Forrige uke uttalte to professorer seg - uavhengig av hverandre - om bruk av språkstimulering og språkgrupper i barnehage. Dessverre var begge disse uttalelsene preget mer av anekdoter og fortellinger enn av forskning.

Av professor Monica Melby-Lervåg ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.
Innlegget ble først publisert på Læringsbloggen.

Først ut var Professor Anne Greve på Høyskolen i Oslo og Akershus. Artikkelen der hun uttaler seg, handler om språkgrupper for minoritetsspråklige og barn med språkvansker i barnehage, og ifølge Greve bør slike grupper avskaffes.

Hvorfor det? Jo fordi «disse ungene er jo skoletrøtte før de har fått begynt på skolen» og fordi «det er så mye pedagogstyrte aktiviteter i barnehagen, særlig for femåringene, at barna knapt har tid til å leke». På et nettsted som forskning.no som har som målsetting å være en ressursbank for leserne om forskning burde vel leserne kunne forvente at det var lenket opp undersøkelser som faktisk viser dette. Ingen undersøkelser, hverken av Greve eller andre, som kan belyse holdbarheten til disse sterke påstandene er lenket opp.

Greve avrunder med å si at hun i forskningen sin har hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte språkgrupper sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Ingen referanser er lenket opp for å vise hvor denne forskningen faktisk finnes.

Jeg har også hørt barnehageansatte fortelle at mange barn ikke trives i stor gruppe, de trekker seg unna og kommer ikke inn i leken. Å bruke slike ting som argument for å avgjøre gruppestørrelse og organisering i barnehage er imidlertid på grensen til absurd. For å avklare effekter av gruppestørrelse og organisering kreves selvsagt grundige empiriske undersøkelser.

Neste ut var Professor Øystein A. Vangsnes ved Universitet i Tromsø, som har en blogg på forskning.no. Utgangspunktet for hans bloggpost er et dansk avisoppslag (det refereres for øvrig bare til et avisoppslag, ingen undersøkelse er lenket opp) om at tospråklige i snitt får dårligere karakterer enn enspråklige elever. Vangsnes konkluderer med at dette beviser at satsingen på språkstimulering på dansk i danske barnehager og skoler har vært fullstendig feilslått, og at fokuset bør være på morsmålstøttet undervisning.

Det er to grunner til at denne konklusjonen ikke er gyldig: For det første, undersøkelsen som viser at tospråklige har dårligere karakterer enn enspråklige ikke ser ut til å ha en sammenligningsgruppe som ikke fikk språkstimuleringen.

Det betyr at den motsatte konklusjonen enn den Vangsnes argumenterer for kan være like riktig: Kanskje ville forskjellen mellom en- og tospråklige vært enda større hvis de ikke hadde fått språkstimuleringen?

En annen grunn er at det ikke ser ut til å være tatt hensyn til de tospråkliges sosio-økonomiske bakgrunn. En del tospråklige barn har foreldre som kommer fra ødelagte skolesystemer og har selv har liten utdanning. Det er derfor selvsagt ikke overraskende at man finner forskjeller mellom en- og tospråklige når man ikke engang har tatt høyde for forskjeller i sosio-økonomisk bakgrunn.

Vangsnes har riktignok lenket opp til en annen rapport som sammenligner undervisning for tospråklige i Sverige og Danmark. Den viser at de som gikk på skoler med morsmålsundervisning hadde i snitt litt bedre prestasjoner også etter det var kontrollert for sosial bakgrunn og noen andre relevante faktorer. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne undersøkelsen ikke kan si noe om morsmålsundervisningen faktisk er årsaken til dette, eller om det er andre forhold som spilte inn. Forskjellene mellom gruppene er dessuten ikke så store (ca 6-11% bedre for de på morsmålsskoler). 

Det er nok behov for mer systematiske og velkontrollerte undersøkelser i Norge før man kan si om opplæring på morsmålet leder til bedre språk og prestasjoner slik Vangsnes hevder. 

Som Vangsnes selv påpeker, det er ikke «kategorisk uheldig» å være tospråklig i seg selv, men for spesielle grupper kan det altså gi utfordringer.

Jeg synes ærlig talt det er ganske trist når «utdanningsforskning» blir presentert på den slurvete måten som forskning.no gjør i disse to artiklene. Det fremmes svært sterke påstander om noe som er fullt mulig å undersøke: Om morsmålsstøttet undervisning fører til bedre språk, leseforståelse og karakterer for tospråklige norske barn eller om frilek fører til bedre språklæring og trivsel hos barna enn språkgrupper, er empiriske spørsmål som krever empiriske svar.

Å være forsker innebærer ofte å utsette sine hypoteser for strenge tester. Det kan noen ganger gi overaskende svar, andre ganger ubehagelige svar, men det er dette som er nøkkelen til å få frem ny kunnskap. Å gjøre slike undersøkelser er avgjørende, spesielt siden vi ikke uten videre kan generalisere funn fra andre land hit.

Å presentere påstander slik som disse to artiklene gjør, uten at det er underbygd med undersøkelser, kan få svært uheldige konsekvenser. Det kan for eksempel bidra til å skape unødig bekymring hos foreldre til barn med språkvansker som får tilbud om språkgruppe i barnehage eller hos foreldre til tospråklige barn. Selv om selvsagt språkgrupper som andre pedagogiske tiltak kan gjennomføres på mer eller mindre gode måter, har bruken av mindre gruppe for å fremme språk solid støtte i forskning.

Vi har nå gjort to store undersøkelser (faktisk med over 150 avdelinger i ulike barnehager) hvor vi har brukt språkstimulering på norsk og språkgrupper som et pedagogisk tiltak, og hvor dette har hatt god effekt. En gjennomgående utfordring som det rapporteres fra de ansatte er imidlertid ikke at pedagogstyrte aktiviteter fører til at barna ikke har tid til å leke, men at pedagogene har for liten tid til å gjøre tiltak som for eksempel språkstimulering i grupper.

Fremover bør fokuset derfor heller være hvordan vi skal få mer tid til slike tiltak for utsatte grupper, fremfor å empiriløst reprodusere «urban myths» om språkstimulering og læring. Det er svært mange dyktige pedagoger som jobber i barnehage. Gjennom undersøkelsene vi har gjort har jeg fått stor tiltro til at de på gode måter greier å lage språkgrupper hvor lek har hovedfokus.