«Disse runene ristet den mannen som er runekyndigst vest i havet». I øverste linje har risteren ristet de to første ordene, «disse runene», med kryptiske runer. Resten av innskriften er for det meste ristet med vanlige runer, men legg merke til den sjuende runen i andre linje; den er også kryptisk. Foto: Karen Langsholt Holmqvist
«Disse runene ristet den mannen som er runekyndigst vest i havet». I øverste linje har risteren ristet de to første ordene, «disse runene», med kryptiske runer. Resten av innskriften er for det meste ristet med vanlige runer, men legg merke til den sjuende runen i andre linje; den er også kryptisk. Foto: Karen Langsholt Holmqvist

Innskriften på veggen: Runekunst som identitetsmarkør

Runene i Maeshowe viser at middelalderskrift ble brukt til både lek og læring.

Publisert

Denne teksten stod først på trykk i Klassekampens spalte «Kringla heimsins» 13. mai 2019.

Midt på den største av Orknøyene, Mainland, ligger et gravkammer fra steinalderen. Dette gravkammeret fikk stå uberørt i flere tusen år, men midt på 1100-tallet tok gravfreden slutt, i alle fall for en periode. Da tok en gruppe norrønt-talende runeristere seg inn i haugen og fylte den med graffiti. Disse innskriftene kan blant annet fortelle oss om hvordan middelalderens mennesker framstilte og oppfattet seg selv i en sosial og uformell sammenheng. Og en ting de legger vekt på, er kunsten å riste runer.

En bortført skatt

«Det kan være sant som jeg har sagt, at en skatt ble ført bort. Tre netter før, ble skatten bortført, før de brøt seg inn i denne haugen.»

Innskrift på den vestre hjørneveggen i Maeshowe.

«Disse runene ristet den mannen som er runekyndigst vest i havet», forteller en av dem. Og han legger til: «med den øksa som Gauk Trandilsson eide sør i landet (Island)». Det er ikke småting denne runeristeren hevder om seg selv, men så lar han heller ikke påstanden stå uten bevis. Han åpner innskriften med et kryptisk runesystem kalt binære runer. Her angir antallet kvister på hver side av staven hvilken plass i fuþarken, altså runealfabetet, runen har. Men selve kronen på verket er m-runen i andre linje. En vanlig m-rune har én kvist på høyre side og én på venstre, men denne runen har tre kvister på høyre. Hvorfor det? m-runen er tredje rune i første ætt, dvs. runegruppe, og dermed kan den ristes med én kvist på venstre side og tre på høyre i det binære runesystemet. Denne formen er veldig lik den vanlige m-runen, og det ville ikke være noe problem for en som kunne lese vanlige runer, men ikke de binære, å kjenne igjen runen som en m. Slik sett kan den binære m-runen ses som en nøkkel til å forstå de binære runene i første linje av innskriften, og innskriften blir både en gåte og en utfordring til leseren: Knekker du koden? Kan du tyde meg?

Maeshowe: Gravhaugene på Orknøyene ble påbegynt cirka år 3000 år før vår tidregning, og åpnet igjen på 1100-tallet. Foto: Karen Langsholt Holmqvist
Maeshowe: Gravhaugene på Orknøyene ble påbegynt cirka år 3000 år før vår tidregning, og åpnet igjen på 1100-tallet. Foto: Karen Langsholt Holmqvist

