Det skal ikke være slik at elevers utbytte av skolegangen skal være avhengig av flaks eller ressurssterke foreldre. Det er skolen som skal være ressurssterk. Det har Dysleksivennlige skoler forstått, skriver gjesteblogger Marianne Kufaas Sæterhaug, leder i Dysleksi Ungdom.  

Motivasjon er inspirasjon – det som setter i gang handlinger, kraft og lyst. Motivasjon er på mange måter selve drivkraften bak våre handlinger. Men mange elever har dysleksi, dyskalkuli, og/eller spesifikke språkvansker. Hvordan kan man gi disse inspirasjon og lyst til å jobbe med skolearbeid og gå på skolen?

Det er egentlig enkelt. Motivasjon kan oppnås gjennom mestring. Det handler blant annet om å være selvstendig, å ha mindre behov for hjelp fra en voksen, å se at man får til leksene på kortere tid, og å klare å uttrykke seg. 

Betingelser for å motivere elever med utfordringer

For å hjelpe disse elevene, må man først finne ut hvem som har utfordringer. Man må identifisere utfordringene, og sette inn presise tiltak som hjelper. Kartlegging og identifisering av vansker må settes i gang tidlig. I følge professor Turid Helland er effekten ved tiltak langt sterkere når de settes inn i første trinn. Effekten av tiltak reduseres med 70 prosent fra første til femte trinn.

Samtidig som man vet dette kan man også reflektere over hva det betyr for den enkelte elev å bli oppdaget, finne ut hva som er vanskelig og få satt inn presise og gode tiltak. Jeg kan si med hånden på hjertet at dette betyr ekstremt mye. Å slite med noe uten å bli sett og hjulpet i flere år er svært utfordrende og vanskelig. På en annen side er dårlig kartlegging og ikke-fungerende tiltak også både frustrerende og bygger ikke opp under elevens mestringsfølelse. Det er derfor viktig at tidlig innsats inkluderer systematisk kartlegging og presise tiltak.

Mestring gir motivasjon

Vi har alle følt på følelsen av å ikke få noe til. Enten man ikke fikk til å bake en kake eller man ikke får til å slå hjul. Å ikke få til noe gang på gang, å hele tiden trenge hjelp, bruke ekstra lang tid, og gjøre det dårlig på prøver og innleveringer forstår vi alle at verken gir en mestringsfølelse eller motivasjon. Tall, språk og bokstaver er noe som i utgangspunktet alle kan, og det er lett føle seg dum når alle de andre i klassen får det til, når man selv strever.

Uten mestring oppstår det sjelden motivasjon. Å verken oppleve mestring eller motivasjon i skolen gjør noe med selvtilliten og selvfølelsen. Dette kan ofte være et resultat av dårlige systemer på den enkelte skole som ikke finner de elevene med utfordringer, utfordringene blir ikke identifisert og det blir ikke satt inn presise tiltak. Selv om dette skjer er noen elever svært heldige fordi de har ressurssterke foreldre. Når jeg tenker over hvor jeg ville ha vært uten min mors stå-på-vilje og hennes kamp for mine rettigheter gir det meg tårer i øynene.

Dysleksivennlige skoler

Likevel har vi skoler i Norge med svært gode systemer. Disse skolene sørger for å fange opp de med vansker og setter inn tiltak som fungerer.  Dette er Dysleksivennlige skoler. Norges største skole, Sandefjord videregående skole, er en sertifisert Dysleksivennlig skole. De finner hvert år 40 nye ungdommer med dysleksi! Disse elevene har gått på skole i 10 år. 10 år, eller 1/8, av livet der eleven tror at hun/han er dum, der eleven bruker ekstremt mye mer tid på lekser og prøvepugging enn de andre i klassen, og får dårlige tilbakemeldinger. 10 år med frustrasjon og opplevelsen av å ikke bli forstått. Det er da ofte en glede å få en diagnose, en bekreftelse på at "det er ikke noe galt med meg".

Dysleksivennlig skole er prosjekt som har holdt på i ti år og kriteriene er utarbeidet av både lærere, spesialpedagoger og andre fagpersoner – og gjennom brukermedvirkning. En dysleksivennlig skole har et system for å fange opp og sette inn presise tiltak, lærer elevene å bruke tilpassede hjelpemidler, og gir elever mulighet til å utnytte sitt fulle potensiale.

I dag er 24 skoler sertifisert som Dysleksivennlige og ytterligere fem søknader er til behandling. Det er ikke dyrt å bli en dysleksivennlig skole. Det er både små og store skoler som er sertifisert. Å bli sertifisert handler om å la Dysleksi Norge som faginstans vurdere hvordan skolen gjør det ved å se på planer, snakke med elever, lærere, foreldre og ledelse. Vi kommer med tilbakemelding hva som fungerer og gir skolen kunnskap om hvordan skolen kan prestere bedre.

Selvstendighet og egne strategier

Selvstendighet er som nevnt en viktig faktor som gir mestring, som igjen gir motivasjon. Dette handler for eksempel om at man ikke alltid skal være avhengig av en voksen til å lese opp tekst eller høre om et ord er skrevet riktig. Man har ikke en mor eller far med seg i sekken overalt, og man må kunne greie seg selv.  Det er derfor viktig å utvikle egne strategier tidlig. En viktig del av denne strategien er å lære seg å bruke hjelpemidler som fungerer best for eleven selv. På denne måten kan de kompensere. De beste hjelpemidlene er de som blir brukt! Dette har de kunnskap om på dysleksivennlige skoler.

Noen essensielle hjelpemidler:

• Talesyntese (som gjør tekst om til tale)
• Stavekontroll
• Lydbøker
• Echo Smart Pen (Lagrer dine håndskrevne notater som redigerbar tekst. Tar også opp lyd).

Flaks skal ikke være avgjørende

Det skal ikke være slik at elevers utbytte av skolegangen skal være avhengig av flaks eller ressurssterke foreldre. Det er skolen som skal være ressurssterk.  Samtidig kan det være vanskelig for en lærer å oppdagende elever med utfordringer når de ikke har lært hva de skal se etter.  Det er derfor viktig at lese– og skrivevansker, mattevansker og spesifikke språkvansker blir obligatorisk pensum på lærerutdanninger.

I mellomtiden kan alle lærere ta Dysleksi Norges nettkurs og webinarer for å få kompetanse om dette. På de dysleksivennlige skolene har lærene gjort det og ungdommene blir møtt med forståelse og et system som fanger dem opp.

Riktig hjelp tidlig fører til man ikke blir hengende etter, og man lærer seg tidlig å utvikle egne strategier som gir selvstendighet og mestring. På en dysleksivennlig skole opplever ikke elever geografiske forskjeller og man er som elev ikke avhengig av å ha foreldre som kjemper for sine barns rettigheter. Dette er en stor trygghet for både elever, foreldre og lærere.