Denne teksten stod først på trykk i Telemarksavisa 19. april 2023.

Den 28. mars kunne man lese i TA om de siste storbrannene som har gått hardt ut over budsjettet til Grenland brann og redning. Flere av brannene den siste tiden har vært i historisk bebyggelse, som sentrumsbrannen i Kragerø 25. februar og Porsgrund Meieribolag 16. mars. Natt til 16. mai skjedde det igjen, denne gangen i den fredede trehusbebyggelsen i Levanger.

I Norge har vi ingen kulturminner å miste; den forrige Stortingsmeldinga (2004-2005) om kulturmiljø definerte et nasjonalt miljømål ved at tapet av verneverdige kulturminner skal minimeres (Meld. St. 16, 2.1.). Videre var brannsikring av tette trehusmiljøer ett av de tidligere bevaringsprogrammene i samme melding.

Den nyeste kulturmiljømeldinga (2019-2020) kobler klima på bevaring, og spesifiserer den økte belastningen på kulturmiljø, deriblant skred, flom og brann som kan true de kulturhistoriske verdiene. Det er derimot ingen ny, konkret nasjonal satsning eller økonomiske virkemidler som gir regionene og kommunene forankring og prioritering i deres arbeid med beredskap.

Kulturminner er umistelige, de kan ikke gjenoppbygges på samme måte som andre bygninger, siden verdiene er forankret i det materielle og det autentiske. Derfor er de skademinimerende tiltakene som brannvesenet gjør slokkearbeidet svært viktig.

God respons fordrer også kjennskap til bygningenes kulturhistoriske verdier. Men til tross for dette ser vi at kulturmiljøer og kulturhistoriske bygninger uteblir eller får lite fokus i styrende politiske dokumenter på regionalt og kommunalt plan.

FylkesROS (risiko- og sårbarhetsanalyse for fylket) og helhetlig ROS for kommunene har mye å gå på her, men når det er sagt; FylkesROS for Vestfold og Telemark er den eneste av landets oppdaterte FylkesROS’ene som i stor og tilfredsstillende grad inkluderer kulturminner og kulturmiljøer.

Norge har heldigvis hatt stort fokus på klimatilpasning for norske kommuner de siste årene. Det forventes at man jobber forebyggende med for eksempel å hindre at flom og store vannmengder påvirker liv og helse, men også kulturminner.

Undersøkelser viser imidlertid at det er færre nasjonale styringsdokumenter, planer og retningslinjer som grundig behandler alle aspekter ved brann i historisk bebyggelse. Ansvaret er i større grad plassert regionalt og kommunalt, sammenlignet med for eksempel flom som håndteres mer overgripende. Det er viktig å gjøre denne sammenligningen, da både brann- og flomhendelser skjer oftere i takt med klimaendringene, og det er forventet hyppigere tilfeller over hele landet. Begge hendelsestypene er svært skadelige for kulturminner, samtidig som at de stiller svært ulike krav til beredskap, varsling og aksjon når alarmen går.

Gjennom forskningsprosjektet Michon, ser vi at det er behov for nasjonale retningslinjer som definerer grunnleggende, felles forvaltningsstrategi for kulturminner i et klima i endring. Det etterlyses nasjonale planer som forankrer den økende risikoen for ekstremhendelser, og det er dermed også et økende behov for forebyggende tiltak og beredskap for kulturminner. Slike styringsdokumenter vil også kunne belyse utfordringer med slokking av branner i historiske bygninger, deriblant også de valgene ved taktisk slokking som tas under en hendelse.

Rent taktisk er brann i kulturhistoriske bygninger annerledes og kan være mer krevende sammenlignet med i nyere bygningsmasse, og i tillegg går man gjerne langt for å kunne minimere skader på viktige bygningskonstruksjoner eller fasader. Med det følger også med en høyere prislapp. I en brann tar brannvesenet de taktiske valgene basert på den kunnskapen man innehar i den aktuelle situasjonen. Den økonomiske fordelingen blir gjerne tatt i etterkant.

Forsikringsselskapene har gått sammen om å danne restverdiredningstjenesten (RVR-tjenesten), som bistår i akutte faser uavhengig av eiers/bygningens forsikringsstatus, og dette er en viktig landsdekkende tjeneste når det oppstår en brann i en kulturhistorisk viktig bygning. Den er også unik i internasjonal sammenheng.

Sett i lys av hyppige hendelser de siste årene, inkludert brannene i Levanger, Meieribolaget, Kragerø, «Laboratoriekjøkkenet» på Akershus Festning i januar i år og i Risør februar 2021, er det på tide at nasjonale planer for bevaring av kulturhistoriske bygninger inkluderer synspunkter på kostnadsaspektet i en brannslokking.

Videre bør nasjonale myndigheter ta inn over seg at arbeidet med kulturhistoriske bygninger både er mer ressurskrevende og kan generere utstyrsbehov som må rekvireres. Derfor bør det finnes et system som tilrettelegger for dette.

All ære til brannmannskapene som gjør sitt ytterste for å kunne bevare mest mulig, og begrense skadevirkningene, når skaden først inntreffer. Det er viktig for lokalbefolkningen og stedsidentiteten, men det er også svært viktig at denne siden ved bevaring av kulturhistoriske bygg blir definert og anerkjent nasjonalt. Det etterlyses overordna retningslinjer for håndtering av verna og freda bygg ved akutte hendelser, som også belyser de økte økonomiske kostnadene.

(Michon (Mitigation measures for cultural heritage from natural and anthropic extreme hazards) (2021-2023) er et NIKU-prosjekt som undersøker hvordan kunnskap og implementering av forebyggende og akutte tiltak på kommunalt nivå kan bidra til å øke resiliens og minimere skader på historiske bygninger ved ekstremhendelser).