God spillerutvikling burde legge til rette for at spillerne skal holde seg friskere og oppleve mer mening og glede i idretten. Vi trenger derfor et sterkere fokus på hva som blir konsekvensen av forsøkene våre på å skape gode spillerutviklingstilbud, og de verdiene vi som trenere, ledere eller foreldre kommuniserer til våre unge utøvere.

Av: Christian Thue Bjørndal, førsteamanuensis ved NIH 

Hvordan vi skal utvikle morgendagens toppidrettsutøvere blir som oftest kokt ned til det vi med letthet kan telle og måle. Men spillerutvikling er komplekst, noe norsk håndball kan tjene som et godt eksempel på. Vi verdens beste håndballnasjon, og det er naturlig å tro at vi er relativt gode på spillerutvikling. Det er mange barn og unge som spiller håndball, og vi har mange utdannede trenere. Likevel kan håndball være en brutal idrett og skaderisikoen for unge spillere er høy. Det er også mye som tyder på at skaderisikoen øker betraktelig for de beste ungdomsspillerne våre. De beste spillerne blir eksponert for mer aktivitet i form av muligheten for å spille på flere lag, være med på flere utviklingstiltak og de trener ofte mer og med høyere intensitet enn spillere som ikke får være med på de samme utviklingstilbudene.

Når trenings- og konkurransetilbudet på skolene, i klubbaktiviteten og i forbundsregi øker i antall og mengde, så forsterker vi således både utfordringene og mulighetene for spillerutvikling. Vi får flere muligheter til å øve mer, men også en totalaktivitet som er vanskeligere å koordinere, og som lett kan bli for stor. Fra studiene våre på norske håndballspillere har vi lært at selv de mest dedikerte og best trente spillerne står i risiko for å bli så utslitt eller så skadet at de aldri får muligheten til å se hvor langt de kunne nådd. Du må trene nok, men ikke mer enn at du holder deg frisk.

Hvis den totale belastningen er for høy blir alle gode råd dyre

Men kan vi ikke kompensere med mer "riktig" trening, trening som skal holde oss friske og rustet til å tåle en stor totalbelastning? Bare til en viss grad. For hvis den totale treningsbelastningen er for høy så spiller det liten rolle hva jeg gjør av ekstra tiltak for å redusere skaderisiko. Det er i denne sammenhengen viktig å forstå at skadeforebyggende trening ikke er en egen treningsform, men at det er innholdet i og kvaliteten i selve gjennomførelsen av treningsprogrammet, og treningssyklusen som helhet, som øker eller reduserer skaderisikoen.

Står vi da i fare for å trene for lite? Mest sannsynlig ikke, og aldri hvis risikoen for alvorlige skader er større enn gevinsten fra mer trening. Hva som er for mye er høyst individuelt og relatert til bl.a. genetiske og antropometriske faktorer, tidligere skader, treningserfaring og psykologiske faktorer. Faktorer som gjensidig påvirker hverandre og som hele tiden er i forandring, spesielt i ungdomsårene. For det er jo ikke bare kroppen som kan bli utslitt, men der idrettsskadene kan observeres direkte så er det langt vanskeligere å få grep om det som foregår på innsiden. Kropp og sinn påvirker hverandre i et komplekst samspill: Hvordan vi føler oss påvirker helsen, og helsen påvirker hvordan vi føler oss. Det å få enda flere arenaer å prestere på, og flere detaljer i livet som må kontrolleres, vil påvirke både trivsel og ferdighetsutvikling. Det kan bli veldig slitsomt å være den unge 24-timers utøveren. En altoppslukende idrettsidentitet er ikke nødvendigvis alltid så heldig for å utvikle seg som idrettsutøver – eller for å bli et menneske som skal stå trygt i seg selv i møte med resten av livet. For unge utøvere, og morgendagens toppidrettsutøvere, er først og fremst unge mennesker med alle de gleder, sorger, utfordringer og erfaringer som det medfølger.

Vi trenger et sterkere fokus på kvalitet i spillerutvikling

Vi trenger et sterkere fokus på og diskusjoner rundt hva som er høy kvalitet i selve gjennomførelsen av treningen, helt ned til den spesifikke øvelsen eller bevegelsen. Vi trenger å reflektere mer over hvordan ulike øvelser eller måter å øve på påvirker hva, hvordan og hvor effektivt vi lærer. Og når vi vet at vi utvikler andre ferdigheter gjennom uorganisert trening enn gjennom organisert trening, så kan vi ikke nødvendigvis erstatte den ene treningsformen med den andre eller vice versa. Vi må utfordre spillerutviklingstiltak som baserer seg på utvelgelsesprosesser på hvilke konsekvenser det får at ulike individer responderer ulikt på ulik trening eller måter å lære på, og at barn og unge utvikler seg i ulikt tempo.

Et stort aktivitetstilbud og gode spillerutviklingstiltak i skole, klubb og forbundsregi kan være flotte drivere for utvikling, men det er lett å se seg blind på gode intensjoner som med sine utilsiktede konsekvenser kan virke mot sin hensikt. For morgendagens topphåndballspillere hadde mest sannsynlig ikke blitt dårligere av å fokusere mer på kvaliteten, og mindre på kvantiteten av trening. Eller hvis mer av aktiviteten ble drevet frem på deres egne premisser, og vi hadde gitt unge utøvere bedre tid til å bli gode. Men et par stykker ville kunne spilt håndball litt lenger, et par andre ville fått noen flere positive opplevelser gjennom idretten, og en og annen, som vi aldri vil få vite hvem er, ville blitt virkelig, virkelig god.