Sommerferien er over og nye data har strømmet inn i skattekisten, i registreringsskjemaet på Miljølære mens jeg har feriert. På tide å kikke over innsamlete data og tenke litt på hva som skjuler seg av detaljer i dypet under oppsummeringene. For onsdag 15. august skal jeg til Arendalsuka og snakke om folkeforskning- under overskriften «Kan naboen få låne hjernen din?»

Jeg skal blant annet snakke om plastregistreringsprosjektet vårt, som benytter frivillige for å registrere typer og mengder avfall, der de selv legger tallene inn digitalt på Miljølære.no, og låner dem ut til meg og andre forskere, så vi kan snoke rundt og gjøre vår egen forskning. Det skal være enkelt- men systematisk, og detaljert nok til at tallene skal kunne benyttes i forskning, og ikke så mye at folk faller av lasset. Noe må ha funket. I starten av juni, etter tre måneder og åtte dager, var det utført 49 undersøkelser, med 608 deltakere, 677, 84 kilo avfall og 30 456 gjenstander registrert. Over sommerferien har tallene økt til 54 undersøkelser, 772 deltakere og 2392 kilo registrert. Og enda vet jeg at jeg snart får tilsendt mange godbiter. Jeg har nå datapunkter fra kommunene Oslo, Kragerø, Klepp, Fjell, Øygarden, Bergen, Vestnes og Melhus, og venter spent på tall fra Røst i Lofoten og noen flere datapunkter fra såkalte hotspots i nærområdene.

Det aller største bidraget siden sist kom fra en enkelt ryddeaksjon der 1500 kilo ble ryddet og lagt inn i skjema. Dette var utført av et skoletrinn som tok for seg en såkalt vrakvik som de hadde funnet med vår hjelp. Å få være med selv, se og kjenne på muligheter og begrensninger ved å bruke ivrige elever var en virkelig læringsopplevelse. Hvordan utnytte den kortvarige men intense energien og ryddeviljen til 13-14 åringer på en positiv måte, kombinert med systematisk innsamling av data? Vi fikk i alle fall ryddet opp- både oppi trærne, og langt ute på noen andre øyer som lå litt til side for stien, der noen gikk seg øyfast når floen kom. Minner for livet for dem, og inspirasjon til utforming av systemet for meg.

Godt nok - for hvem?

Variasjoner mellom grupper og innad i de frivillige ryddegruppene kan skyldes erfaring med avfallstyper, estimering av vekten eller nøyaktighet i telling og registrering. Når forskeren selv ikke har kontakt med alle som samler data er dette en uforutsigbarhet som kan være vanskelig å akseptere eller ta høyde for, siden forskning, ofte krever en nesten latterlig grad av nøyaktighet. Hva er det eksakte området som ble ryddet, dersom man skal sammenlikne med senere? Hvor nøyaktig ble vekten estimert? Ble alt tatt med, eller lå mye igjen? Vi ser at noen har veiet nøyaktig (som vi ser av desimalene i 677,84 kilo), mens big-bags vanskelig lar seg veie med desimaler, og estimeres altså til nærmeste hundre kilo. Skal man ta hensyn til innholdet av tang, jord, og vått treverk? Skal vekten på en Bigbag trekkes fra? Gjenkjente man alle gjenstander, eller ble veldig mye satt i kategori «ukjent»? Sjekket man bildeeksemplene for å få ting i rett kategori? Det er naturlig å velge å rydde områder med mye avfall, at de store gjenstandene ryddes først og at man unngår å samle ukjente gjenstander (eller registrerer dem litt «kreativt». Eksempelvis biofilmbærere, haglpatroner og plastlunter/skytestreng og lecakuler får ofte kreative navn).

Hva er egentlig godt nok for forskerne, og hva er mulig for folk flest? Hva trenger vi minimum for å kunne gjøre nytte av alt arbeidet? Det vil vi nok se etter hvert, og vi har allerede senket kravene for å gjøre deltakelse mulig for flere.

