De siste årene har det rast en debatt om barne- og ungdomsidrett i Norge. Den munner som regel alltid ut i det store spørsmålet: Topping eller bredde? Kanskje på tide å ta denne diskusjonen videre?

Blogginnlegg av: Hedda Berntsen og Siv Gjesdal, Seksjon for coaching og psykologi

Topping forbindes ofte med tidlig seleksjon, basert på et diffust talentbegrep som gir assosiasjoner til forskjellsbehandling. Noe av det som er problematisk med dette begrepet er modning, aldersbias, hvor tidlig en startet med idretten og tilgang på ressurser. Argumentet for topping er at det er nødvendig for å skape toppidrettsutøvere som kan hevde seg internasjonalt, mens kritikerne mener det dreper gleden for både uttatte og utelatte. Begrepet topping skaper kanskje begeistring hos noen, men er angstfremkallende hos andre. Minner om egne mislykkede idrettskarrierer og dårlig erfaring fra benken hos den voksne generasjonen gjør at piggene ofte kommer ut.

Bredde refererer til en "alle skal med"-tankegang. Her er grunnverdien rettferdighet, som skal veies på en metaforisk vekt. Her skal spilletid, treningstid, oppmerksomhet og tilbud være likt, uansett. Den idrettslige opplevelsen sees på som en rettighet, hvor alle har rett til å være flinke. Selv om bredde er et konsept det er vanskelig å argumentere imot fra et verdiståsted, er det mange som tenker på breddeorganiseringen som et hinder. Ofte blir det brukt som en forklaring på hvorfor vi i Norge sliter med å hevde oss internasjonalt i visse idretter. Ja, noen hevder at denne rettferdigheten resulterer i et urettferdig tilbud til de som ligger lengst fremme i sin sportslige utvikling. De får ikke det beste tilbudet fordi de må trene med resten.

Ok, vi setter det på spissen, og vi forstår at disse begrepene ikke er så svart-hvitt som de presenteres her. Men fremmer denne polariseringen debatten om barne- og ungdomsidretten?

Vanligvis ser vi en sterk vilje til å prioritere barn som hevder seg i sine idretter. Den samme viljen er kanskje ikke til stede for å prioritere en "som spiller for gøy". Hva kommuniserer dette til barn og unge? Det klages mye på klubbenes prioritering av ulike lag og utøvere, men man kan spørre seg om dette speiler samfunnets prioriteringer. Idretten befinner seg ikke i et vakuum, men i et samfunn.  I den velmenende diskusjonen om bredde og topping skimtes et tydelig fokus på flinkhet, og hvilke konsekvenser det skal ha for unge utøvere. Å ha det gøy på lavere nivå kan være motstående til det idealet unge mennesker streber etter, og vi må spørre oss om vi underbygger dette.

Hva vil det si å være prioritert? Noen ganger kan det virke som om idretten handler om å være lik alle andre, og helst like god. Dette reduserer den subjektive opplevelsen til den enkelte, idrettens egenverdi i form av bevegelsesglede, lek og utvikling. Hvem er det som forteller et barn at det å være i rød gruppe er mindre gøy enn å være i blå gruppe? Hvordan oppstår vurderingskriteriene barn har for hva som er gøy og hva som ikke er gøy? Kanskje en del av problemet ligger i hvordan vi voksne vurderer tilbud og verdi, ikke hva som faktisk er idrettsglede.

Debatten så langt diskuterer verdispørsmål, og foreløpig tegner begge parter et bilde hvor ingen egentlig får det de ønsker og trenger. Når bredde er blitt topp har de fleste helårsidretter, oppmøteplikt og instrumentelt fokus. Og når topp er blitt bredde, utvikler noen frustrerte utøvere dårlige holdninger som følge av mye sportslig ansvar og for lite utfordring. Kan det være at topping versus bredde ikke er spørsmålet. Kanskje fokus heller bør være på differensiering.

Nei, differensiering er IKKE topping! Derimot er det en måte å gi barn og unge et tilbud tilpasset deres interesser og nivå som gir både utfordring og mestring. Erfaringsmessig er det største hinderet for å innføre differensiering en frykt for topping. Ikke misforstå, differensiering skal ikke bety mindre spilletid, redusert treningsmengde eller treningsfri utenfor sesong – med mindre det er ønsket. Et annet problem er at et differensiert tilbud medfører uheldig sammenligning av typen "hvorfor trener ikke mitt barn med Ola Normann?". Bredde er bra, men bare hvis det ikke sammenlignes med toppen. Det må være lov å være bedre enn andre, men det må også være lov å være dårligere enn andre. Idrettsglede ser ulikt ut for ulike individer, for noen er det gøy å leke uten noen form for utviklingsfokus, mens for andre er det gøy å trene hardt. Dersom vi kan være enig i at idrettsglede er så mangt kan vi også være enig i at tilbudet bør være så mangt.

Det må være mulig å ha en idrettsverden som tilfredsstiller både talentutvikling og det å drive idrett "bare fordi det er gøy", samt alt i mellom. De forskjellige retningene kan ha noe til felles og variere på andre måter. Barn har ulike behov, ønsker og ferdigheter, noe bare et differensiert tilbud kan legge til rette for. Tanken er for eksempel at to jenter fra samme klasse kan drive med samme idrett på ulik måte!

Vår erfaring er at differensiering er noe forbund, kretser og klubber ønsker å få til, men det vil aldri være gjennomførbart før vi voksne kan akseptere at når barn skal behandles likt må de behandles ulikt. Det er ikke enkelt å skape et differensiert tilbud. Derfor bør debatten konsentrere seg hvordan dette kan se ut, og hvordan vi kan underbygge stolthet knyttet til idrettsdeltagelse uavhengig av type idrett, nivå og interesse. Og hvis vi klarer fokusere over til den subjektive opplevelsen ved idrett vil debatten om topping versus bredde fremstå som totalt irrelevant!