Denne teksten stod først på trykk i  Fortidsvern nr. 4 2023.

Klimaendringene skjer her og nå. Temperaturen og havnivået stiger, og snø og is smelter. I Norge blir det varmere og fuktigere samtidig som tørkeperioder øker i antall og omfang. Klimaet har alltid vært variert, nå vil det bli enda større variasjoner. Med klimaendringene øker risikoen for ekstremhendelser som flom og skred, men også for økte nedbørsmengder og kraftig vind. Bebyggelsesmønstre og bygningers utforming må derfor ta hensyn til større klimabelastninger. 

I et økologisk, økonomisk og kulturhistorisk perspektiv er det god grunn til å se på tidligere tiders teknologi, praksis og mentalitet. At en bygning har stått i flere hundreår beviser at løsningene for plassering og bygningsutforming som da ble valgt, fortsatt er gode. Det er mye å lære av tradisjoner og prinsipper for å ivareta og bidra til utvikling av robuste løsninger.

Klimatilpasning vil si å forholde seg til klimasituasjonen på stedet; dette er en vesentlig komponent i all byggeskikk. Et grunnleggende motiv for å bygge er å beskytte seg mot rådende klimaforhold. Med det perspektivet kan vi hevde at alt byggeri har en kjerne av klimatilpasning.

Gjennom historien har man tilegnet seg kunnskap om hva slags bygninger som tåler de aktuelle påkjenningene. Bygninger har blitt tatt av skred og flom, blitt vind- og råteskadet, og man har prøvd, feilet, erfart og lært - og tilpasset nye bygninger basert på dette.

Denne teksten peker på tekniske løsninger og andre forhold som ble valgt og hensyntatt fram til 1940-tallet, da et av de store skiftene i byggeskikken inntrådte. Begrepet byggeskikk begrenser seg ikke bare til enkelte bygninger, men omfatter også bygningenes forhold til hverandre, hvordan de er plassert i landskapet og hvordan bygningene er tilpasset de ressurser som finnes i det spesifikke området. Bakgrunnsmaterialet som er anvendt, skriver seg fra arbeidet med NIKUs forskningsprosjekt Michon (Hvordan skåne kulturminner fra klimaendringene) som nylig ble avsluttet. 

I prosjektet er 15 informanter involvert i bygningsvern intervjuet for å hente inn kunnskap om tidligere tiders byggeskikk. Disse er representanter for forvaltning og håndverksutøvelse fra Nordland til Agder. Samtidig er bygningshistorisk litteratur og flere lokalhistoriske utgivelser gjennomgått for å spore opp kunnskap om historisk praksis og tenkning om klimatilpasning.

Lokal byggeskikk er byttet ut med standarder

Dagens rammeverk for hvordan man bygger fører til standardisering, og det bygges relativt likt overalt. Dette passer ikke nødvendigvis de store lokale klimaforskjellene i Norge, som krever differensierte løsninger.

Historisk sett har man bygget ut fra kunnskap om lokale klimaforhold, topografi, materialtilgang og teknologi. Dette kommer tydelig fram i intervjuer og skriftlig materiale.

Differensiering av byggeskikk står også sentralt i litteratur fra omkring forrige hundreårsskifte. Et utdrag fra Anders Bugges Husbygningslære fra 1918 tydeliggjør essensen av informasjonsinnhentingen: «De herskende klimatiske forhold maa haves for øie. Typiske bygningsformer er utviklet under påvirkning av det enkelte lands (regions) klimatiske forhold.»

Nyanser i byggeskikken kan forekomme innenfor det som ofte betraktes som samme kulturområde. Nord i Gudbrandsdalen finner vi for eksempel en overvekt av laftede, upanelte hus med furutømmer fram til sent 1800-tall. I Sør-Gudbrandsdalen er det større forekomst av gran, og de fleste tømmerbygningene er panelte. I sør finner vi også brattere takkonstruksjon med tegl- eller skifertak. Det er mer nedbør i Sør-Gudbrandsdalen, så dette er svar på ulike klimabelastninger.

