Denne teksten er basert på en kronikk av Erlend Kirkeng Jørgensen og Felix Riede som først stod på trykk i Dagens Næringsliv 25. oktober 2019.

Miljøendringer har vært en hovedårsak til konflikt og migrasjon til alle tider.

Det er et problem at ekspertprognoser av klima- og miljøendringers konsekvenser for mennesker og samfunn sjelden ser forbi den industrielle revolusjonen. Menneskets dype historie er nettopp en lang oppvisning i hvordan alle samfunn har miljøbetingede bristepunkt. Når disse nås – og det gjør de, alle kjente samfunn har kommet dit – er konflikt og folkeforflytninger regelen fremfor unntaket.

Klimaendring fører til kamp om ressurser

Omfanget av konflikt og folkeforflytning varierer med befolkningstetthet, utbredelsen av miljøendringene som driver dem (i tid og rom) og investeringene som er gjort for å redusere risiko i møte med forutsett miljøvariasjon.

Godt belagte eksempler er konfliktene og migrasjonen som fulgte

• tørkeperioder blant Pueblo-samfunnene på 1200-tallet i sørvest USA
• kollapsen av tidlige bysamfunn i Midtøsten for 2200 år siden
• for ikke å snakke om at dette er hovedtrekket ved den såkalte folkevandringstiden i Europa mellom 300 og 500-tallet.

Eksemplene er mange, men fellesnevneren på tvers av tid og sted er at kampen om begrensede ressurser alltid er like reell.

Teknologiske nyvinninger har til alle tider forsøkt å gi oss mer mat og energi for å redusere farene ved fremtidig miljøvariasjon: enten det eldre oppfinnelser som fiskegarn og jordbruk, eller moderne som kunstgjødsel og hermetikkbokser. Men høster man mer enn man sår, viser historien at man får problemer – på kort eller lang sikt.

FNs klimapanel er tydelig på at vi høster mer enn vi sår.

Arkeologien beviser at uten fleksibilitet takler mennesket endringer dårlig

At terskelen for samfunnskollaps muligens er høyere i dag, innebærer bare at konsekvensene vil være mer alvorlige. Dette fordi vi er særlig utsatt for risikoen som følger av «path dependence»: eksisterende investeringer binder fremtidige investeringer i ugunstige løsninger. Denne faren øker med kompleksitet, fordi gammelt moment gjør samfunnet tregt.

Den historiske lærdommen er at slik treghet er en risiko i møte med endringer. Kollaps som følge av slik infleksibilitet er godt belagt i arkeologien.

Et klassisk tilfelle er hvordan Mayafolket ble avhengig av økt jordbruksproduksjon for å møte befolkningsveksten frem mot 900-tallet. Det ble utviklet komplekse terrassesystemer og vanningsanlegg i industriell skala. Tilpasningen hadde vært så effektiv, men samtidig så bindende for investeringer at da langvarige klimaendringer slo til, var det lite annet å falle tilbake på. Med mayaenes høye befolkningstetthet og komplekse sosiale systemer – likt hos oss i dag – var det ikke bare å benytte seg av den vanligste måte å redusere klimarisiko på gjennom alle tider: migrasjon.

Konsekvensen var omfattende konflikt og kamp om gjenværende ressurser.

En vesentlig konsekvens av klimaendringene er ikke bare økt gjennomsnittstemperatur, men også økt intensitet og hyppighet av ekstremvær. Oversatt til menneskelige konsekvenser betyr dette mindre stabil og forutsigbar ressurstilgang. Ressursmangel fører til forflytninger og konsentrasjon der ressurser forekommer tettest, med påfølgende kamp om tilgang.

Dette ser vi også i form av økt aggresjon mellom ellers konfliktsky dyr som for eksempel elg. Nøyaktig samme respons er arkeologisk godt belagt hos Homo sapiens.

Men fortiden gir ikke bare anledning til bekymring. Den gir anledning til å lære.