Historien om bjørnungen som kom hjem
For arkeologer som jobber med bergkunsten i Alta er det umulig å ikke få sine favorittfigurer blant de til nå over 5000 helleristningene. Og ekstra glad kan man jo bli i en 7000 år gammel bjørnunge som plutselig dukker opp igjen.
Denne teksten stod først på trykk i Altaposten 1. april 2020.
Binna med ungen ruslende etter seg er utvilsomt av figurene med høy popularitetsskår. Helleristninger der dyreunger og foreldrene deres er avbildet har noe dypt rørende ved seg. Detaljene i figurene viser stor kunnskap om bjørnene og høy kunstnerisk kvalitet. Huggesporene fremtrer i det vakre berget som om de var laget i går. Forskning på helleristningene i Alta viser at de ble hugget omhyggelig inn i berget for så mye som 7000 år siden. Men nå ser det ut til at den lille bjørnefamilien faktisk har manglet et medlem en stund!
En mystisk stein i kjelleren på Talvik skole
Høsten 2019 henvendte en lærer ved Talvik skole seg til arkeologen Jan Magne Gjerde, som har jobbet med bergkunsten i Alta i mange år.
Læreren fortalte at det lå en stein i kjelleren på skolen som kanskje kunne være av interesse, fordi det var en helleristning på den. Jan Magne ba læreren sende et bilde av steinen, og da han så det, var han ikke i tvil. På steinen var det hugd inn en liten bjørn i kjent stil, og da bildet ble videresendt til Karin Tansem ved Alta Museum, var vi helt enige - steinen måtte høre hjemme på feltet Bergbukten 4A i Hjemmeluft. Ikke bare hadde bjørnen en form vi kjente godt, bergarten hadde også særtrekk vi var fortrolige med, nemlig stripene i berget. Steinen ble levert til Alta Museum, og gleden var stor. Det føltes nesten som at en ukjent slektning hadde kommet hjem.
Etter at steinbiten ble tatt med ned til feltet vi mistenkte den måtte komme fra, puslet vi den forsiktig på plass ved siden av de andre bjørnene, og steinen passet perfekt.
Det var rett og slett en bortkommen bjørnunge. I mange tusen år hadde altså bjørnemoren ledet de to ungene sine på sin vei over berget. Men på midten av 70-tallet ble den bakerste lille bjørnen borte.
Hvordan havnet steinen i kjelleren på Talvik skole? Det skal vi komme tilbake til om litt.
Takket være lokalbefolkning i Alta vet vi mye om bergkunsten i området
Arkeologer, forskere, andre fagfolk og historieinteresserte har spilt en avgjørende rolle for at Altas bergkunst er velkjent internasjonalt. Kulturminnet er så unikt at det er innskrevet på Unescos verdensarvliste. Kunstverkene fra steinalderen gjør at Alta Museum kan ønske tusenvis av altaværinger, skolebarn og turister velkommen til å se helleristningene våre i sommerhalvåret.
Men de største heltene i historien om bergkunsten i Alta er likevel alle de som meldte fra om at de hadde oppdaget figurer på berget. Den viktige rollen Altas befolkning har hatt for at bergkunsten i Alta har en såpass sentral plass blant all verdens kulturarv, kan ikke overdrives hvis man ser på hvem det er som har meldt fra om store og små felt med bergkunst i Alta.
Det er sikkert noen vi har glemt, men for å nevne noen: Ukjent nabo, som meldte fra til herredsagronom Knut Furu (Transfarelv, 1966), Fredrik Falsen (Isnestoften, 1969), Isak Balandin (Ole Pedersen-feltene, 1973), Charles Pedersen (Apana Gård, 1973), Åge Nilsen (Storsteinen, 1973), Stig Esjeholm og Roar Kristensen (Apanes, 1973), Tor Harry Pedersen (1976, Bergheim), Svein Erik Thomassen (Bergbukten, 1976), Arnulf Nilsen og Bjørnar Strifeldt (Amtmannsnes, 1978), Sissel Valle og Reidar Kristensen (Kåfjord, 1978), Liss Guddingsmo (Isnestoften, 1998, 2018) og Nils Eriksen (Transfarelv, 2003).
Uten dem hadde nok en stor del av bergkunsten vært tapt for alltid. Hjemmeluft kunne vært et industriområde og Storsteinen sprengt i stykker. Alta har en samling med bergkunst man skal reise langt for å finne maken til, og jo mer kunnskap vi får, jo mer fantastisk skjønner vi at den er.
Den 7000 år gamle bjørnungen har vært på avveie siden 1976
Men tilbake til den lille bortkomne bjørnungen. Vi har fått fortalt at en skoleklasse fra Talvik var på besøk på feltet den gangen det ble oppdaget i 1976, og de hjalp også til med å rydde bort torv og jord. Noen tok med seg den beskjedne steinbiten tilbake til skolen, sikkert uten å tenke nøyere på det, og der ble den liggende. Steinen har nok vært utsatt for litt av hvert - kantene på steinen er slitt, og det er noen flekker på den, kanskje av maling eller lakk. Men det spiller ingen rolle nå!
Gleden er desto større nå da Talvik skole tok kontakt med oss, og den har kommet til rette. Det at steinen ble levert inn, gjør at nok en bit av forhistoriens svære og kompliserte puslespill er lagt til. Og ikke minst er det 7000 år gamle kunstverket og familieportrettet komplett igjen. Hvis noen husker hendelsen med den lille bjørnen som forsvant fra Bergbukten, blir vi svært glade hvis de tar kontakt med Alta Museum og forteller!
Finnes det flere biter helleristninger der ute?
Det er flere deler som mangler av den samme bergflaten. Tenk om det finnes andre biter der ute? Og andre ukjente helleristninger, hellemalerier eller andre ting fra forhistorisk tid for den saks skyld? Folk tar av og til kontakt med museet fordi de mener de har funnet bergkunst, og som regel viser det seg å være noe naturlig. Og noen ganger er det gull. Det er uansett like viktig å melde fra om det, og like spennende å se om det er noe. Så nøl ikke! Enten det er noe du har visst om lenge, noe som ligger i boden eller i hagen, eller noe du oppdager nå: ta kontakt slik at vi kan få flere puslebiter og innblikk i livet i steinalderen i Alta.
Kom innom Alta Museum når det åpner igjen og det er tryggere tider, og se den flotte steinen med egne øyne. Og inntil videre kan du ser mer av den på Facebook-sida til museet.