Mot slutten av siste istid begynte de store isdekkene over Barentshavet og Svalbard å smelte bort. Langs brefrontene i havet kalvet det løs isfjell i store mengder. De store isfjellene drev rundt med vind og strøm, og skrapte ofte ned i havbunnen.

Av Francis Chantel Nixon, Valérie Bellec, Nicole J. Baeten, Norges geologiske undersøkelse

Resultatet av isfjellenes kaotiske bevegelser ble et uryddig mønster av store, dype grøfter, eller pløyemerker, som vi fortsatt kan se på havbunnen i dag. Her er et nytt kapittel i toktdagboka fra NGUs forskere på MAREANOs høsttokt i Barentshavet.

MAREANO-programmet samler forskjellige typer data som gir oss en rekke opplysninger om isfjellpløyemerker i Barentshavet og sedimentene de er dannet i. Detaljerte dybdedata (batymetri) fra ekkolodd viser oss for eksempel havbunnens terrengformer, skråning og dyp. Med slike data kan vi studere pløyemerker i detalj, og vi kan kartlegge hvordan de fordeler seg i ulike områder (figur 2).

Videoene og prøvematerialet vi samler inn fra nøye utvalgte steder er som å åpne små vinduer til havbunnen. I disse vinduene kan vi se hva signalene fra batymetri- og reflektivitetsdataene faktisk betyr, og vi blir dermed i stand til å tolke riktig når vi lager heldekkende kart over for eksempel bunnsedimenter eller sedimentasjonsmiljø.

Under MAREANOs høsttokt begynte vi å gjøre videoundersøkelser og prøvetaking av sedimenter i MAREANO Øst-området i det sentrale Barentshavet, men flyttet til studieområdene vest for Svalbard den siste uken.

Det er naturlig å spørre seg hvorfor vi ser en slik forskjell. Svaret kan ha noe å gjøre med hva som skjedde i tiden før isfjellene begynte å drive rundt og pløye opp havbunnen – dette er et spørsmål vi skal jobbe videre med etter at årets siste tokt nå er avsluttet.