Dette instrumentet har overvåket mange barn under fødsel. Er kunnskapen på vei til å forsvinne?
Årene glir raskt og bestemt gjennom vannet. Hun har dårlig tid, jordmoren som ble kalt for å bistå en fødende på den andre siden av fjorden. I båten har hun med seg jordmorvesken, som inneholder det hun trenger av utstyr til å ta imot et barn.
Der ligger også jordmorstetoskopet, som hun har blitt veldig avhengig av. Med det kan hun lytte på barnets hjertelyd. Hun kan simpelthen høre på barnets hjerte, om alt er bra eller ikke. Faste og regelmessige slag betyr at barnet har det bra. Langsomme eller veldig raske hjerteslag betyr at barnet er stresset. Hun kan høre det i klangen.
Hun lærte dette av den gamle jordmoren, men det er etter en del fødsler og trening, hun nå føler seg trygg. Hun blir møtt av en mann på bryggen og sammen løper de opp til huset. Hun hører kvinneskrik og er glad hun er kommet frem.
Vi lytter fortsatt i dag
Dette kan være en hvilken som helst historie fra gamledager, og fortsatt i dag er det å lytte til fosterets hjertelyd en måte å få et bilde av hvordan livet innenfor livmoren er.
Retningslinjene vi jordmødre og fødselsleger må forholde oss til sier at vi kan lytte med jevne mellomrom så lenge en del kriterier er oppfylt. Kvinnen må være frisk og vente et friskt barn, føde rundt termindatoen, og barnet må ligge med hodet ned.
Kvinner som ikke faller inn i denne kategorien, må overvåkes med kontinuerlig fosterovervåkning. Da kobles mor opp mot en skjerm, via to elektroder koblet til to belter rundt magen. På skjermen tegnes et mønster man må tolke.
Men til tross for retningslinjene, overvåkes mange flere kvinner med kontinuerlig overvåkning enn det som er anbefalt. Dette skjer ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden.
Er vi i ferd med å miste kunnskapen om å kun lytte til om barnet har det bra? Og hvilke konsekvenser får dette i så fall for mor og barn?
Overvåkning kan føre til unødvendige keisersnitt
Men kan vi ikke bare overvåke som mye som mulig da? Er ikke det bare bra? Jo, i noen tilfeller er det det. Hvis det er grunn til å tro at noe galt kan skje med barnet, er det fantastisk at vi kan følge hjerterytmen til fosteret sekund for sekund.
Men hvis barnet i magen har alle forutsetninger for å fødes friskt, viser tidligere forskning at det er bedre for både mor og barn at vi lytter på hjertet til fosterets innimellom − og ikke kontinuerlig.
Det er nemlig slik at jo mer vi lytter, jo mer finner vi. Og det er ikke sikkert at alt vi finner, trenger å ha en konsekvens.
Når en mor uten risiko føder, er det ingen grunn til å tro at barnet ikke tåler en fødsel. Forskningen vi har, viser at det er større sjanse for at det blir en fødsel med keisersnitt, vakuum eller tang hvis barnet − via mor − overvåkes kontinuerlig. Og vi ønsker at både mor og barn unngår slike forløsninger, hvis ikke det er en medisinsk grunn til det. For inngrepene kan være uheldig for den nåværende og fremtidige helsen for de begge.
Kontinuerlig overvåkning kan også påvirke mors opplevelse av fødselen. Når hun kobles opp mot en skjerm med belter rundt magen, er det flere ting som er vanskelig å gjøre. Hun kan ikke gå på do uten at jordmor kobler henne av, hun kan ikke like enkelt gå bort til far og henge over skulderen hans når hun kjenner at rien kommer og kanskje må hun ligge i en helt bestemt stilling for at jordmoren skal få inn fosterlyden hele tiden.
Som jordmor har jeg opplevd at skjermen stjeler mye av både min og ledsagers oppmerksomhet. Det gjør at fokuset på kvinnen blir mindre. Flere av mine kollegaer sier det samme.
Jordmorstetoskop og Doppler
Alternativet til kontinuerlig overvåkning er at jordmor lytter til babyens hjerteslag cirka hvert kvarter. Det gjør hun enten med et jordmorstetoskop eller et lite ultralydapparat med et lite display, kalt en Doppler. Noen ganger bruker hun begge deler, også i kombinasjon med kontinuerlig overvåkning.
Jordmorstetoskopet er en 15−30 centimeter lang tube, stort sett laget av tre og har blitt brukt av fødselshjelpere i lang tid. Det er et billig og enkelt redskap hvor den som lytter, legger den ene delen inn mot mors mage, der barnets hjerte er, og legger øret sitt inntil den andre delen.
