Johannes Høsflot Klæbo er ikke bare en vinner, han har revolusjonert langrennssporten.

Av: Thomas Losnegard & Jostein Hallén, NIH

Det handler om en unik kombinasjon av teknisk nytenking, overlegne taktiske valg og en moderne "langrennsfysikk" vi aldri har sett maken til. Her er fire grunner til at han er suveren:

1. Klæbo tilhører den nye generasjonen langrennsløpere som har vokst opp med rulleskiløyper. Løypene karakterers ofte av korte bakker, brå svinger og stor fart, ideelt for å utvikle ulike høy-hastighetsteknikker samt raske teknikkbytter. Det siste er svært sentralt, under et sprintheat bytter man mellom del-teknikker ca 30 ganger. Under OL så vi Klæbo gå fort i klassisk langrenn, men det er i skøyting han virkelig er banebrytende. Den spesielle varianten av "hoppende" padlingen er et eksempel til etterfølgelse. Et annet er at han er ekstremt god til å "sluke" lettkupert terreng, litt på samme måte som Thomas Alsgaard demonstrerte i 1994.
2. Klæbo er i forkant av å analysere løyper. Nærmest på en vitenskapelig måte analyser han hvordan angripe terreng for å gå raskest mulig. Spesielt var dette synlig over siste bakketopp i OL finalen, der han akselererte fra en høy-frekvent diagonalløping, til et par tak glidende diagonalgang (for å unngå "lugging"), så til staking og videre i utforteknikk. Hastigheten man skaper over toppen er svært sentral for hastigheten man har lengre ned i bakken. Dette er nylig undersøkt i alpint blant forskere fra NIH, der man vet at starthastigheten ut fra "gaten" er mye viktigere enn først antatt. Bare legg merke til den iherdige jobben Jansrud og Svindal gjør de første skøytetakene under en utfor.
3. Klæbo har den moderne langrennsfysikken. I alle år har det vært nødvendig med et svært høy maksimalt oksygenopptak. Faktisk er langrennsløpere de i verden som har det høyeste opptaket av alle idretter (ca 85-90 ml/kg/min for menn). Med sprintlangrenn (<1,8 km), der gjennomsnittshastigheten er ca 20% høyere enn under en 15 km, krever det også at energien i høy grad omsettes såkalt anaerobt. Ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av et renn. Disse to energisystemene kan litt enkelt sammenlignes med moderne hybridbiler. En kraftig bensinmotor gir høy effekt over lang tid. Elmotoren kan ha enda høyere effekt over en kort periode, men like viktig er den ekstremt raske akselerasjonen elmotoren gir. Når vi kjører på maks effekt bruker vi begge systemene, men når batteriet er tomt, må det lades i neste nedoverbakke. De løperne som har en god bensinmotor og stort batteri med tilhørende hurtiglader, er de optimale sprintlangrennsløpere. Alle gode sprintere har slike egenskaper. Klæbo er ekstremvarianten.
4. I klassisk blir den løpende Klæbo-teknikken lagt merke til, f.eks. i den andre bakken i Pyeongchang. Teknikken er nok effektiv med tanke på å få opp fart, men den koster trolig også mye energi. Det unike med Klæbo kan nettopp være at han har flust med energi (anaerob kapasitet) til å gjennomføre den krevende teknikken. Det er ikke bare i oppoverbakken teknikken kan tenkes å være fordelaktig, men også indirekte i nedoverbakkene og på stakeflatene. Teknikken gir et høyt trykk mot underlaget som gjør at løperen potensielt kan klare seg med mindre festesmøring i motbakker. Dermed blir det bedre glid spesielt i de mange stakepartiene der for mye feste lett kan gi brems.