Det ble tidligere i år kjent at jeg fikk muligheten til å skrive en oppgave basert på MAREANO-materiale, noe jeg så klart ikke nølte med å takke ja til. Lite visste denne førstereisjenta om at det hele kom til å ende opp med å få den fantastiske muligheten til å være med på ett skikkelig Mareano-tokt i forbindelse med bacheloroppgaven min. Den 8. november la vi ut fra Longyearbyen om bord i forskningsskipet G.O. Sars med kurs for dyphavet vest for Svalbard.

Av Thea Benjaminsen, student UiT

Om bord ble vi tatt imot av en hyggelig overstyrmann som presenterte oss for et værkart med et imponerende antall røde vindpiler på. Vi fikk beskjed om full storm og var dermed værfast i noen dager. Videoriggen kan skades mot bunnen hvis bølgene er for store, og det er derfor viktig at det ikke er for mye sjø før nedsenking. Etter litt sjøsyke, mye storm og venting på bedre vær, kunne vi endelig komme i gang med jobbingen natt til søndag 12. november.

Livet som student om bord på G.O. Sars viste seg å være både trivelig og lærerikt. Toktpersonell er hjelpsomme og mer enn villig til å forklare slik at man får en god forståelse av det som skjer underveis i felt. Herlig å være omringet av så mange eksperter på en gang som kan besvare det du lurer på. Dette er virkelig mekka for en student!

Oppgaven min baseres på bomtrålmateriale fra tidligere MAREANO-stasjoner. Etter å ha brukt flere måneder på å sortere og jobbe med tørre data, var det utrolig gøy å få se hvordan prøvesanking fungerer i praksis og ikke minst få se hvilke utrolige skapninger som befinner seg på over 1000 meters dyp i polarhavet.

Biologiske prøver tas ved bruk av de komplementære redskapene grabb, slede og bomtrål, som hver for seg samler inn organismer fra ulike sjikt i bunnen. Før de biologiske prøvene tas, gjøres det videoopptak for å kunne registrere geologiske og biologiske data. Siden mitt hovedfokus for oppgaven er bomtrål, fokuserte jeg mye på dette redskapet under toktet. Selve trålen består av en metallbom med en munning på to meter og et fangstnett som har maskevidde på 5 mm. Bomtrålen settes ut på bunnen med 1,5 knops fart og taues i fem minutter. Øverst på bommen er det festet fire blåser. Disse er med på å forhindre at bomtrålen graver seg ned i sedimentet eller setter seg fast. Trålen har også en dybdemåler som vi leser av ombord slik at vi vet når den når bunnen.

Bomtrålen samler inn dyr som lever på toppen av bunnsedimentene (epifauna). Når bomtrålen kommer opp blir prøvene først dokumentert med bilde, før vi går løs på sorteringen. De største dyrene blir sortert i egne kategorier, mens resten skylles gjennom en 5 og en 1 mm sil før gjenværende dyr og småstein lagres i passende spann. Alle prøvene blir deretter merket med stasjonsnummer, dato og redskap og fiksert med enten etanol eller formalin.

1 mm-prøvene gis til forskere ved Bergen museum som bearbeider materialet videre, mens 5 mm-prøvene artsidentifiseres av Mareanos egne spesialister på epifauna. Men aller først må prøven skylles, noe som kan ta tid hvis det er mye leire og mudder i trålfangsten. En av prøvene inneholdt flere stamper med mudder og måtte «subsamples», som forskerne sier. Dvs. at prøven ble delt i to like deler slik at det var mulig å jobbe seg gjennom materialet før neste prøve ble tatt om bord. I bomtrålen kan vi også identifisere dyr vi ikke klarte å identifisere til artsnivå på video.

Hyggelige folk og god mat bidro til at 10 dager om bord på G.O. Sars ble til en utrolig opplevelse, og det har definitivt gitt mersmak. Takk til Mareano-folkene og mannskapet om bord for at jeg fikk være med på denne reisen.