Branner kan være årsaken til både total ødeleggelse og byutvikling. Branner kan også gi erfaring og dermed være utgangspunkt for læring og forbedring. Hvordan har bybranner vært med på å forme Arendal slik vi kjenner byen i dag? Og hvordan har brannvesenet vokst fra å være frivillig arbeid til å bli en etablert organisasjon slik vi kjenner det i dag? 

Denne teksten ble først publisert i Agderposten 05.10.2024.

Arendals sentrumsbebyggelse var tidligere preget av trange gateløp med våningshus, ildhus, pakkboder, sjøboder og kramboder. I tillegg hadde byen som kjent kanaler og broer som fungerte som gater og bandt holmene sammen. I perioden 1798–1880 opplevde byens innbyggere hele fem storbranner. Og nettopp på grunn av høy brannsmitterisiko, ble mange norske byer sett på som gammeldagse på midten av 1800-tallet. 

I Europa vokste det nemlig frem nye, moderne, brannsikre bysentrum i denne perioden. Der fikk byarkitekter planlegge og omrokere med blanke ark – nye bystrukturer og brede gateløp ble prosjektert og anlagt.

Man visste at det var sårbart å bygge i tre, og særlig i en by i fremvekst slik som Arendal. Her ble det laget mat, fyrt og brukt levende lys, side om side med trelastlagre, vedlagre og annen risikabel bruk av bygningene. Her kan jo kruttlager spesielt nevnes, noe som ble avgjørende for storbrannen i 1868. Uaktsomhet ble strengt straffet og vektere patruljerte gatene.

Hvordan utviklet byen seg gjennom disse årene? Her følger en liten historie om byvekst og fremvekst av et brannkorps i Arendal, og avslutningsvis hvordan vi i dag kjemper mot flammene.

Byen i vekst og storbrann på 1700-tallet

Arendal var en trygg havn, og med kjøpstatsstatus allerede i 1723 vokste byen raskt. Det var et yrende liv og mange tjente gode penger innen malm- og trelasthandel og skipsbygging. 

I tillegg hadde naturlig nok byen en middelklasse med embedsmenn og kjøpmenn, samt arbeidsfolk som håndverkere, sjauere, sjømenn og tjenestefolk. Det var en særlig befolkningsvekst og byggeboom i perioden 1769–1855 i hele distriktet, og særlig i bysentrum.

Tilgangen på trevirke var særdeles god i Arendal, som var et sentrum for trelasthandel på Arendalsvassdraget. Som bygningsmateriale ble tre brukt av alle samfunnslag, også de rikeste, som bygget store trepaléer. 

De vanligste konstruksjonene var plankelaft og reisverk med hulrom mellom ytterkledning og innvendig panel. Slike hulrom fungerer som rene skorsteiner dersom en bygning først tar fyr. Med åpne loft spres brannen raskt, og med vind smitter brannen over store områder.

Kort tid etter Arendal var blitt kjøpstad, ble det etablert ordninger for brannberedskap. I 1735 ble det kjøpt inn brannsprøyter og byen hadde en skorsteinsfeier. Det ble opprettet et frivillig brannkorps med vakthold og patruljering i 1736. 

Det gikk enda 40 år før byen fikk en branninspektør og kunne betale vektere, enda en skorsteinsfeier, en bytrommeslager, en brannrettskriver og to observasjonsbetjenter. Også de som var for fattige til å betale byskatt fikk skorsteinene feid, og dette vitner om et kollektivt ønske om å forebygge brann. 

Byens brannordning ble ytterligere effektivisert i 1783. Materiell og utstyr var det foreløpig lite av, men i 1789 fikk byen et sprøytehus i Guseklev der man oppbevarte brannutstyret. De eldste sprøytene hadde ikke sugeslange og ble drevet for hånd. 

Brannbøtter var på denne tiden et krav for mange av borgerne. I tillegg fantes brannhaker for å dra av kledningsbord og avdekke skjulte hulrom. De hadde også store brannseil laget av lin eller hamp som kunne henges opp på nabohusets gavl. Seilene hadde lommer som ble fylt når de ble vætet med vann – og dermed fungerte de som et brannskille for å hindre brannspredning.

Et fellestrekk ved datidens utstyr er at det var mannskapskrevende og tungt å håndtere over en lengre periode, og «Brandværket» fikk nok å stri med da det brøt ut bybrann i Stranden i 1798. Denne brannen, lik de kommende, ble preget av at Arendal besto av flere holmer som naturlig begrenset en mulig spredning til større områder.