I tillegg til målet om å redusere skader, har klimatilpasning også handlet om rasjonell bruk av ressurser. Bygningsmaterialene ble i hovedsak hentet i omegnen og materialbruken speilet den lokale råstofftilgangen. Materialer som ble ansett å ha høy kvalitet ble benyttet der behovet for slikt virke var påkrevd med hensyn til både konstruksjon og funksjon. Simplere materialer ble som regel brukt til uthus og enklere konstruksjoner. 

Denne stavløa på Havråtunet fremviser flere lokale materialer anvendt i en konstruksjon som takler vind og vær godt. Brakekledningen er vannavvisende og gir en luftig vegg som gjør at høyet innenfor tørker godt. Nederste del av bygningen er beskyttet med steinheller (dråpeheller) som også taket er det. Grindverket er avstivet med naturvokste snedband/skråband. I mange tilfeller er stavene tilpasset det skrånende terrenget. 

Et tiltak som ble nevnt for å sikre at ikke bygningene reiser av gårde med vannmassene, er å ha et bolverk med steinsatt laftekasse i sjøboder og utsatt bebyggelse ved vannårer.

Værfenomen og bebyggelsens orientering i terrenget bestemte utformingen

I intervjuene har de fleste av informantene påpekt at bygningers plassering i landskapet har vært vektlagt når bebyggelsen ble anlagt. I forskjellige deler av landet har både normale klimabelastninger og ekstremhendelser truet og opptrådt i varierende grad. Dermed har også hensynene som ble tatt hatt forskjellig karakter selv om mange praksiser er likeartede over hele landet. Byggegrunn og vindforhold er vektlagt både i litteratur og blant informanter. 

Vind 

I vindutsatte områder over hele landet synes det som å ha vært en tradisjon for å orientere bebyggelsen med gavlveggen mot den fremherskende vindretningen. Dette gir det minste vindfanget, samtidig som langfasadene holdes relativt frie for opphopning av snø ved at snøfokk driver av og ansamles på lesiden. I vindutsatte områder med mye snø, skulle dører på motstående fasader sikre at det til enhver tid var minst én adkomstmulighet. 

På Sotra utenfor Bergen er det påfallende å legge merke til beliggenheten til nye og gamle hus. De eldre husene er lokalisert i forsenkninger i terrenget for å beskytte dem mot vinden. Derimot finner en endel nyere hus på toppene som gir utsikt og fordi oppvarming i dag verken er et praktisk eller et økonomisk problem. 

Både rekke- og klyngetun, som var vanlige å finne før utskiftningene rundt forrige århundreskifte, hadde et mønster som ga levirkning mellom husene.

Skjermer av vegetasjon, kampesteiner og andre formasjoner i terrenget har gitt beskyttelse mot skred og vind, men også sol. Langs kysten mot Nordsjøen, og særlig i Rogaland og Vestland er vernemurer utenpå vindutsatte vegger anvendt i stor grad. Fra Romsdal oppgis svaler å være anlagt på værveggen for å gi bedre beskyttelse mot regnet som ofte opptrer vannrett. Svalen vil også opptre som en lesone som reduserer nedkjøling av inneklimaet; dette poenget er også omtalt i Eilert Sundts Om bygnings-skikken på landet i Norge. Som le-murer og svalganger, vil tilbygg som skuter også beskytte vegger mot klimatiske påkjenninger. De lave dørene med høy terskel som er å finne i eldre, tømrede stuer reduserer vindpåvirkning på innemiljøet. 

Vi finner altså løsninger som beskytter mot vind både ved at bebyggelsen utnytter naturlige omgivelser og vilkår, og at det er gjort bygningsmessige grep.

For å stå imot sidepress, finner man f.eks. at grindbygg på Vestlandet ofte er sikret med vindsprøyser og skråband både på langs og på tvers. Skråbanda i stavbygg er elastiske og gir i noen grad etter for vindpress uten å knekke eller kollapse. Fra dokumentasjon av stavkirker fremkommer det at flere av dem har vært støttet opp av skorder (skråstilte bjelker fra terreng til raft) for å motvirke vindpress. I dag har Kværnes og Rødven stavkirker fortsatt skorder stående.

