En hyllest til lærere – og noen alvorstunge ord om hva vi som har spesifikke vansker krever av deg. Av generalsekretær Caroline Solem i Dysleksi Norge.

Caroline Solem er generalsekretær i Dysleksi Norge.

Du som lærer betyr alt for elevene dine. Og elevene dine betyr alt for deg. Takk for at du er der!

Vi vil at du skal ha kunnskap som gir deg mulighet til å fange opp og følge opp elevene dine. For i dag er det altfor mange som kommer seg helt til videregående uten at vanskene deres blir oppdaget. Mange dropper ut. Mange står utenfor arbeidslivet.

Les også: På Sporet – tidlig innsats virker (Lesesenteret).

Tre i hver klasse

Opp til tre i hver klasse har dysleksi, dyskalkuli eller spesifikke språkvansker. Det er viktig at du vet hva som kjennetegner dem. Det er

viktig at du tenker på elevene som strever av andre grunner enn disse diagnosene – og det er viktig at du forstår forskjellen på spesifikke og generelle vansker.

Mitt håp er at du ved å lese dette innlegget tenker enda litt mer på om eleven som sliter i matematikk kanskje har dyskalkuli. At eleven som unngår å kommunisere med jevnaldrende kanskje har spesifikke språkvansker. Eller at eleven som kaster leseboken i gulvet når han ikke får det til, kanskje har dysleksi. At det går an å både ha spesifikke språkvansker og dysleksi, og at noen bare har spesifikke språkvansker.

Jeg håper at du aldri mer slår deg til ro med at ”hun kanskje vokser det av seg”, og at du sørger for gode faglige diskusjoner i lærerkollegiet om disse elevene. Jeg håper at du fortsetter å strekke deg etter å bli en enda bedre lærer enn du allerede er. Kanskje tar du initiativ til at din skole skal søke om å bli en dysleksivennlig skole?

Les også: Kjersti Lundetræ – På tide med raske bokstaver?

Forholdet mellom det generelle og det spesifikke

Det er mange som strever med lesing, skriving, matematikk og språk. Det kan skyldes et generelt lavt evnenivå, kvaliteten på opplæringen, høyt skolefravær eller ha helt andre grunner.

De som har de spesifikke vanskene – dysleksi, dyskalkuli og spesifikke språkvansker – har derimot vansker som ikke kan forklares med evner, forhold ved opplæringen, fravær eller sykdom. De krever noe annet av deg som lærer enn hva elevene med generelle vansker krever. Statistisk sett vil mer enn tre elever i hver skoleklasse vil ha en spesifikk vanske. De er altså ikke en liten gruppe, og det som er helt sikkert er at du som lærer må du forholde deg til dem hver eneste dag.

Opp til tre elever i hver klasse har en spesifikk vanske. Det er avgjørende at disse får riktig hjelp.

Les også: Hjelpemidler er essensielle for å motivere elever med utfordringer

Ikke glem oss med spesifikke vansker

Begynneropplæring må være bredt anlagt for å sørge for å favne om alle. Et fokus på utvikling av språk-, lese- og skriveferdigheter alene, uten et et fokus på hva man må gjøre for å ivareta gruppen med spesifikke vansker, gjør ikke det.

Begynneropplæringen i Norge i dag er preget at man introduserer en bokstav i uka. I det øyeblikket elevene har knekket lesekoden, begynner lesing av lettlestbøker. Elever som strever vil utvikle kompenserende strategier og lese ordbilder istedenfor å oppnå en grunnleggende forståelse for det alfabetiske prinsippet. Det vil fungere en stund, før utviklingen vil stoppe opp og man ofte må begynne helt på nytt med å tette hull i leseopplæringen og sikre automatisering bokstav/lyd. Elever som har en spesifikk vanske trenger lang tid på å automatisere den fonologiske grunnstrategien, betydelig lengre tid enn elever som ikke har en spesifikk vanske.

Det gjelder å identifisere elever med en spesifikk vanske tidlig. Ved å introdusere bokstavene hurtig, vil det være lettere å finne de som strever tidlig nok. En bokstav om dagen er bedre enn en i uka, hevdes det fra Lesesenteret i Stavanger.

I beste fall (i den situasjonen man er i) vil man da raskt sørge for å få eleven utredet for spesifikke vansker. Har man gått for fort frem i begynnelsen som i eksempelet over, og ikke sørget for en grunnleggende forståelse for det alfabetiske prinsippet, må man begynne på nytt. Hadde man derimot jobbet grundig med det fonologiske arbeidet helt fra starten av, ville skadeomfanget vært redusert.

I verste fall sørger man ikke for utredning, og tenker heller at eleven bør få lavere faglige krav enn de andre. Elever med spesifikke vansker har alle muligheter for å bli faglig sterke, det er jo ikke evnene det er noe i veien med. Men dette scenariet frarøver vi dem muligheten til å bli faglig sterke. Dette på toppen av at man ikke har sørget for å gi dem grunnleggende ferdigheter. Det er noe som skjer overraskende ofte. Eleven stavrer seg igjennom hele grunnskolen, før man oppdager en spesifikk vanske så sent som på ungdomsskolen, i videregående, eller enda verre: i voksenlivet.

Hva er god grunnleggende begynneropplæring?

I diskusjonen om hva som er god grunnleggende opplæring savner vi fokus på elevene med spesifikke vansker, og vi savner fokus på spesifikke tiltak i den grunnleggende opplæringen. Dessverre er praksis ute i skolene ofte mangelfull når det kommer til det fonologiske arbeidet. Selv om forskningen er klar, virker det som om praksis ikke følger forskning. Det er et tankekors. Så kjære lærer: Tar du utfordringen? Er du villig til å endre praksis?

Til deg som er lærer vil jeg bare si: Jeg beundrer deg! Du har en viktig jobb, og du gjør en forskjell i elevenes liv. Du er en superhelt og må derfor huske at ”...with great power, comes great responsibility”.

Er det noe jeg håper du sitter igjen med etter å ha lest dette blogginnlegget er det:

Husk på de med spesifikke vansker!
Husk grundig fonologisk arbeid! Ikke gå for fort frem!

(Forsidefoto: Colourbox)