Trenerutdanning i regi av Norges idrettsforbund har som mål å sikre en kompetansebasert idrettsutvikling gjennom flere kvalifiserte trenere i norsk barne- og ungdomsidrett. Men dette målet kan også være problematisk ettersom frivillighet spiller en vesentlig rolle i den norske idrettsmodellen. Bruken av profesjonelle aktører i norsk barne- og ungdomsidrett bør derfor ikke gå på bekostning av frivilligheten.

Av: Bård Erlend Solstad, Forsker ved seksjon for coaching og psykologi, NIH

Frivilligheten i idretts-Norge har gjort idrettsbevegelsen til en stor dugnadsbevegelse, og det er i kraft av den store suksessen blant frivillige på grasrota at idrettsbevegelsen har blitt en betydningsfull aktør overfor de norske myndighetene. På regjeringens internettside, som beskriver formålet med den statlige idrettspolitikken, står det: "Idrett er viktig på alle nivåer, for alle som driver med det, og for mange rundt dem, og verdiene og effektene knyttet til utøvelse av idrett er hovedbegrunnelsen for den statlige støtten til idrettsformål." Vi vet imidlertid at barn og unge, som er en egen satsningsgruppe for den statlige idrettspolitikken, har behov for kvalifiserte trenere som kan legge til rette for idrettslig aktivitet som er tilpasset barn og unges fysiske, motoriske, sosiale og kognitive utvikling. På denne måten kan deltakere på alle prestasjonsnivåer i norsk barne- og ungdomsidrett oppleve idrettsglede.

Ved hjelp av trenerutdanning, ønsker Norges idrettsforbund (NIF) at trenere på alle nivåer skal forbedre og videreutvikle egen trenerkompetanse, slik at de kan legge til rette for bedre aktivitet på grasrota i norsk idrett. Samtidig vet vi at medlemsmassen i barneidretten (6-12 år) nærmer seg 500 000 deltakere i 2018, noe som i seg selv krever en stor frivillig innsats (f.eks. foreldre som stiller opp på ulike aktiviteter). NIF kan imidlertid ikke kreve at frivillige trenere deltar på trenerkurs (f.eks. Trenerløypa nivå 1 – innlæring og deltakelse), selv om flere trenere innrømmer å ha lite idrettslig kunnskap. Dette har skapt grobunn for profesjonelle aktører i norsk barne- og ungdomsidrett.

Det er knyttet noen utfordringer til disse aktørene, blant annet fordi ingen i det offentlige rom vet hvilken bakgrunn de "profesjonelle trenerne" har, eller hva de ønsker å oppnå med de barna og utøvergruppene som de er trener for. Det vi derimot vet er at flere og flere idrettslag bruker penger og ressurser på å ansette såkalte profesjonelle trenere, ofte knyttet til såkalte akademier. Derfor må man sette et kritisk søkelys på trenerrollen og organiseringen av norsk barne- og ungdomsidrett, siden det er voksenpersonene som setter rammene for barn og unges idrettsdeltakelse og deres utbytte av å delta.

Trener i organisert barne- og ungdomsidrett

Trenerrollen spiller en avgjørende rolle i norsk barne- og ungdomsidrett. Den påvirker barn og unges mulighet for daglige mestringsopplevelser og derav deres motivasjon for videre deltakelse i organisert idrett. I barne- og ungdomsidretten fylles denne rollen ofte av frivillige mødre eller fedre som har mer eller mindre erfaring og trenerkompetanse. I ungdomsidretten er bildet mer sammensatt. På denne arenaen kan ungdom møte både frivillige og lønnede (gjerne omtalt som profesjonelle) trenere, begge kategorier med svært varierende erfaring og trenerkompetanse. Ungdommers idrettserfaring gjenspeiler imidlertid ikke alltid treneres erfarings- og kompetansenivå.

