Denne teksten  ble først ble publisert i Forsvarets Forum, 05.06.23.

Er du ansvarlig for nasjonal eller regional beredskap? Da tipper jeg det er snakket mye om å planlegge for uforutsette hendelser som kan påvirke kritiske samfunnsfunksjoner den siste tiden - som kraftforsyning, nett og telekommunikasjon, rent vann og åpne veier.

Klarer man å opprettholde en tilnærmet normalsituasjon til tross for en akutt hendelse, så har man avverget en krise. Dersom noen av disse viktige samfunnsfunksjonene berøres, etterstrebes normalsituasjon innen to timer, innen en dag, eller innen en uke – alt etter hva som er scenariet og alvorlighetsgraden.

Klarer oss et år – ikke en generasjon

Dersom et kulturminne er berørt, så er samfunnet tilbake i gjenge helt uavhengig av kulturminnets status. For vi klarer oss en dag uten forsamlingshuset fra 1850. Vi klarer oss en uke uten det fredede stabburet. Og vi klarer oss et år uten en stavkirke.

Men neste generasjon klarer seg ikke, for kulturminner er vårt felles minne. Kulturminner er identitetsbærere, det former oss. Det kan være fysiske objekter, bygninger eller spor i bakken, men også tradisjonsbærere som språk og musikk. Når vi nå snakker om beredskap, så fokuserer jeg på fysiske kulturminner som er synlige spor for oss, og de forteller en historie; om nære relasjoner, om landet vårt, og om Norges forhold til resten av verden.

Kulturminner forteller oss om de lange linjene, hvordan lover og regler har blitt til, hvordan europeisk innflytelse har gitt oss vaner og hvordan vi har brukt naturressurser, skapt mote og mattradisjoner. Alle typer materiell kulturarv er som et puslespill som forteller den lange historien og er våre identitetsbærere. Felles kulturarv gir oss fellesskap og dermed også en felles styrke. Dette vet krigførere. Derfor er kulturminner ett av målene i krigshandlinger, i tillegg til å ramme elforsyning, gass, blokkere veier og sprenge broer.

Beredskapspolitikk må gjøre verdivalg

Etter starten på krigen i Ukraina har diskusjoner om den norske beredskapspolitikken vendt tilbake som et gufs fra den kalde krigen. FNs klimapanel kommer gjentagende ganger med advarsler om behovet for økt beredskap for klimaendringer. Og dette skjer med koronapandemien som bakteppe. Beredskap er høyaktuelt, og i beredskapspolitikk må man gjøre verdivalg – her mener vi at kulturminner er et viktig tema.

I dag er det ikke samsvar mellom risiko og forebyggende tiltak og planer for beredskap når det kommer til kulturminner. Med risiko snakker vi både krigsmål og tilfeldige mål ved ekstreme værhendelser. Kulturminner er sårbare for skade fra begge typer scenarier, men likevel er kulturminner jevnt over svært stemoderlig behandlet i kommunale og fylkeskommunale risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser), og nasjonale beredskapsplaner.

Dette har NIKU ønsket å gjøre noe med. Gjennom tre år har vi, gjennom forskningsprosjektet Michon, beveget oss i mellomrommet mellom kommunale avdelinger, etater, tråkket over kommunale grenser, sektorer og forvaltningsnivåer – for å finne ut hvordan kulturminner kan få en større plass i kommunal beredskap. Vi har sett utfordringer og gode løsninger. Det er kompleks materie å dykke ned i på grunn av sektorisering i forvaltningsnivåene og behovet for samhandling mellom fag og etater som ikke vanligvis samarbeider innen andre områder.

Mangler i norsk beredskap

Kulturminner er underlagt Riksantikvaren som direktorat, og Klima- og miljødepartementet (KLD) som styrende organ. KLD har beredskapsansvar for kulturminner av nasjonal betydning. Hver sektor har ansvar for å forebygge og håndtere kriser på alle nivåer, så det ligger også et lokalt og regionalt ansvar for beredskap som inkluderer kulturminner.

Dessverre ser vi at kulturmiljøer og kulturhistoriske bygninger uteblir eller blir tillagt lite fokus i styrende politiske dokumenter på regionalt og kommunalt plan. Fylkes-ROS og helhetlig ROS for kommunene har mye å gå på her. Når det gjelder nasjonale planer så er vi forplikta til å arbeide med dette. Haag-konvensjonen ligger under UNESCOs arbeid med kulturminner i krig og konflikt. Siden Norge har ratifisert selve konvensjonen og annen protokoll fra 1999, forplikter det å beskytte egen kulturarv i fredstid.

En god kommunal beredskap der kulturhistoriske bygninger har er satt påP agendaen ved hjelp av godt samarbeid på tvers, oppdaterte varslingslister og beskrevet ansvarsfordeling, kan komme kulturminnene til gode enten det er villede handlinger eller andre akutte hendelser. Det ser ut som det er viktigere enn på lenge.

Overskriftene i 2020 og 2021 var preget av flom, skred og pandemi. De klimarelaterte hendelsene påvirker i stor grad kulturminner. Videre har vi i det siste hatt flere branner i kulturhistoriske bygninger fra Kragerø i sør til Levanger i nord; det har vært hele fem branner i fra januar til mai bare i år.

Det er mangler i norsk beredskap for kulturminner. Riksantikvaren skal ha fokus på dette fremover, og NIKU ser frem til å delta i diskusjoner og få på plass en bedre beredskap for vår viktige kulturarv.

Systemer og planer

Jeg forstår at dere som arbeider med beredskap og sikkerhet ikke banker på døra for å få vite om viktig kulturarv står i risikosonen for havnivåstigning og stormflo, eller hvordan våre viktigste nasjonale kulturminneverdier er sikret mot villede handlinger. Det er kulturminnevernforvaltningen som må oppsøke beredskapspersonell for at kulturminner skal innlemmes i eksisterende planer.

Vi er mange som bryr oss om kulturminner, og kunnskapen finnes bokstavelig talt over alt, fra velforeninger, historielag, frivillige organisasjoner, i kommuner og fylkeskommuner, i kulturinstitusjoner og museer, i forskningsinstitusjoner og hos direktoratet Riksantikvaren. God beredskap i krigstid, eller under andre kriser, må forberedes i fredstid.

Til dere som arbeider med beredskap til daglig: Vi er her og vi vil samarbeide! Kulturminnevernet trenger dere som er dyktige på å planlegge for det uforutsette.

La oss legge en plan der vi viser at overskriften på denne kronikken var feil; kulturminner er viktige, og de er altfor viktige til å miste. Derfor er det også viktig å få dem inn i systemer og planer. La oss snakke om det og øve på det, slik at vi vet vi har gjort alt for å kunne gi dem videre til neste generasjon. For vi klarer oss ikke uten.