Dette instrumentet forsterker lydbølgene fra fosterhjertet inn til øret til den som lytter, slik at man hører hjertet til barnets slå. Jordmødre og leger som bruker dette mye, kan både høre takten på hjertet og egenskapene til hjertelyden.
Doppleren bruker ultralyd for å gi en simulering av hjertelyden. Med dette håndholdte apparatet kan vi både bruke hørselen og få opp tall på et lite display.
Er noe av kunnskapen på vei til å forsvinne?
Det er gjort mange studier på hvor enige jordmødre og leger er på tolkningen av kontinuerlig fosterovervåkning, men vi vet ikke hvor enige de er om det de hører gjennom lytting med jordmorstetoskop og Doppler.
Dette skal jeg undersøke i min doktorgrad.
For er det slik at noe av kunnskapen jordmoren fra historien hadde, har gått tapt? Bør praktiserende fødselshjelpere lære mer om lytting til barnets hjerte? Eller er de allerede gode nok på dette?
Vi som skal forske på dette, skal fremover ta opptak av lyder fra mange fostre gjennom jordmorstetoskop og Doppler. Vi har limt inn en liten mikrofon i et jordmorstetoskop og koblet en opptaker til stetoskopet og til en håndholdt Doppler.
I etterkant skal 16 jordmødre og fødselsleger få høre på mange opptak og skrive ned hva de hører. De skal skrive ned mange ulike egenskaper ved fosterlyden, for eksempel hvor fort de tenker hjertet slår. Så skal de si om det høres normalt ut eller ikke. Vi forskere skal så finne ut av hva de sier de hører og hvor enige de er i det de sier de hører.
Mange litt eldre jordmødre og fødselsleger har god kunnskap i å bruke jordmorstetoskopet. Vi ønsker også å samle inn denne kunnskapen før den kanskje forsvinner helt. Så en del av studien består av å intervjue erfarne fødselshjelpere. Hva kan de fortelle andre som ikke så erfarne? Hva kan vi lære av hverandre?
Vi krever mye av fosteret før vi er helt fornøyde
Så hva er det egentlig vi hører etter når vi lytter til babyen?
Et fosterhjerte kan slå fort eller sakte, det kan endre seg før, under og etter ri, og det kan variere fra minutt til minutt. Et friskt foster har normalt hjerteslag på mellom 110−150 slag i minuttet. Det er dobbelt så mye som hos voksne.
For rask og for sakte hjertelyd kan være tegn på stress, men allikevel ønsker vi variasjon i hjertelyden. Og vi blir aldri helt fornøyde før vi hører på barnets puls at han eller hun rører på seg, noe vi hører i en forbigående økning av pulsen.
Ja, vi krever egentlig ganske mye av den lille der inne, før hun eller han til og med har sett dagens lys.
Det tar lang tid å bli god på å tolke disse signalene fra barnet, både når overvåkningen foretas kontinuerlig og i perioder. Kanskje kan doktorgraden min føre til at vi innhenter kunnskap om hva vi kan og hva vi ikke kan innen periodevis lytting? Da er det lettere å bli bedre. Det er mitt mål.
På stuegulvet ligger kvinnen og vrir seg i smerte. Når den sterke rien er over og kvinnen legger hodet bakover og forsvinner litt inn i sin egen verden, lytter jordmoren til barnet med jordmorstetoskopet.
Hun legger øret inntil og hører faste sterke hjerteslag. Det høres nesten ut som en galopperende hest. Barnet viser tegn på trivsel. Vannet som gikk for 20 minutter siden, var blankt som det klare havvannet. Jordmoren legger en hånd på kvinnens panne og forteller henne at hun er sterk og at dette skal hun klare. Hun gir henne troen på seg selv.
To timer etter jordmoren kom, føder kvinnen en frisk gutt som skriker umiddelbart i møte med den kalde luften. Nok en gang har jordmoren fått brukt sine kunnskaper og fått vært med på nytt et mirakel. Hun føler seg heldig.
LISTEN-prosjektet
LISTEN-prosjektet er et samarbeid mellom Oslo universitetssykehus og OsloMet-Storbyuniversitetet. Det består av to parallelle prosjekter. Det ene handler om å forske på allerede identifiserte forskningshull innen fosterovervåkning ved lavrisikofødsler, mens det andre skal identifisere forskningsspørsmålene ut ifra de uttalte behovene til jordmødre, fødselsleger og fødende
