Sagaen om Klemenskirken
Stedet der Olav ble hellig, er gravd frem. Litterære skildringer og nylige arkeologiske funn danner sammen et rikt bilde av historien.
Denne teksten var først på trykk i Klassekampens spalte «Kringla Heimsins» 8. juli 2019.
Arkeologer ved Norsk institutt for kulturminneforskning gravde i 2016 ut det de tror er restene av Klemenskirken i Trondheim. En alterlignede struktur ble avdekket, og det er trolig der St. Olavs kropp ble plassert etter at han ble tatt ut av graven ett år etter sin død, og hvor hans helligdom ble bekreftet og hans kult etablert.
Det er tre spesielt interessante aspekter ved utgravningen. Det første er at det er hele fem trekirker som er gravd ut, den eldste av dem fra cirka 1015, og den yngste sto helt frem til midten av 1300-tallet. Utgravningen i seg selv viser til gjenbygging av trekirker på samme sted i over 300 år, noe som tyder på at dette var en viktig bygning, kanskje med spesiell symbolsk verdi.
Tre, heller enn stein
Interessant nok ble kirken bygd og gjenoppbygd av tre i en periode der både viktige kirker og kongs- og bispegårder ble bygd i stein, noe som var mye tryggere med tanke på bybrannene. Valget av bygningsmateriale må derfor ha vært meningsfullt av andre grunner – for eksempel symbolsk verdi eller tradisjoner og minner som tre bar med seg. Det andre interessante aspektet ved utgravningen er at det i stolpehullene i den eldste kirken ble det funnet rester av en knust døpefont, som må ha vært hentet fra en kirke et annet sted.
Til slutt er det verdt å notere seg at den eldste kirken er plassert i et område med vanlig bebyggelse. Klemenskirken nevnes også i skriftlige kilder, som hver for seg daterer og beskriver kirken på forskjellige måter. Her skal vi se på tre framstillinger.
I Olav Tryggvasons saga forteller en munk om Olavs ankomst til Nidaros-området. Olav blir møtt med mye motstand på Lade, og trekker seg tilbake til Nidaros, hvor han etablerer et handelssted, en kongsgård (ved Skipekorgen), og setter i gang byggingen av en kirke. Kirkens navn nevnes ikke i denne første omtalen. Ved kongsgården han bygde denne høsten, har han alt han trenger til sitt kongelig opphold. Sagaen forteller at Klemenskirken – denne gangen nevnt ved navn – da også er ferdig bygd og at kongen kan holde julegudstjeneste der. Dette skal ha skjedd vinteren 997.
Den nye utgravningen i Trondheim avdekket ikke et kulturlag fra denne perioden, så om Olav Tryggvason bygde en kirke dedikert til st. Klement, må den ha vært plassert et annet sted. Det er ikke umulig. Kongen kan ha kjent til st. Klement fra sine reiser til Kiev og England. På begynnelsen av 990-tallet reiste kongen til Vladimir i Kiev, som nettopp ville ha fått relikviene av st. Klement. Kong Olav kan ha hørt om st. Klement også i England, hvor han oppholdt seg i 994–96, og ble bekreftet som kristen konge av kong Aethelred.
Flere Olav-er og flere kirker
Fra et filologisk ståsted kan fortellingen om Olav Tryggvasons bygging av Klemenskirken bedre forstås om vi ser på opphavshistorien til manuskriptet som inneholder denne informasjonen. Sagaen finnes i mange varianter, men ikke alle inneholder denne informasjonen. Et som gjør det er det såkalte Bergsbók-manuskriptet (cirka 1400), fra benediktinerklosteret Munkatvera på Nord-Island.
Manuskriptet er en flott kompilasjon tekster av historiografisk og religiøs karakter, og inneholder tekster om kongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. I en slik litterær kontekst vil det ha vært meningsfullt å trekke frem at allerede i 997 ble en Klemenskirke bygd av Olav Tryggvason, mens han fortsatt kjempet mot tallrike motstandere av en annen tro.
Sagaen om Olav Haraldsson i Snorre Sturlasons Heimskringla forteller en annen historie. Her leser vi at når kong Olav kommer til Trondheim, møter han ingen motstand. Han bygger kongsgård og Klemenskirken, «der den nå står». Deretter gir han land til bønder og handelsmenn som han likte og som ville bygge. Dette skal ha skjedd vinteren 1015–1016. Denne korte beskrivelsen har flere forbindelser til arkeologien. Først og fremst passer den med dateringen av den eldste kirken.