Etter brannen i 1798 ble det utarbeidet en reguleringsplan for det nedbrente området, der målet var bedre tilkomst med brannslanger. Man unnlot å bygge opp et par bygninger, og ett hus ble revet. Dermed hadde byen fått et torv.

1800-tallets forsvar mot flammene

I det følgende århundret brøt det ut brann en rekke ganger, først på Friholmen i 1840. Denne brannen førte overraskende nok ikke til store endringer i gjenoppbyggingen, bortsett fra at et par pakkboder og sjøboder ikke ble gjenoppbygd, samt at gateløpet ble noe planert.

Storbrannen i 1863 ble starten på en utvikling for å hindre fremtidige storbranner. Stadsingeniør Birger Hjelm fikk i oppdrag å regulere «så smugt og hensigtsmæssig» som mulig, og med erfaring fra gjenoppbyggingen av Stavanger og Risør etter bybranner, gikk prosessene raskt. 

Resultatet ble rette, brede gateløp med kvadratformede kvartaler i det nedbrente området. Brede gater og åpne plasser som allmenninger og torg ble betraktet som det viktigste forsvaret mot bybranner. Indre poll ble fylt igjen, det samme ble flere av kanalene – for å kunne møte behovet for torvtrafikk og å være stor nytte i fremtidige branntilfeller. 

Høydeforskjellene i byen skulle jevnes ut og vannveiene ble fylt igjen. Hylleveien ble også etablert. Brutte hjørner på de gjenoppbygde bygningene økte avstanden ytterligere, og skulle dermed redusere faren for brannsmitte. Utviklingen ble sagt å være verdig en rik sjøfartsby.

Brann preget mange av Norges byer, og i 1860 innførte Norges brannkasse en reduksjon i premien for de byene som installerte vannverk med jernledninger og trykkvann. Arendal fikk dermed vannverk i 1867. Til tross for nyetablering av brede branngater og vakthold og trykk i slangene, var det uunngåelig at det oppsto brann i tett trehusbebyggelse også etter dette. 

Den 12. juli 1868 brøt det ut brann i Sanders hus på Torvet. Huset hadde overlevd 1840-brannen og sto nær det nyetablerte området som gjenfylt kanal i Indre Poll. Det startet i et vedlager og spredte seg via et kruttlager. Tilfeldigvis lå marinen til kai med to fartøy, og de hjalp til med å slokke brannen. Etter hvert kom det også mannskap med materiell fra Tvedestrand, Næs jernverk og Kristiansand. Brandværket kjempet mot flammene i to døgn, og kildene beskriver denne søndagen som et svært uheldig tidspunkt for brann siden en stor del av den arbeidsføre befolkningen deltok på den store sangerfesten i Christiansand. 

I tillegg var mange dratt fra byen på søndagstur. Dette viser hvor sårbar brannbekjempelsen var, og at man fremdeles var helt avhengig av ulønnet pliktarbeid og frivillig innsats. Arendals storbrann i 1868 tok med seg Friholmen, Bendikskleiv og Langbrygga, Hylleveien og Neset samt husene i Kirkegaten som var gjenoppbygd etter 1840-brannen.

Ett sted som foreløpig ikke hadde blitt berørt av tidligere branner var Blødekjær, her fant man byens eldste bebyggelse. 9. desember 1880 begynte det å brenne i en stall. Det blåste en kraftig nordvestlig kuling, og en rask spredning var dermed et faktum.

Det ble mindre fokus på frivillig og pliktig borgerinnsats etter hvert som brannvesenet ble formalisert, men i Arendal var man fremdeles avhengig av frivillig innsats ved større branner. Selv om byen hadde ansatt brannbetjenter, ble et fast brannkorps i Arendal etablert først i 1885. Utviklingen fulgte etter hvert mønsteret i andre norske brannvesener, med stasjoner og bedre utstyr, men mannskapene hadde likevel en ytterst farlig jobb, og arbeidet ble foreløpig utført uten nødvendig bekledning.

Tradisjonen tro

I lys av de mange brannene i norske byer på 17- og 1800-tallet, kan en lure på hvorfor folk fortsatte å bygge opp nedbrente hus av tre på samme grunnmur. Gjenoppbyggingen måtte skje fort for å skaffe husly, og det var vanlig praksis å gjenreise hus på samme grunnmur og kjeller. En flytting av grunnmur ville koste mer og ta lenger tid. I tillegg sto grunneiendomsstrukturen sterkt i Arendal, dette var på grunn av grunnleieavtalene som gjaldt ved gjenoppbygging. 

