev han til Trondhjems Domkirkes Restaurationsbestyrelse: «efter at have lært den vakre Domkirke at kjende, [er jeg] mer og mer blevet interesseret i at knytte mit Navn til den gjennom mine Arbeider».

Arkitekt Christie svarte umiddelbart, og først nå var han overbevist om at de hadde funnet rett mann: «Af Deres sidste Brev, har jeg med Glæde seet, at De interesserer Dem for Oppgaven, og vil gaa ind med den, saasnart De kan». Christies begeistring var så stor at han kort etter reiste til Christiania for å besøke kunstneren i hans atelier. Tilbake i Trondheim sendte Christie flere kasser med avstøpninger fra domkirken som studiemateriale.

Vanskelige arbeidsforhold

I mars 1898 fikk Vigeland den første bestillingen til domkirken, en liten statuett av Olav den Hellige til en utvendig nisje på oktogonen østre kapell. I slutten av mars var det første utkastet ferdig. Christie hadde flere innvendinger, men var likevel så fornøyd over resultatet at han i et brev av 1. april 1898 ba Vigeland komme til Trondheim for å utføre 16 store figurer til hovedtårnet. Etter å ha laget flere versjoner av Olav den hellige våren 1898 tok det lang tid før han omsider kom til Trondheim i oktober 1898.

Arbeidsforholdene Vigeland ble tilbudt under sitt første opphold i domkirken var ikke de beste. Atelieret var et uoppvarmet rom i vestfrontens søndre tårn. Når han skulle modellere i leire var den hard og vanskelig å jobbe med, og om morgenen var klutene han hadde pakket inn skulpturene med ofte stive av frost. Likevel klarte han å modellere 16 tårnfigurer i løpet av november og desember 1898. Vigelands oppdrag var å modellere figurene som så ble støpt i gips. Figurene i kleberstein ble hugget av domkirkens steinhuggere.

Allerede i 1897 ble han venn med arkitekt Alf Hofflund. Hofflund kjente domkirken svært godt, fra 1886 hadde han stillingen som tegner og assistent for arkitekt Christie. Gjennom brevvekslingen mellom Hofflund og Vigeland får vi et godt bilde av Vigelands forhold til restaureringsarbeidene. Vigeland var bekymret for hvordan ville gå med huggingen av skulpturene i kleberstein, og i et brev til Hofflund skrev Vigeland 5. januar 1899: «Hold Myhre i Ørene og maal efter, hvis du gider. Det er jo bedre at Myhre faar det lidt ubehageligt i disse Maaneder, end at Figurerne skal staa deroppe til Spot og Spe».

Da Vigeland returnerte til Trondheim i mai 1899 fikk han vite at Christie var så misfornøyd med to av tårnfigurene at han måtte modellere de på nytt. Allerede samme kveld skrev Vigeland til Hofflund, som nå var i Berlin: «Kl 10 traf jeg Hr. Christie. Han har tænkt at kassere de to af Vandspyerne, den med Djævelen paa nakken og de to Drager der bides. Han vilde heller end de have gjentaget de to andre, Englen og Englen med den lille. Jeg satte mig imod, og det kan hænde at han i Naade lar mig slippe med smaa Forandringer.» Vigeland følte at det ble umulig for ham å få gjort noe, men ville likevel forsøke å begynne på Moses til korbuen.

Selv om starten på Vigelands andre opphold var alt annet et godt ble det en svært produktiv tid. I slutten av juni skrev han til Larpent og fortalte at Moses var ferdig og at han nå holdt på med «8 fantastiske Dyr til nordre Tværskibs 2 Taarne».

Vigeland har ikke skrevet så mye om sine egne arbeider i domkirken, men i et brev til Dagny og Stanislaw Przybyszewski datert 11. juli 1899 fortalte han blant annet at: «Disse 16 Vandspyere er Uhyrer, Djævle m.m., som skal Stikke ud af Taarnsiderne 150 Fod over Jorden. De maatte gjøres i store drag for at kunne virke paa den Høide, de Taaler ikke at sees paa nært Hold.».

«Var jeg rik, gad jeg ikke se Domkirken.»

Gustav Vigelands forhold til arbeidet i domkirken var ambivalent. På den ene siden følte han arbeidet som en belastning. Det var noe han måtte påta seg av økonomiske grunner. «Var jeg rik, gad jeg ikke se Domkirken. Men jeg er fattig, derfor må jeg selge noe av mitt indre». Det er opplagt at arbeidet i Trondheim hindret Gustav Vigeland i å arbeide med sin egen kunst og sine egne prosjekter. Dessuten syntes han det var vanskelig å skulle forme skulpturer i en stilart som ikke tilhørte hans egen tid.

Vigelands motvilje ble ytterligere forsterket av et svært anstrengt forhold til restaureringsarkitekt Christian Christie. Men selv om den aldrende Gustav Vigeland synes han hadde kastet bort store deler av 1890-årene på domkirken, vitner det store antallet tegninger og skisser av skulpturer til domkirken at Vigeland til tider var dypt engasjert i restaureringsarbeidet. I denne perioden laget han også skisser og hundrevis av tegninger til kirken og i 1900 tenkte han selv å utføre alle de 44 statuene til vestfronten. «Jeg vil bli 50 år, og da er jeg knekket» skrev Vigeland.

Etter 1902 fikk ikke Vigeland flere bestillinger fra Christie og i flere år sto gips- og leiremodellene og samlet støv. Men etter Christies død i 1906 tok Vigeland igjen på seg nye oppdrag for domkirken. I januar 1908 ombestemte han seg, og skrev til Kirkedepartementet at han likevel ikke ville utføre nye arbeider for kirken. De siste skulpturene ble ferdige fra Vigelands hånd i 1908 og alle øvrige skisser og utkast ble overlatt til hans etterfølger billedhuggeren Wilhelm Rasmussen.

Gustav Vigelands engasjement i domkirken var ikke begrenset til en kort periode rundt 1900 slik det ofte blir fremstilt, men den strakk seg over en lang periode, fra den første tegningen til «hyrdenes tilbedelse» i 1893, og til de siste skulpturene ble montert i korbuen av Vigeland selv i juni 1910. Til sammen rakk Vigeland å utføre 44 skulpturer til Nidarosdomen. Hans dype interesse og forståelse for middelalderens billedverden fikk sin frodigste og mest levende utfoldelse i vannspyerne til domkirkens hovedtårn.

Artikkelen jeg har skrevet i Kunst og kultur viser at utstillingen i Trondhjems kunstforening i 1897 var utslagsgivende for at han fikk oppdraget i domkirken. Vigelands separatutstillinger i Kristiania i 1894 og 1899 har vært godt kjent, men at han også hadde en utstilling i Trondheim i mai 1897 har vært et nærmest ubeskrevet blad.