Av Gunn Engelsrud og Gro Rugseth

NRK har spurt et utvalg tenåringer 11–15 år om hvorfor de trener. En av fire krysset av i kategorien «Jeg vil se bra ut». Vår kollega ved Norges idrettshøgskole, professor Jorunn Sundgot-Borgen siteres på at en slik begrunnelse for trening er skremmende og bekymringsfull, og hele saken frontes av NRK med overskriften ”Skremmende”.

I NRKs presentasjon kommer det fram at Sundgot-Borgen mener at fokuset på å trene for å se bra ut ikke er tilstrekkelig motivasjon og kan knekke treningslysten. Vi forstår bekymringen på bakgrunn av Sundgot-Borgens langvarige arbeid med ungdommers (særlig jenters) forhold til kropp, spising og trening. Vi ser i likhet med Sundgot-Borgen at dette bør arbeides konstruktivt med, slik at ungdom i større grad kan like seg selv som de er.

Et slikt tallmateriale som NRK har samlet inn har imidlertid flere tolkningsmuligheter. Barnas svar om at de trener for å se bra ut, kan ses som et skremmende tegn på usunne holdninger hos den enkelte, men vi ser det også som et både logisk og forventet bilde av unge menneskers forhold til trening. Vi vil utdype noen sammenhenger som kan underbygge dette.

Trening er nært knyttet til idrett og sport, og svært mange barn og unge introduseres for trening fra 3-4 års alder. Ja, lenge før det, hvis vi innlemmer alle ungene som er med på barselgym, sitter i joggevogner langs landeveien eller er i lekerommet med barnevakt mens mamma og pappa trener på et treningssenter. De vet fra førskolealder at trening er noe som foregår til bestemte tider, på bestemte steder, med eget utstyr og med en spesiell organisering. De kjenner også tidlig til en rekke begrunnelser for å trene.

Trening er vevet inn i sosial og kulturell mening. En betydelig andel av det treningsstoffet som barn og unge har daglig tilgang til i mediene, er rettet mot å trene for å bli penere, slankere, strammere og yngre. Der presenteres og selges trening som et produkt for å få «flottere kropp», «drømmekroppen» etc. Å trene fremstilles som en forpliktelse alle har, til å ta vare på seg selv for å unngå å forfalle, bli tykkere eller syk. Treningen blir fremstilt som et mål i seg selv og som et middel for å oppnå noe avgjørende utover selve aktiviteten. Trening har altså utviklet seg til å bli en ”snakkis”, på tvers av aldersgrenser og et fenomen ladet med holdninger og moral, meninger, råd og påbud.

Googlesøket ”Blogg om trening” gir mer enn 5,4 millioner treff og innholdet i søket viser at trening inngår som en selvsagt del av det mer overordnede og svært tidsaktuelle begrepet livsstil. Blant de mest populære livsstilsbloggerne i Norge finner vi unge skribenter fra 15–18 år gamle. På deres blogger og Instagram-kontoer legger de daglig og ukentlig ut nærbilder av legger, mager og overarmer som illustrasjoner til tekster om løping, cross-fit-trening og sit-ups. En stor gruppe barn i tidlig skolealder følger bloggerne og får dermed tilgang til noen  bestemte fremstillinger av trening, der trening nettopp forbindes med  kroppsforming og utseende og der det å «se trent ut» er lik det å «se bra ut». Bloggerne skriver gjerne om trening som både plikt og nytelse, pes og kos, lyst og tvang. Forpliktelsen til å ”ta ansvar for egen kropp” gjennom å trene, kommuniseres i bilder og tekst, både implisitt og eksplisitt. I de øvrige mediene, som aviser og TV, knyttes treningen også tett opp til forming og forandring av kroppen, og fremstilles som et redskap alle både kan og bør ta i bruk for å bli ”den beste utgaven av seg selv” (se utdrag fra Lindmo og Prosjekt perfekt).

Barn og unge vokser slik sett inn i bestemte forståelser av trening. De lærer tidlig at ulike treningskulturer preges av en rekke konkurrerende budskap der kroppen både blir fremstilt via utseende, altså det å se trent ut, føle seg bra og ha det gøy. Tidlig fanger de opp sammenhengen mellom trening og en bestemt kroppslig estetikk.

Vi vil hevde at for en liten andel av ungene som har avgitt svar i NRKs spørreundersøkelse er det sannsynligvis grunn til å være bekymret. For en langt større del er dette uttrykk for den ordinære hverdagen de manøvrerer i. Vi vil videre hevde at både barns og voksnes begrunnelser for trening erfares som flytende og uavgrensede, de veksler og varierer og henter inspirasjon fra en rekke kilder samtidig og hele tiden. Den ene dagen trener vi fordi vi føler oss bra, den neste for å føle oss bedre. Vi pynter oss med trening og vi pynter oss for å trene.
Vår påstand er at svært få kan unndra seg lysten til å se bra ut, men det er tabu å snakke om det. Et rådende verdigrunnlag tilsier at utseendet ikke skal oppgis som grunn for å trene eller ha avgjørende betydning for oss. Det som dermed står til diskusjon er hvordan spennet mellom konkurrerende verdisett aktualiseres i samtidens ulike treningskulturer. Her er det mye stoff å være nysgjerrige på.