Kulturministre kommer og går. Siden tusenårsskiftet har Ellen, Valgerd, Trond, Anniken, Hadia, Thorhild og Linda kommet og gått. Flere av dem har bidratt med avgjørende idrettspolitiske vedtak og tiltak, men det er mest sannsynlig bare Linda Hofstad Helleland som vil bli skrevet inn i idrettshistorien.

Av: Reidar Säfvenbom, førsteamanuensis ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, NIH

Kulturminister Linda Hofstad Helleland (2015-2018) dro NIF-ledelsen kraftig i ørene for å få innsyn i regnskapsbilag og hun kuttet i tilskuddene til NIF, men det er ikke derfor hun blir historisk. Hun blir historisk fordi hun valgte å forholde seg til forskningsbasert kunnskap om aktivitetstilbudet til barn og unge i Norge. Forskningen har hevdet at norsk idrett som en selvutnevnt hegemonisk ambassadør for barn og unge, ikke er i stand til å håndtere de raske endringene i dagens bevegelseskultur (Skirstad et al., 2012) og at norsk idrettspolitikk har blitt en tilbakeskuende og konserverende politikk (Rafoss et al., 2017) som kan bidra til sosial ulikhet (Skille et al., 2011). Data fra et representativt utvalg av 2100 unge i Norge har vist at mange unge erfarer idretten som ekskluderende og at det derfor må åpnes for alternative virksomheter (Säfvenbom et al., 2014).

Referansene over representerer kun et lite utsnitt av kunnskapen som er utviklet på feltet og det var denne kunnskapen Hofstad Helleland og hennes mannskap baserte seg på da hun i juni 2017 etablerte en ny tilskuddsordning for nyskapende aktivitetsarenaer  og ikke minst da hun seinere samme år utlyste midler til etablering av et ressurssenter for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Opprettelsen av et alternativ til det etablerte idrettstilbudet representerer en radikal endring i norsk idrettspolitikk og det er konsekvensene av denne endringen som vil skrive den tidligere kulturministeren inn i idrettshistorien.

Hofstad Hellelands ressurssenter for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet er nå etablert. Landsforeningen Ungdom og Fritid (U&F) og Oslo Skateboardforening (OSF) skal i fellesskap etablere og drifte senteret. Foreløpig har de ikke fått så mye mer enn knapper og glansbilder å operere med, men det er likevel stor grunn til å tro at de vil lykkes. De vil lykkes fordi OSF har skjønt at ungdom forholder seg til aktiviteter og rollemodeller som vi over 50 ikke kjenner navnet på, og fordi U&F "kan ungdom". U&F har 600 fritidsklubber som medlemmer. Med sine nærmere 60.000 unge brukere er de den nest største frivillige organisasjonen i Norge. De er eksperter på semi-organisering. De har semi-organisert unge fram til å bli selvorganiserte unge i mange tiår. U&F vet hva ungdom som verken trives i kroppsøvingsfaget eller den organiserte idretten trenger av støtte.

Senteret har tatt på seg en svær oppgave. I Norge finnes det til enhver tid mer enn 200.000 unge mellom 10 og 18 år som ikke finner seg til rette i den organiserte idretten. Disse har i mange tiår sett at stat og kommune investerer flere hundre millioner kroner årlig i oppvekstvilkårene til de andre – de idrettsaktive. Først i 2017 fikk de en politiker som turte å si at dette umulig kan være en rettferdig oppvekstpolitikk, kulturpolitikk eller helsepolitikk.

Ministre kommer og går og Trine Skei Grande har overtatt Kulturdepartementet. Det er ingen ting som tyder på at hun skal snu utviklingen hennes forgjenger satte i bevegelse. Hvis Skei Grande ønsker å videreføre sin forgjengers kunnskapsbaserte handlinger kan hun for eksempel starte med å gjøre seg kjent med en studie gjennomført av Norges idrettshøgskole på oppdrag fra Oslo Kommune, høsten 2017. I studien ble mer enn ett tusen 14/15-åringer spurt hvordan deres kommune bør støtte aktivitet for unge. Ungdommene mente at alle må få den støtten de trenger, men at kommunen bør prioritere de som ikke finner seg til rette i den organiserte idretten. Ungdommene hadde klare formeninger om hvordan dette kan gjøres, men her er det behov for mer kunnskap.

Ministre kommer og går. Linda Hofstad Helleland har gått fra Kulturdepartementet til Barne- og likestillingsdepartementet. Som statsråd har hun der det øverste ansvaret for gode og dermed likeverdige oppvekstkår for alle barn og unge. Tidligere barne- og likestillingsministre har ikke hatt for vane å blande seg bort i hva Helseministre, Kulturministre og Kunnskapsministre har gjort med barn og unges aktivitetstilbud. På vegne av alle barn og unge kan vi håpe at Hofstad Helleland ikke greier å la være.

Det finnes i dag tre statlig initierte arenaer hvor unge må eller kan involvere seg i bevegelsesaktiviteter sammen med venner. Det er i det obligatoriske kroppsøvingsfaget på skolen samt i den frivillige organiserte idretten og i frivillig selvorganisert aktivitet på fritiden. I tillegg er det per i dag Stortingsflertall for å innføre en daglig time fysisk aktivitet på skolen. Hvis det skjer vil alle unge ha to frivillige og to obligatoriske aktivitetsarenaer å forholde seg til. Som praksisfelt vil disse fire arenaene ha ulike agendaer. De finansieres over ulike budsjetter i ulike departement og det er ingen overordnet plan for hvordan disse fire arenaene skal utfylle hverandre med hensyn barn og unges totale utvikling. Dette er uheldig. Vi vet fra forskning at hver og en av disse påvirker barn og unges utvikling på godt og vondt og at det er de obligatoriske arenaene som er de mest sårbare.