Erling var her

Slike utfordringer var ikke uvanlige blant middelalderens runeristere, og vi finner mange varianter også utenfor Maeshowe. Flere innskrifter sier faktisk eksplisitt: Tyd dette! Vi finner runepinner med innskrifter som må leses både «rett vei» og opp-ned for å gi mening, og kryptiske runer av mange slag. Aller vanligst er de binære runene, som vi også finner i Maeshowe. Disse innskriftene viser at skrift ble brukt til lek, men K. Jonas Nordby hevder i doktoravhandlingen sin at kryptiske runer også hadde en annen funksjon. De var didaktiske hjelpemidler for å lære folk å lese og skrive med runer. Gjennom lek med ulike runesystemer fikk risterne trening i både runenavnene, rekkefølgen til runene og hvordan de oppdeles i ætter. For å kunne tyde de binære runene, for eksempel, er det avgjørende at man kjenner både rekkefølgen til runene og runeættene. I den sammenheng kan vi altså se innskriften fra Maeshowe som en didaktisk innskrift, som ikke bare viste fram risterens egne evner, men også hjalp andre runeristere med å utvikle runekyndigheten sin.

Det var ikke bare den runekyndigste mannen vest i havet som var fornøyd med egne runeferdigheter i Maeshowe. Runeristeren Erling avslutter sin innskrift med å skrive navnet sitt med binære runer, og dermed blir også hans innskrift en oppvisning i runekyndighet, om enn mindre eksplisitt enn innskriften til han som hevder å være den mest runekyndige vest i havet. Ellers forteller Erlings innskrift oss om Ingebjørg den fagre enka og om de mange kvinnene som har kommet lutryggede inn i Maeshowe – en referanse til den lave gangen inn i gravkammeret, men en referanse som også kan ha seksuelle undertoner. I Maeshowe finner vi også en runerister som har utviklet sitt helt egne kryptiske runesystem, et system som ikke er funnet i noen annen innskrift. Innskriften kan leses som en slags gåte, der leseren utfordres til å tyde innskriften. Heldigvis følger den en vanlig formel, «X ristet disse runene», så også denne innskriften er det mulig å tyde, men innskriften er virkelig en utfordring for leseren. Ikke minst har vi Øyolf Kolbeinsson, som skriver: «Øyolf Kolbeinsson ristet disse runene høyt». Og de er ristet høyt oppe, hele tre meter over gulvet i Maeshowe. Innskriften har fått runologen Aslak Liestøl til å tegne en humoristisk tegning av en runerister som står på skuldrene til en annen for å riste runene, og enten han har kommet til ved å klatre på andre eller på en annen måte, må innskriften sies å være en atletisk bragd.

Identitetsmarkør

Disse innskriftene, og kappingen mellom runeristerne om å vise fram runebragdene sine, forteller om et samfunn der runekyndighet var knyttet til identitet. Dette er kanskje en indikasjon på at skriftkyndigheten generelt var nokså lav, for å være god til å riste runer ville tross alt ikke være verdt å skryte av dersom alle var det. Samtidig forteller det oss at skrift, også i middelalderen, var mer enn et nyttig verktøy. I Maeshowe blir runene et middel for lek og utfordringer der risterne konkurrerer om å være den mest kreative, og den med størst evner.

La oss til slutt vende tilbake til den runekyndigste mannen vest i havet. Ikke bare hevdet han å være det, men han påsto også å ha ristet runene med en helt spesiell øks, nemlig den Gauk Trandilsson eide på Island. Dette er en dristig påstand, for Gauk Trandilsson levde nesten 200 år før innskriften ble ristet. Han er kjent fra blant annet Njåls saga, og skal også ha hatt sin egen saga, men denne er tapt. Gauk var kjent som både en djerv og bra mann, og ved å hevde at han var i besittelse av Gauks øks, maner risteren samtidig fram disse egenskapene, og forteller implisitt at han gjerne også selv vil bli oppfattet på samme måte. Men brukte risteren virkelig en så verdifull øks til å riste runer i stein? Det er heller tvilsomt. Innskriften må nok heller leses i sammenheng med selvhevdelsen man finner ellers i Maeshowe, der sannheten ikke fikk komme i veien for en god historie.

Oversettelser: Alle runeinnskriftene er oversatt av Karen Langsholt Holmqvist. Alle sagaoversettelser kommer fra Orknøyingenes saga oversatt av Anne Holtsmark (1970). Oslo: Aschehoug.