Hus kunne være skeivrøsta, hvor den laveste (og lengste) takflata vendte mot vinden og gir et lavere vindtrykk. Kraftige vindkast vil, avhengig av takvinkelen, gi både trykk og sug mot en bygningskropp, og taktekking og takvinkler synes ofte bestemt ut fra rådende vindforhold. Bratte tak gir lite sug, men økt vindpress. Slake tak er mer utsatt for sug-krefter; noe som kan kompenseres for ved tung tekking som torv eller skifer, eller godt forankrede bygningsledd.

En takvinkel på omkring 35 grader gir størst sikkerhet mot den kombinerte effekten av sidepress og løft (sug). Det er derfor ikke tilfeldig at denne vinkelen er vanligst å finne langs kysten hvor vinden ofte herjer. Det finnes et vell av forskjellige tak-konstruksjoner, og svært mange er bygget med en utforming og robusthet som svarer til områdets klimapåkjenninger. 

Temperatur  

Den tradisjonelle lokaliseringen av gardstun i den varme lisonen gir mindre påvirkning fra kaldluftsig langs dalbunnen, og gir varmetilskudd til bygninger og dyrkningsjord. Der kraftig vind ikke tilsa annet, ble vinduer ofte anlagt mot sør for maksimalt lys og varme, mens nordveggene kunne være uten vinduer. Lafteveggers isolerende egenskaper er nevnt som en kvalitet ved tømmerhusene som ingen andre bygningstyper kunne oppnå. 

Nedbør 

Vegger som var spesielt utsatte for nedbør og vind kunne være forsynt med en ekstra værhud i form av bord, spon, bølgeblikk eller stein. Slike forekomster er i hovedsak omtalt i beretninger fra kyststrøk på Vestlandet. Ikke overraskende er panel nevnt som den klimaskjermen som forekommer i størst omfang. Noen kilder påpeker at kledning av hus kan være primært betinget av arkitektoniske eller estetiske årsaker. Eilert Sundt skriver i 1862 at det var blitt nødvendig å panele tømmerhus, også i tørrere strøk, fordi tømmeret da var av «ringe» kvalitet. De beskyttende egenskapene til panelet var dermed av betydning også for økonomien. 

Skred 

Norges lange kystlinje og bratte terreng har gitt flere ekstremhendelser som kyststormer, snø- og jordskred opp gjennom tidene. De største naturkatastrofene i Norge har historisk vært knyttet til ulike typer skred og flom. 

Den sikreste foranstaltningen mot skred og flom har vært å anlegge bebyggelsen på steder som har lav risiko for å bli skadet av slike ekstremhendelser. I Hardanger er det i dag forbud mot å sette opp hus enkelte steder der det er skredfare; herfra opplyste en informant om at en bygning har blitt tatt av skred to ganger før beboerne fant det for godt å velge en annen tomt. En informant nevner at beboere i skredutsatt bebyggelse i Ørsta flyttet opp til setra på vinterstid da skredfaren var stor.  

Skredforbygging bygget oppe i lia kan sees mange plasser. Det kan være vernemurer av stein som leder både fallvinder, skred, lufttrykk fra skred, og flomutsatte bekker og småelver vekk fra bebyggelse. Slike stengsler kan ha en plog-form eller være skrå- eller rettstilt i terrenget. 

Teknologi og endringer 

Bygningsmessige detaljer/elementer kan redusere påkjenninger fra flere værfenomen. Blant informantene er panelkledning, med eller uten overflatebehandling, en opplagt og velbrukt beskyttelse mot vær og vind. En su-lagt, horisontal kledning (vestlandspanel) gir god avrenning og det er også enkelt å bytte ut de nederste bordene som vil bli først utsatt for råteskader ved stor fuktpåkjenning. Enkelte bygninger har kombinert stående og liggende kledning – fortrinnsvis med liggende kledning nærmest terreng og stående over en båndgesims. Takrenner har forekommet i en viss utstrekning, og nevnes av enkelte informanter; det gjør også tilbygg som svalganger og bislag. 