Teglverk og murerarbeide var også svært fordyrende faktorer ved gjenoppbygging, både kostnadsmessig og tidsmessig. I tillegg var det ikke mange som behersket mureryrket sammenlignet med dyktige snekkere. Tradisjonen var rett og slett trekonstruksjoner, men endringer i materialbruk kommer også etterhvert.

Murhus og nye regelverk

Selv om Arendal by hovedsakelig var bygd i tre, så ble det tidlig benyttet mur eller naturstein på utvalgte partier av sikkerhetsgrunner. På Tyholmen omgir vi oss fremdeles med eldre bebyggelse som forteller disse historiene. Her finner vi flere steinkjellere som har fungert som brannsikre oppbevaringsrom for verdisaker. 

Deler av Tollboden fra 1679 har en steinkjeller som er murt opp med tykke gråsteinsmurer. Steenhuset, som ble bygget rundt 1725, har en hvelvet kjeller med doble gråsteinsmurer og ble bygget som et brann- og tyverisikkert sted.

Et tidlig murhus, var kjøpmann og skipsreder Poul Lassens hus på Jomfruholmen som ble bygget i 1865 (revet i 2022). Etter bybrannen i 1863 så han for seg at også Kolbjørnsvik på Hisøy kom til å brenne, derfor fraktet han murstein og teglstein fra Holland, samt en hollandsk byggmester for å gjøre jobben. Det kan sies at Lassen var noe utenom det vanlige, rett og slett fordi han kunne betale for det. Det var nemlig generelt stor skepsis i Norge mot å bygge i mur.

Vi har også et eksempel på utmurt bindingsverk i Arendal som ble reist mellom bybrannene i 1863 og 1868. Etter brannen i 1868 ble det innført murtvang i de nedbrente områdene av Arendal. Gjenoppbyggingen skulle utføres i tegl. Sammenlignet med andre byer var dette relativt tidlig.

Ca. 30 år senere ble det innført en ny bygningslov i Norge, i 1896, som følge av industrialisering, mange bybranner og en byggeskikk i utvikling. Det ble et krav om at trehus ikke kunne oppføres i mer enn to etasjer, at de skulle ha begrenset grunnflate og at bygninger skulle skilles med branngavl eller ha en avstand på minst 5 meter til nabobygget. I 1904 kom den nasjonale murtvangsloven etter katastrofebrannen i Ålesund.

Moderne tider

I mellomkrigstiden ble det flere steder i Norge innført saneringsplaner for trehusmiljøer i byene; bygningene var gamle og rottebefengte, brannfarlige, og mange mente de hindret utvikling.

I dag har vi kommet på bedre tanker, og brannsikring av tette trehusområder er et satsningsområde flere steder i kommunen. Det er innført forbud mot bruk av fyrverkeri i Vrengen, Barbu, Brattekleiv, Kolbjørnsvik, Merdø, Narestø, Revesand, Sandvigen og Arendal sentrum. 

Østre Agder brannvesen har døgnbemannet brannstasjon på Stoa og mindre enn 10 minutters innsatstid til sentrum. Brannvesenet har moderne utstyr og god kompetanse for å kunne bekjempe og begrense brann i Arendal sentrum. I tillegg er det godt samarbeid med nabobrannvesen i bruk av materiell og mannskap. 

Likevel er det viktigste å arbeide forebyggende og inkluderende med tematikken. Arendal kommune har fått tilskudd fra Riksantikvaren til utarbeidelse av ny brannsikringsplan for tett verneverdig trehusmiljø i Arendal. 

Tidlig varsling, godt vedlikehold, og god brannhygiene i forbindelse med søppelhåndtering og parkeringsområder, er eksempler som kan redusere sannsynlighet for en storbrann. I tillegg kan kommunens planer for sentrum legge viktige føringer for bevaring og sikring. Innsatsen vil føre til at eldre bygninger fortsatt kan være synlige spor fra Arendals spennende historie. Kommende generasjoner vil takke oss for dette!

Kilder:

• Håkon Haugland: I sjøfartens tid. Arendal 1723–1900. Arendal by og regionshistorie bind 2. Oslo: Cappelen Damm akademisk
• Andreas Raaum: De store bybrannene. De store bybrannene – Arendal 300 år.
• Martin Kristoffersen: Hvorfor brannsikring av trehusbebyggelse vant over murtvang i Norge. Bygg og Bevar.