Presiseringen om at kirken settes opp «der den nå står» kan bety at en eventuell tidligere kirke sto et annet sted. Forskere som C. Fr. Wisloff har påpekt at Olav Tryggvasons kirke ble brent året før Olav Haraldsson bygde sin – restene av den brente døpefonten i stolpehullene i den eldste kirken kan muligens stamme fra denne. Presiseringen om kirkens plassering kan også bety at den fortsatt sto på samme sted når sagaen ble skrevet på 1220-30-tallet. Dette er også tilfelle ifølge arkeologene. Til slutt er det samsvar mellom byggeaktivitetene som nevnes i sagaen, og bybebyggelsen som er avdekket av arkeologene.
Kulisse for mirakler
Om vi leser sagaen om Olav Haraldssons Klemenskirke som litterær fremstilling fra 1220-30-tallet, da Heimskringla ble skrevet, er fortellingen enda rikere. Sagaen om kong Olav Haraldsson og hans sønn Magnus nevner kirken flere ganger. Den er for eksempel brukt som kulisser for episoden når kong Olav tas ut av graven ett år etter sin død.
Da er kroppen hans ikke forfalt, den lukter søtt, håret og neglene har vokst som om han fortsatt er levende, og hans hår brenner ikke opp når detsettes fyr på. Dette er en klar bekreftelse for forsamlingen på hans hellighet.
Andre ganger fremstår kirkens attributter som hellige og mirakel-bringene selv etter kong Olavs død. Når hans sønn Magnus kjemper mot danskene, er han og hans menn advart om motstandernes nærvær av kirkeklokken ved Klemenskirken, som er donert av kong Olav til kirken. Slike beskrivelser av kirken som kulisser for mirakler er vanlige i andre litterære kilder fra middelalderen som beskriver helgener og mirakler, og kan dermed ses som refleksjon av Snorres egen intensjon for sitt litterære verk, og hans kompetanse.
Den siste teksten som nevner kirken er den islandske Saga om laksdølene. Der fortelles det om Torkell, Gudruns fjerde ektemann, som reiser til Trondheim for å be kong Olav om tømmer til å bygge en kirke på Helgafell. Kongen lover ham det, men blir overrasket når han forstår at Torkell planlegger å bygge en like stor kirke som hans egen.
Likevel stopper ikke kongen han, men bare kommenterer hans hovmod, og spår at tømmeret mest sannsynlig ikke vil kunne brukes, og at til og med om Torkell klarer å bygge en kirke, vil kirken aldri være stor nok til å romme hans arroganse og overlegenhet.
Det som følger er, som forventet, at på skjærtorsdag forliser Torkells skip i storm, Torkell drukner, og tømmeret ender opp med å være ubrukelig. Sagen forteller at dette skjer når Torkell er 48 år gammel, fire år før st. Olavs fall – det vil si i påska 1026.
Skjærtorsdag
Det kan tenkes at også denne fortellingen refererer til den eldste Klemenskirken som ble gravd ut i Trondheim, selv om sagaen ikke nevner navn. Sagaen ble trolig skrevet på midten av 1200-tallet, og en litterær-teologisk lesning av teksten avdekker andre tolkninger. Det at Torkell dør på skjærtorsdag kan leses som en referanse til etableringen av den universelle Kirken av Jesus på skjærtorsdag og etableringen av Kirken i Norge av Sankt Olav. Når Torkell prøver å overgå kongens prosjekt, blir han straffet, av en teologikyndig forfatter, med drukning på grunn av hans manglende ydmykhet for Sankt Olav.
De tre beskrivelsene av Klemenskirken kan både leses i sammenheng med arkeologien, men de også som litterære representasjoner styrt av agendaen og kunnskapen til forfatterne. Kombinasjonen av arkeologi og litterære kilder åpner for en rik, tverrfaglig historieskriving. Selv om ikke alle brikkene fra puslespillet passer perfekt sammen, representerer de sammen både opprinnelsen og det kollektive minnet om Klemenskirken, fra den eldste kirken i cirka 1015, til sagalesingens gullalder på 14-og 1500-tallet.