Elever blir bedt om å se etter virkemidler når de skal analysere litteratur. Men det er vel så viktig at de lærer å se på litteratur som kunstverk, skriver forfatter Heidi Sævareid.

Heidi Sævareid er litteraturviter og forfatter av bøkene Spranget (2013) og Slipp Hold (2015). Sævareid er vinner av Kulturdepartementets debutantpris og Riksmålsprisen for barn og ungdom, og ble nominert til Brageprisen for begge bøkene.

“Dette diktet har ikke besjeling.”

Denne setningen leste jeg ofte det året jeg jobbet som lærervikar og rettet oppgaver om diktanalyse. Eller så sto det: ”Her er det brukt gjentagelser og rim.” Eller: ”Det er ingen språklige bilder i diktet.” Eller kort og godt:  ”Dette er et dikt med mange virkemidler.”

Elever elsker virkemidler. Bevæpnet med oversikt over virkemidler (gjerne utdelt på ark) går de til verks med diktanalyse. Eller novelleanalyse. Eller romananalyse. For ungdommer som møter litteratur, er virkemidler nøkkelen til det aller meste.

Selvsagt generaliserer jeg nå. Og setter ting på spissen (virkemiddel!!!). Ikke alle ungdommer leser slik, og ikke alle ungdommer blir opplært i å lese slik. Men det er nok ganske mange elever som får inntrykk av at måten å ta fatt i et litterært verk på, er å lete med lys og lykte etter virkemidler, og at det viktige er å finne dem, snarere enn faktisk å koble dem til tolkningen. En del elever later til å tro at det er et mål i seg selv at det skal være mange virkemidler. Jo flere virkemidler de kan peke ut, desto bedre må teksten være. Er det mange virkemidler de ikke finner, er gjerne en nærliggende konklusjon at teksten må ha en mangel ved seg. En overopptatthet av virkemidler skyggelegger ikke altså ikke bare forståelsen av en tekst, men også kvalitetsvurderingen.

Sammenlignet med for noen tiår siden, har elever i dag langt større spillerom for å foreta kvalitetsvurderinger av litteratur. De oppmuntres til å ta stilling til hva de synes om verkene de leser, ikke sjelden gjennom oppgaver i å skrive ”anmeldelse”. Dette er verdifullt og skaper bevisste lesere. Men faren er at det kan skje en sammenblanding hvor elever bruker vinklingen ”anmeldelse” hver gang de skal analysere et verk – noe som trolig også underbygges av manglende kunnskap om sjangeren anmeldelse. Da jeg jobbet på ungdomsskole, oppdaget jeg at norsklærerteamet brukte begrepet ”anmeldelse” i betydningen ”analyse”. Nå er neppe dette gjengs praksis på de fleste skoler, jeg har stor tillit til landets norsklærere, men jeg tror nok det er grunnlag for å si at mange ungdommer har ganske vage forestillinger om forskjellen på profesjonell litteraturkritikk og for eksempel bloggytringer. Ja – dette gjelder jo folk flest, ikke bare skoleelever.

Elever lærer for øvrig at det selvsagt ikke er nok å bare synse om et verk – de vet at de må underbygge sine meninger. Og her er det at de gjerne tar i bruk virkemiddeloversikten. Virkemidlene skal påvises og telles! Hvor mange finnes det? Finnes ironi? Personifikasjon? Skildring? Metaforer? Problemet med denne fremgangsmåten, som mange elever har lagt seg til, er at de ikke vet hva de skal gjøre når virkemidlene er vanskelige å peke ut. Som forfatter blir jeg ofte kontaktet av elever som vil ha fasiten på hvilke virkemidler jeg har brukt. Skal tro hvor ofte elever har vært fristet til å kontakte minimalistiske Helle Helle med lignende spørsmål? Kanskje de også ville lure på hvorfor de ikke kan finne den forjettede spenningstoppen i bøkene hennes. 

”Norsktimene ødela lesegleden min,” er det vanlig å høre fra folk som ikke liker å lese. De har gjerne en oppfatning om at teoretisk undervisning i seg selv ødelegger gleden ved skjønnlitteratur. Dette er en forestilling jeg tar sterkt til motmæle mot – det er jo tvert om slik at kunnskap fremmer lesegleden. Men jeg tror det er grunn til å se litt kritisk på hva virkemiddelfokuset kan føre til. Dersom elevene bruker all energi på å lete etter forfatterens teknikker, uten å undervises grundig i å koble teknikkene til tolkningen, får de aldri gått i dybden – de får ikke opplevd verket. Og når de skal reflektere over tematikk og budskap, er de hjelpeløse, og så må de kontakte forfatteren om også dette. Hva er temaet i boken din? Hva er budskapet? Det de egentlig ber om, er fasiten. Som om skjønnlitterære verk var ligninger som kan løses hvis man bare kan finne ut hva alle komponentene er. Er det rart de synes dette er kjedelig?

Spørsmålet blir da: Hvordan hjelpe elever til å se på skjønnlitteratur som kunstverk som ikke bare taler til fornuften, men også til følelsene, til medlidenheten, til intuisjonen? Jeg har ikke fasitsvaret. Men kanskje en form for leser-respons-tenkning kan brukes i større grad? Ikke for å direkte anvende den i analysen, og heller ikke for å drive elevene ytterligere i synse-retningen – men for å la dem venne seg til å kjenne på virkningen av virkemidler. Hvordan oppleves rytmen? Hvordan oppleves bildene? Symbolene? Gjentagelsene?

Det er  avgjørende at elevene lærer at et virkemiddel ikke er et mål i seg selv, men et middel man bruker for å oppnå noe annet. Å lære å lete etter virkemidler uten å også lære å lete etter formålet med virkemidlene, er ganske meningsløst. Og selv om nær sagt alle elever kan lære seg å tolke tekster ved å drille inn fremgangsmåten, oppnår de kanskje ikke annet enn en god karakter på eksamen. Og hvor blir det da av lesegleden og den eksistensielle opplevelsen? Hvor blir det da av ønsket om å fortsette å fordype seg i annen litteratur enn den som byr på umiddelbar og overfladisk underholdning?

(Forsidefoto: Colourbox)