En dag befant jeg meg plutselig i et VG3 påbygg-klasserom med en stor stabel tekster om Tsjernobyl. På svensk. I naturfagtimen. Hvordan kom jeg på det? Og hvordan gikk det egentlig?

Av Rønnaug Skorem, lektor ved Hadeland videregående skole.

Av og til blir jeg så forelska i mine egne ideer til undervisningsopplegg at jeg fullstendig fortrenger den lavmælte, rasjonelle stemmen som forsøker å fortelle meg at jeg begir meg ut på noe som er latterlig ambisiøst. Dette er en historie om en slik idé.

Denne historien har en forhistorie. Den bygger på min egen kjærlighet til bøker, og et av menneskene som la til rette for denne lesegleden. Jeg var heldig nok til å vokse opp med ei barnløs tante, som hadde tid til å lese både for meg og med meg. Hun lånte meg stabelvis med bøker opp gjennom ungdommen og det tidlige voksenlivet. Mange av dem var svenske pocketbøker, fordi den raskeste måten å få tak i svensk litteratur på en rimelig måte er i pocketutgaver. Norske oversettelser i innbundet utgave var for dyre for henne. Norske pocketutgaver var hun for utålmodig til å vente på.

Da denne tanta døde (alt for tidlig, av kreft) etterlot hun seg en leilighet full av bøker. Noen av bøkene visste vi niesene og nevøene godt om og ønska oss spesifikt, andre fordelte vi oss i mellom på lykke og fromme. Ei bok som tilfeldigvis havna hos meg, er ei lita, svensk pocketbok som heter "Bön för Tjernobyl. En framtidskrönika".  Boka, en Ordfront-utgivelse fra seint nittitall, var skrevet av en forfatter som på det tidspunktet var helt ukjent for meg: Svetlana Aleksijevitsj. Den ble en leseopplevelse som traff meg midt i magen.

Språkløyper 2016/2017 i videregående: Påmelding til introduksjonssamlinger

I skoleåret 2013/2014 var jeg en ganske fersk, entusiastisk og optimistisk naturfaglærer, som hadde en påbygg-klasse for første gang. De to første årene mine som lærer hadde lært meg at naturfag, som jeg har et så varmt forhold til, er et fag som alt for mange opplever som så teoretisk og abstrakt at det er helt atskilt fra livet de lever. Med det utgangspunktet er det mildt sagt uheldig at læreplanen i naturfag for videregående er både lang og detaljert. Et av temaene elevene skal lære om enten på VG1 (stud.spes.) eller på VG3 (PBY) er radioaktivitet. Det aktuelle kompetansemålet lyder som følger: "Gjennomføre forsøk med radioaktivitet, halveringstid og bakgrunnsstråling, forklare fenomenene og gjøre enkle beregninger." Nevnte jeg "teoretisk og abstrakt"?

Mitt viktigste mål som naturfaglærer er å gi elevene opplevelsen av at naturvitenskap har mye å gjøre med livet vi lever. Med lite tid, og med klasserommet som en viktig ramme, er det ikke alltid lett å komme på de gode ideene som skaper opplevelser. Når vi i tillegg skal fokusere på å følge opp de grunnleggende ferdighetene i alle fag, er det lett å føle at rammene blir for trange. Likevel var det dér, i møtet mellom klasserommet som ramme, de grunnleggende ferdighetene og min egen leseopplevelse, at ideen ble født.

Lesesenteret: 20 minutter lesing om dagen ga effekt på Haugaland vgs

For mange av oss som var barn på åttitallet har Tsjernobyl-ulykken en mytisk klang. Når jeg i dag står i klasserommet med elever født seint på nittitallet har noen hørt om Tsjernobyl, andre ikke. Få vet særlig mye på forhånd, utover at det var «en eksplosjon og noe med radioaktivitet». Når vi først kommer i gang, synes en stor del av elevene det er spennende. Med dette i bakhodet, ville jeg forsøke å bringe temaet radioaktivitet nærmere livet, ved å dele min egen leseopplevelse om Tsjernobyl med elevene mine.

"Bön för Tjernobyl. En framtidskrönika" er delt opp i mange frittstående monologer, basert på intervjuer med folk som ble direkte rammet av

katastrofen.  Det er derfor lett å finne et stykke som er kort nok til at jeg forventa at alle elevene, også de mer utrente leserne blant dem, kunne lese det i en del av en dobbelttime. Jeg valgte ut noen tekster, og stakk innom det gode biblioteket jeg er så heldig å ha i samme bygg som skolen, for å finne den norske utgaven av boka.

Dette var altså skoleåret 2013/2014, 15 år etter at min pocketutgave hadde funnet veien inn i ei bokhylle på Oslo Øst. Til min overraskelse oppdaget jeg at boka fremdeles ikke var utgitt på norsk! Urokkelig forelska i min egen plan kopierte jeg opp et utdrag fra min svenske pocket i stedet, og delte det ut i naturfaggruppa mi. Med mange utrente lesere, og en god håndfull elever med fremmedspråklig bakgrunn og forholdsvis kort botid i Norge, måtte jeg innse at spriket mellom planen på tegnebrettet og gjennomføringa i klasserommet var forstemmende stor.

Tanken om å dele leseopplevelsen var god, den. Å trassig gjennomføre planen, trass i at teksten ikke var tilgjengelig på norsk, var overmåte optimistisk. Dette første forsøket på å dele skjønnlitteratur med naturfagelevene ble ingen suksess.

Lesesenteret: Å laga forbindelsar mellom teksten og eleven sjølv

Likevel, ideen ble værende. I år plukka jeg fram igjen den gamle ideen og tygde litt videre på den, denne gangen med en norsk utgave som kom ut på Solum forlag i 2014. Jeg kopierte to tekster, en veldig kort og en litt lengre, fra "Bønn for Tsjernobyl", og skrev ut et par blogginnlegg fra kjernefysikeren Sunniva Roses blogg. Tekstene fra bloggen står i skarp kontrast til Aleksijevitsj' monologer på flere måter.

Kjernefysikeren har bevisst valgt å ha en "rosablogg" om fysikk, med en småpratende stil og uformell tekstformatering. Sunniva Rose er uttalt positiv til kjernekraft, og ønsker å avlive fryktbaserte myter ved å spre faktakunnskap.

Menneskene Svetlana Aleksijevitsj intervjuet i arbeidet med sin bok, derimot, hadde dommedagspregede førstehåndserfaringer, kombinert med lite faktakunnskap. Elevene fikk velge hvor mye de skulle lese ut fra egen lesehastighet, men minimumskravet var det korte Tsjernobyl-utdraget og begge de korte blogginnleggene.

Denne gangen lyktes jeg bedre med opplegget mitt. Jeg har gjennomført det i to klasser, både på påbygning og studiespesialiserende. I begge klassene finnes både vante og uvante lesere. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha snakket med en del av elevene er at mange opplevde nettopp det jeg ønska meg mest: At tekstene til Aleksijevitsj brakte et abstrakt, ukjent tema nærmere elevene. Selv elever som ikke er særlig glade i å lese til vanlig, kunne fortelle at dette var så spennende at de leste mer enn de måtte. Kontrasten mellom skrekkscenariet og den manglende kunnskapen i Aleksijevitsj monologer, og den absolutte mangelen på frykt i Roses småpludrende blogginnlegg, skapte også interesse for temaet. Det lar seg faktisk gjøre å snike en nobelprisvinner i litteratur inn i naturfagundervisninga.

Språkløyper 2016/2017 i videregående: Påmelding til introduksjonssamlinger

(Forsidefoto: Colourbox)