Fiskere på Ballstad i Lofoten i 1910 (Foto: Anders Beer Wilse)
Fiskere på Ballstad i Lofoten i 1910 (Foto: Anders Beer Wilse)

Stolthet – nøkkelen til en bærekraftig kystutvikling?

Blogg BlueTrans Svolvær, 28.03.2019

Publisert

Lofotnaturen har fått stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet i de senere år.

Øygruppen har til og med fått status som en av verdens vakreste.

Positiv oppmerksomhet utenfra skaper stolthet blant innbyggere og andre med tilknytning til stedet. Dette sier folk vi har møtt langs kysten på vår to uker lange reise som nå nærmer seg slutten. Vi har kommet til Svolvær i Lofoten, som er vårt siste stopp på turen.

Lofoten har ikke alltid vært sett på som særlig vakkert. Tvert imot. Lofotfjellene var stygge og skremmende den gang folk var helt avhengige av å leve av naturen. Her var det værhardt og lite dyrkbar jord. Å være fisker var farlig og det var ikke noen selvfølge at de som dro ut på havet kom hjem igjen. I dag har opplevelsen endret seg fullstendig. Lofoten er nå ett eldorado for lokale innbyggere, tilflyttere og tilreisende som ønsker spektakulære naturopplevelser, muligheter for å dyrke et variert friluftsliv og å oppleve kystkultur.

Lofotfjell (Foto fra øverst venstre til nederst høyre: Yuriy Garnaev, Willie Jarl Nilsen, Sigrid Engen, Yuriy Garnaev)
Lofotfjell (Foto fra øverst venstre til nederst høyre: Yuriy Garnaev, Willie Jarl Nilsen, Sigrid Engen, Yuriy Garnaev)

Lofotværinger har lang erfaring med å være vertskap for folk fra fjern og nær. Under det årlige og tradisjonsrike Lofotfisket etter skrei kunne det komme opptil 30 000 tilreisende fiskere, i tillegg til tusenvis av fiskekjøpere, løsarbeidere, kokker og andre. Denne erfaringen kommer godt med i disse dager. Det er nemlig VM i Skreifiske og Svolvær er fullbooket.

På Lofothavet i 1928 (Foto: Anders Beer Wilse og Norsk Folkemuseum)
På Lofothavet i 1928 (Foto: Anders Beer Wilse og Norsk Folkemuseum)

Vi besøker Henningsvær for å oppleve dette ikoniske fiskeværet midt i den travleste tida i kystfiskeriene. På netthinna har vi bilder vi har sett fra havna her i «gamle dager», da det var mulig å gå tørrskodd fra den ene til den andre siden på grunn av alle båtene som lå tett i tett. Henningsvær havn anno 2019 ser ganske annerledes ut. Her ligger det fiskebåter, men på langt nær så mange som før. Dette er en følge av at effektiviseringen i fiskeriene har ført til en kraftig reduksjon i både antall fiskere, fiskefartøy og fiskemottak. Selv om fiskeriene er mindre synlige for folk flest er det ikke noe å si på statusen til og viktigheten av villfisknæringen for sjømatnasjonen Norge. Norges Råfisklag melder for eksempel om tidenes største omsetning av fisk i uken før vi kommer til Lofoten.

Henningsvær havn 1951 (Foto: Kanstad) og Henningsvær havn i dag 2019 (Foto: Ann E. Lennert)
Henningsvær havn 1951 (Foto: Kanstad) og Henningsvær havn i dag 2019 (Foto: Ann E. Lennert)

Selv om folkelivet i fiskerihavna ikke kan sammenlignes med hvordan det var «før i tiden», fant vi likevel et yrende folkeliv i Henningsvær. Kaféen Lysstøperiet var nemlig full av solbrune utenlandske kafégjester ikledt topp moderne turutstyr. Den internasjonale oppmerksomheten nevnt innledningsvis har ført til at turismen i Lofoten har eksplodert og turismen, som i begynnelsen var sesongpreget, har nå blitt helårlig – et gode for lokale turistoperatører og forretningsliv.

Høye besøkstall skaper også nye utfordringer. Når vi har diskutert bærekraftig turisme andre steder langs kysten hører vi at enkelte ikke ønsker at deres kystsamfunn skal «bli som Lofoten». Da refererer de til masseturismen. Dette var et sentralt tema på vårt møte med lokale aktører fra reiseliv, friluftsliv, utdanning, forskning, kommune, oppdrett, naturvern, fiskeri og havnevesen i Svolvær. Vi skjønner fort at lokale holdninger til turismen generelt er gode i Lofoten, og at det er negative enkeltopplevelser som skaper trøbbel.

« Vi må tørre å ta spenstige valg! »

For å ta vare på lokal kultur og Lofotnatur må vi tørre å ta spenstige valg, ble det poengtert på torsdagens møte. Til Lofoten ønsker vi turister som er interesserte, kunnskapsrike, forstår kulturen og hvordan man bør oppføre seg. For å ta vare på naturgrunnlaget, unngå konflikter med lokalbefolkningen og hindre farlige situasjoner i fjellet, til havs og langs veiene må turistene bli informert om allemannsplikten og ikke bare allemannsretten. Vi må bygge infrastruktur og legge til rette for friluftsliv i folks nærområder, samtidig som vi bevarer «urørte» områder og tilgang til kystsonen. Vi må utdanne og benytte lokale guider med høy kompetanse, og gjøre det enklere og mindre kostbart for reiselivsaktører som ønsker å utvikle nisjenæringer som økoturisme. Vi må samarbeide i større grad i stedet for å se på hverandre som konkurrenter, og vi trenger ordførere som sier ja til lokale produkter og lokale initiativ og nei til masseproduserte varer og tjenester. Vi kan skape bærekraft ved å ta utgangspunkt i folks stolthet til Lofoten, fordi ingen ønsker å forringe det de er stolte av og har tilhørighet til.

Et hotspot for surfere (Foto: Unstad Arctic Surf)
Et hotspot for surfere (Foto: Unstad Arctic Surf)

Det er allerede mange initiativer på gang i Lofoten for å bedre styringen av turismen, og det blir spennende å se resultatene av disse fremover. Blant annet jobber kommunene i Lofoten sammen med reiselivet og forskere for å bli sertifisert Bærekraftig Turistdestinasjon.

Da gjenstår det bare for oss i Kystbarometeret å takke alle de som har vært med og gitt innspill til prosjektet – lokalbefolkning, organisasjoner, kommuner og næringsliv langs kysten av Nord-Norge! Deres innspill er helt uvurderlige når vi nå skal lage et lokalt forankret barometer på bærekraftig kystutvikling i nordnorske kystkommuner.

Lofotnatur og kultur (Foto: Conor Sheridan)
Lofotnatur og kultur (Foto: Conor Sheridan)