Eksempler fra noen som har lånt ut hjernen sin:

Nesten to hundre elever registrerte alt de klarte innenfor 1700 kvadratmeter på to timer- og ryddet deretter fritt og samlet alt i Bigbags. Både ryddet og registrert avfall ble til sammen 1500 kilo- men hva var hva? Hva veide egentlig de 2489 gjenstandene som ble registrert i forhold til alt som ble ryddet? Vel vel, vi fikk et godt og representativt bilde på typene avfall, kjennskap til et viktig område for ansamling av plast, og et stort og ryddet område som kan brukes til videre registreringer. Og ungdommene syntes det var inspirerende og ville gjerne komme tilbake og rydde mer!

En annen, mindre gruppe valgte en annen variant, og registrert alt systematisk innenfor en rute på et kjent antall kvadrat, veiet akkurat de 262 gjenstandene som ble registrert. 1300 kilo som også ble ryddet ble ikke tatt med i totalvekten, men kommentert i notatene. Denne fremgangsmåten er lettere å gjenta ved en senere anledning og gir altså tryggere data. Man bør da velge å legge rutene i så godt som samme område neste gang. Enkle bilder kan illustrere både stedet og mengdene.

Utfordringene er allerede nå mange for å sortere data og tolke og fremstille resultater på en meningsfull måte, og vi som forskere må sørge for at mulighetene for feil blir mindre.

Dette er folkeforskning, ikke rakettforskning

Uansett gir alle tallene som kommer inn grunnlag for en samlet og helhetlig vurdering av avfallsmengder her og nå, og hvilket avfall som kommer til på nytt. Vi får raskt tall på de største kildene og bidragsyterne til forsøpling langs kysten, som ikke er nytt i forhold til Hold Norge Rent sine registreringer. Hos oss (hovedsakelig på Vestlandet) leder mykplast/emballasjeplast, korte taurester og hardplast av ukjent opprinnelse så langt. Disse typene er funnet på 83-94 % av alle lokalitetene, og utgjør hver enkelt respektivt 24, 21 og 11% av alle gjenstandene. Slår vi sammen tau av alle lengder, samt tau og garnfloker, utgjør taurelatert avfall 27% av totalt antall gjenstander. Samlekategorien «privat forbruk», som omfatter emballasjeplast (matemballasje og poser), tobakk, snus, flasker og flaskekorker knuser likevel tau og tauverk, og har 37% av forekomstene! Diskusjonen kommer så til vekt og volum, men allerede etter noen måneders innsamling av data, kan vi altså slå fast noen av de vanligste typene avfall.

And the winner is…

Og tallene sier meg at vi IKKE kan peke på NOEN ANDRE ENN OSS SELV PRIVAT som den viktigste kilden til avfall langs kysten. Ikke andre land, ikke cruiseskip og utlendinger, ikke industri. Hver og en av oss er de suverene vinnerne, eventuelt taperne.

Foreløpig er dette under utprøving, det er som sagt store usikkerheter og lite data. Det er først og fremst mye å lære fra å se over tallene og ha kontakt med de frivillige som rydder, og forenkle, forenkle, forenkle. Utformingen av bruksanvisningen er en studie verdt i seg selv, og jeg skulle gjerne hatt en dialektkjenner eller språkviter med på laget noen ganger for å nå frem til absolutt alle - om det i det hele tatt er mulig. Det viktigste er nok at vi kommer frem til en metode måte som flest mulig kan gjøre likt.

Tidsserier begynner alltid med den første innsamlingen av data. Gjentatte registreringer på samme sted er derfor gull verdt, og at det gjentas noenlunde likt gang etter gang. Jeg er veldig spent på om vi får en tidsserie som kan dokumentere trender, om vi vil kunne dokumentere en nedgang eller oppgang i mengden plast de nærmeste årene.