Å lære å lese godt er nøkkelen til å lykkes i skolen. Frafall er norsk skoles største utfordring, og elever som ikke lærer å lese tidlig er spesielt utsatt, skriver gjesteblogger og nestleder i Arbeiderpartiet Trond Giske.

Av de rundt 62 000 elevene som begynte på videregående opplæring høsten 2009, hadde kun 7 av 10 fullført og bestått fem år senere. Nesten én av fire elever hadde sluttet underveis eller fullført uten å bestå videregående opplæring. Våren 2014 utgjorde det rundt 15 000 ungdommer. På ti år har rundt 130 000 ungdommer falt ut av videregående uten fullført opplæring. Dette er ungdommer som stiller bakerst i køen i arbeidslivet, i boligmarkedet, i samfunnet. Det gjør frafall til den største utfordringen i norsk skole.

De viktigste årsakene til frafall finner vi ikke i videregående, ikke engang i ungdomsskolen. Frafallet begynner mye før. Vi vet at det er tett kolbing mellom de grunnleggende ferdighetene og hvordan det går med elevene senere. De elevene som går ut av barnetrinnet med svake grunnleggende ferdigheter er de samme som faller fra i videregående opplæring. Lærevansker har en selvforsterkende effekt, og det er avgjørende for elevers læring og mestring at lærevansker fanges opp og følges opp tidlig.

Dette er underkommunisert i skoledebatten. I grunnskolen har vi i for stor grad hatt en «vente-og-se»-holdning som har ført til at elevens lærevansker forsterker seg. I dag bruker vi tre ganger mer ressurser på spesialundervisning for elever i 10. som i 1. klasse. Vi vet at tidlig innsats hjelper best, og gir størst gevinst for hver krone vi setter inn. Likevel klarer vi ikke å snu ressursbruken.

Vi må slutte å vente på at elevenes lærevansker går over. Alle elever må få den oppfølgingen og tilpasningen de trenger for å mestre helt grunnleggende ferdigheter som lesing. Dersom lærere og skolen ser at elevene ikke er på vei mot dette målet, må ekstra innsats settes inn. Koste hva det koste vil. Dette er tidlig innsats i praksis – den beste garantien mot frafall.

I Finland har man vist at en annen gjennomføring av tilpasset opplæring og spesialundervisning er mulig. I stedet for å se på spesialundervisning som et tiltak for å reparere konsekvensene av manglende læring tidligere i skoleløpet, ser finsk skole på det som et tiltak for å forebygge at elevene sakker akterut. Filosofien er at hvis man identifiserer læringsvansker eller atferdsproblemer tidlig, kan man også sette inn riktig profesjonell hjelp tidlig og dermed unngå at problemene utvikler seg. Som den finske skoleforskeren Pasi Sahlberg skriver: «Målet med spesialundervisningen er å hjelpe og støtte elevene ved å gi dem like muligheter til å fullføre skolen i samsvar med deres evner sammen med medelevene.»

Det bør innføres en lese-, skrive- og regnegaranti i skolen, som sikrer at elever som henger etter får intensiv hjelp og tilrettelegging i en kort periode. Lærerne som har elevene på skolen hver eneste dag, ser disse elevene. De vet hvem som faller fra. De skal ikke trenge å vente på enkeltvedtak om spesialundervisning for å kunne hjelpe dem.

Mange er skeptiske til begrepet «garanti» fordi det er en ambisjon det er vanskelig å innfri, særlig når Stortinget skal vedta en garanti som 430 kommuner skal følge opp. Vi vet også at mediene vil passe på som hauker for å sjekke om garantien brytes, og om de finner den ene av de rundt 60 000 elevene på et årskull som burde vært fulgt opp bedre og ikke har fått garantiene innfridd, vil det bli fremstilt som en skandale. Poenget er at det skal være en skandale om dette brytes. Og om pressen finner den eller dem som ikke fikk garantien innfridd, skal vi bare takke for hjelpen. Det er alvorlig om noen må gå videre i skoleløpet uten å ha fått med seg grunnleggende ferdigheter i lesing.

Det handler om at alle skal få en likeverdig sjanse til å lykkes. Og om å skape en kultur med en grunnleggende holdning: At ingen skal bli glemt. En garanti til hvert eneste barn i hvert eneste kull som begynner i norsk skole, om at alle skal møtes med samme budskap: Vi ser deg, vi hører deg, vi stiller opp for deg. Vi har ingen å miste på veien til kunnskap og læring.

Hver høst gleder nye kull 5–6-åringer seg til å begynne på skolen. De vet ennå ikke hva som venter dem. De forventningsfulle førsteklassingene tror at de kommer til en skole som er god nok. Det er en fantastisk tillit å bli møtt med. La oss gjøre oss fortjent til den og skape en skole som er så god som barna på vei til første skoledag tror den er.