Norsk institutt for kulturminneforsking (NIKU) er 25 år i disse dager. Mye har forandret seg siden Miljødepartementet i 1994 bestemte seg for å dele opp Riksantikvaren og etablere NIKU som et uavhengig forskningsinstitutt.

Kulturminnene er materielle påminnelser om den historiske sammenhengen vårt samfunn er et produkt av. Kulturminnene har potensial til å forankre de store fortellingene om verdenskrig, teknologiutvikling eller sosiale forskjeller i lokalmiljøet.

Verdiene av kulturminner henger sammen med viktige dimensjoner i livet som handler om tilhørighet, identitet, læring, refleksjon, trivsel og opplevelser. Dette var og er utgangspunktet for norsk kulturminnepolitikk. Det nye nå er at en i mye større grad vil bruke kulturminnene for å løse eksplisitte samfunnsutfordringer.

Endring i hvordan vi tillegger kulturminner verdi

Tidligere ble kulturminnene for en stor del utforsket som objekt med egenverdi, på linje med andre tradisjonelle empirier i humaniora. Kunstobjekter og kulturminner ble vurderte etter estetiske eller historiske verdiparametre, og det var like innforstått meningsfullt å forske på en middelalderruin som å forske på et litterært forfatterskap.

Vi i NIKU tar slett ikke avstand fra denne typen empirisk forskning. Det er uomtvistelig at all den arkeologiske empirien som f.eks. utgravningene i Gamlebyen i Oslo har brakt fram i lyset, bør gis en forskningsbasert fortolkning og mate vår forståelse av historien.

Vi har en allmennhet som formelig lengter etter forskning og formidling av den arkeologiske kunnskapen vi skaffer til veie! Basiskompetanse om kulturminner er slik sett etterspurt og må også ligge til grunn for den «nye» forskningen på dette feltet.

Hvordan utforske kulturminner i relasjon til samfunnet rundt?

Med et stadig større nasjonalt og internasjonalt fokus på forskningens samfunnsnytte, blir kulturminneforskningen nå utfordret til å legge an nye og potensielt sett fornyende perspektiv i tillegg til de mer tradisjonelle.

Ett slikt perspektiv handler om hvordan en kan forene hensynet til utvikling, fortetting og ny infrastruktur med ønsket om å ta vare på kulturminnene. Hvordan kan kulturminnevernet forenes med utvikling?

Mye spennende arbeid blir gjort på dette området i praksis. Det er viktig å knytte forskning til praksisfeltet slik at man vet hva som faktisk fungerer og hvorfor. I NIKU driver vi et pågående forskningsrådsfinansiert prosjekt som legger an dette perspektivet på ny bruk av gamle industribygg i Moss og Skien, og vi vil gjerne bidra til mer kunnskapsbygging på ny bruk av industriminner.

Bevaring og transformasjon av historiske bygninger for å møte nye krav, henger intimt sammen med kravene til et grønt skifte. Et skrekkscenarium for mange som er glade i de verdiene kulturminnene representerer, er at gamle bygninger blir ofret på energieffektiviseringens alter.

Kravene til isolasjon, vinduer eller materialbruk i nye hus, kan fort komme til å bli brukt som argument mot å bevare eldre hus.

I debatten om Regjeringskvartalets framtid ble dette «miljøkortet» dradd som argument for å rive.

Men vi vet jo at det å rive og bygge nytt, innebærer en betydelig miljøbelastning, og at det vil ta mange år før den nye bygningens miljøregnskap går i pluss. Om en greier å gjøre energieffektiviserende tiltak i den stående bygningsmassen, vil det å ta vare på kulturhistoriske bygninger faktisk kunne representere godt gjenbruk og slik bidrag til det grønne skiftet. Mer forskning som gir solide analyser av slike problemstillinger vil ha stor nytteverdi!

Kulturminner kan være verdiskapere

Den samfunnsnytten mange politikere lokalt kanskje er aller mest opptatt av, er mulig verdiskaping og nye arbeidsplasser. Det er lang tradisjon for å argumentere med turismerelaterte arbeidsplasser i tilknytning til kulturminner. Dette gjelder for verdensarvstedene under Unesco-konvensjonen, og argumentet var f.eks. brukt som begrunnelse for å søke om slik verdensarvstatus for Rjukan-Notodden. Norges mest besøkte turistmål er nettopp et verdensarvsted, nemlig Bryggen i Bergen.

Vi er mange som bidrar til kulturarvbasert turisme, både hjemme og ute. Grunnen til at nordmenn som tendens heller reiser til Røros enn Tolga, er vel kulturminnene og de synlige sporene etter historien? Men kulturminnenes bidrag til samfunnsutvikling og verdiskaping bør analyseres videre.

Det er gjort noen spredte undersøkelser av hvor viktig kulturhistoriske verdier er når folk vurderer hvor attraktive boligstrøk er, og om kulturminneverdier får utslag på pris. Men her er det mange usikre variabler, og det ville være svært interessant å få utført forskning som greier å konkretisere kulturminnenes bidrag til attraktivitet, prissetting, tilflytning, næringsetablering - og turisme. Slik forskning kunne gi politikere og myndigheter viktige argument når avgjørelser om utvikling og vern skal tas.

Kan kulturminner inkludere?

Kulturminnene handler også om identitet og tilhørighet. Atlungstad brenneri på Stange har en stor venneforening som hegner om dette kulturminnet og om bygdas historie. Tilsvarende venneforeninger finnes mange steder. Men hvordan fungerer kulturminnene i samfunn som er preget av innvandring og multietnisitet?

Er de, eller kan de være, lim i lokalsamfunnet? Kan de være døråpnere i integreringsarbeidet, eller fungerer de snarere ekskluderende? Norge er ikke det samme samfunnet som for 25 år siden, og kulturminnenes funksjon og aktualitet er også endret. Dette er det også viktig å bygge kunnskap om.

Hva innebærer det egentlig at kulturarven blir digital?

Samfunnsrelevansen av forskningen kan ikke tenkes uten god forskningsformidling og -kommunikasjon. Her, og på flere andre punkt, åpner digitaliseringen opp fantastiske muligheter. Det gjelder f.eks. bildemodellering og rekonstruksjon. Når kulturminneforvaltningen, museene og undervisningssektoren stadig tar i bruk flere digitale verktøy både til dokumentasjon, detektering og formidling, er også dette blitt et høyaktuelt forskingsfelt. Hvordan interagerer vi med de digitale formatene, hva gjør de med vårt forhold til historien eller kulturminne? Har alle i samfunnet like stor tilgang til dem? Dreier digitaliseringen på vårt forskingsfokus og vår forståelse?

Kulturarvforskning er et felt i stor utvikling, og det er inspirerende å oppleve hvordan kravene om samfunnsnytte faktisk har potensiale til å revitalisere feltet. Vi i NIKU skal drive anvendt forskning, og ved 25-årsmerket er det fint å oppleve at slik forskning nettopp nå er etterspurt.