I intervjuene ble det også nevnt at et større fokus på komfort utgjør en forskjell, for eksempel hva gjelder isolasjon og vindtetting. Høy lufttetthet og materialer som ikke lagrer varme påfører moderne og gamle bygninger de største skadene. Hygroskopiske materialer som tørker ut er vesentlig - også for inneklimaets del. Trehuskonstruksjonene etter ca. 1950 fikk mer separate isolasjonslag og husene ble mye tettere, mens det før var lettere for bygningene å tørke ut. En grunn til den lange varigheten av eldre vinduer er at de er fremstilt av kvalitetsvirke og er produsert med såpass spinkle dimensjoner at de tørker raskt ut etter nedfukting. 

De aller fleste informantene mener at vi i dag burde se på hvordan bygninger har tatt hensyn til rådende vindretning og risikoen for flom og skred. Lokalisering, materialkvalitet og utforming av bebyggelsen må ta hensyn til de stedegne forholdene. I våre dager er ofte økonomi og profitt styrende, og da vil ofte vurdering av arealbruk, byggegrunn og materialkvalitet være underordnet.

Tradisjonelle løsninger har vist sine kvaliteter gjennom tradering av håndverkspraksis, teknologi, langvarig bruk og varighet. Når tradisjonelle materialer med kvaliteter som kan møte klimapåkjenninger er nevnt, er klimaskallet betonet: kalk, leire, tegl, skifer, linolje, høvlet panel, bølgeblikk. Konstruksjonstyper som har blitt foreslått videreført i fremtidens byggeri er laft, kubbehus og sleppvegg (eventuelt dobbel for å gi plass til isolasjon).

Miljøaspektet ved tradisjonelle materialer er også trukket fram: kortreiste materialer og minimalt materialforbruk. Som isolasjon er nevnt lin og mose, men også nyere, naturbaserte produkter som trefiber. Massivtre er nevnt som en videreføring av tradisjonell bruk av tre. Det fordrer ikke særlige kvalitetskrav til materialet, slik at f.eks. hurtigvokst gran kan benyttes. Saltimpregnering av bygningstømmer er en form for bearbeiding, kanskje tidligere utilsiktet, som styrker tømmerets varighet. Torvtak (grønne tak) er gunstig for magasinering av vann, noe som gir tregere avrenning og dermed mindre fuktbelastning på vegger og terreng. Skifer er et materiale med så høy kvalitet at det kan påregnes lang levetid på taket, enn videre er det et materiale som lett kan ombrukes. 

Konklusjoner 

Det er tydelig både i litteraturen og i uttalelser fra informantene at hensyn til lokale forhold og tilpassede materialer og teknologi har vært avgjørende for å trygge bygningsmassen. Kompleks tradisjonskunnskap har ivaretatt svært varierte hensyn, mens dagens standardiserte løsninger i mindre grad tar hensyn til lokale forhold. 

Mange av kvalitetene ved den eldre bebyggelsen sammenfaller med våre dagers økologiske byggetradisjon. Det handler ikke minst om materialer som er kort transportert, lite bearbeidet og gir lite forurensning. Laftebygg er økologiske per se; som f.eks. skifer, kan laftetømmer enkelt ombrukes etter eventuell flytting. 

I forskningsprogrammet Klima 2000, utført på oppdrag fra Miljødirektoratet, ble det påpekt at formalisert og sentralisert styring av byggeprosessen begrenser mulighetene for lokal klimatilpasning og fuktsikring så lenge aktørene i byggeprosessen mangler systemer for å ivareta lokalkunnskap. 

Dette stemmer godt overens med det informantene har påpekt i intervjuene, og det er fremfor alt tre tema de mener vi kan lære av: Bygningers plassering i terrenget, materialvalg, samt ressursbruk.