Internasjonal forskning har for eksempel vist i en årrekke at utøvere på ulike prestasjonsnivåer opplever trenings- og konkurransesituasjoner som er direkte hemmende for deres opplevelse av selvbestemmelse, kompetanse og sosial tilhørighet. Disse faktorene er som kjent viktige bidragsytere til å skape mer indre former for motivasjon, samt en fornyet vilje til å prøve og feile. I Trenerløypa til NIF, som er et felles rammeverk for trenerutvikling i norsk idrett, legges det vekt på at treneren "skal bidra til å utvikle hele mennesket og utøvergruppene de er en del av." I tillegg fokuseres det på treneres komplekse hverdag som igjen "gjør det å være trener i dag både mer spennende og utfordrende enn noen gang tidligere." Aktuelle oppfølgingsspørsmål blir derfor følgende:

• Innebærer en profesjonalisering av trenerrollen i norsk barne- og ungdomsidrett automatisk et gode?
• Hva innebærer relevant erfaring og videre utvikling/utdanning for trenere dersom målet er å legge til rette for god og hensiktsmessig aktivitet i grasrotklubbene, og i tillegg bidra til idrettsglede for alle?
• Hvilket mandat har NIF og særforbundene til å oppmuntre og/eller pålegge trenere til å forbedre egen trenerkompetanse, ettersom grasrotaktiviteten i norsk idrett hovedsakelig baserer seg på en stor dugnadsbevegelse?

Økt profesjonalisering

I løpet av de siste årene har det vært relativt mange oppslag i norske medier (f.eks. NRK, TV 2 og Aftenposten) om foreldres deltakelse i barne- og ungdomsidrett, samt forventningen om flere profesjonelle trenere for barn og unge. Enkelte har gått så langt som å hevde at det er en katastrofe at unge utøvere blir trent av foreldretrenere. Derfor er det viktig å avklare begrepet profesjonalisering. Premisset for begrepet er at det er et problem, eller en form for oppgave, som trengs å løses. I tillegg er løsningen av problemet avhengig av ekspertkunnskap istedenfor kun praktisk erfaring, og den ekspertkunnskapen er som oftest knyttet til et spesifikt utdanningsløp og basert på forskning.

Derfor blir det nærliggende å stille spørsmål om hvem som kan karakteriseres som profesjonelle trenere i norsk barne- og ungdomsidrett. Spørsmålet er delvis relatert til frivilligheten i norsk idrett og det faktum at det ikke finnes en egen gruppe av personer som har rettmessig krav, hovedsakelig basert på utdanning, på å utføre visse typer oppgaver i norsk idrett. Det vil si: Være trener i barne- og ungdomsidrett. Hvis dette derimot hadde vært tilfellet, hadde det vært enklere å avgjøre hva som er korrekt og legitim kunnskap (f.eks. NIFs bestemmelser om barneidrett og retningslinjer om ungdomsidrett), og hvordan denne kunnskapen skulle implementeres på ulike nivåer i barne- og ungdomsidretten. Resultatet av denne uklarheten, både i form av begrepsavklaring, kunnskapskrav og syn på utviklingsarbeid, er at de regler og retningslinjer som er bestemt av NIF og særforbundene, er avhengig av at grasrotklubbene og deres sportslige ledere/trenere følger opp vedtakene fra NIF og idrettstinget. Disse har imidlertid et stort handlingsrom til selv å bestemme hva de ønsker å fokusere på i utviklingsarbeidet av unge utøvere.

Det er uansett lett å forstå nedgangen i NIFs medlemsmasse (f.eks. 496 642 medlemmer i barneidretten og 336 347 medlemmer i ungdomsidretten i 2017) dersom valget til grasrotklubbene og trenerne ikke ivaretar gjeldende bestemmelser og retningslinjer, og fører til mer konkurranse, mer ambisiøse trenere, flere treningsøkter og mer fokus på seire. Et slikt valg står dessuten i sterk kontrast til den statlige idrettspolitikken som har barn og ungdom som sin viktigste målgruppe for å fremme livslang aktivitets- og idrettsglede.

Frivillighet i idrettssektoren

På NIFs internettside, som beskriver formålet med Trenerløypa, står det: "Om en trener er suksessfull kan ikke kun baseres på resultater i konkurranser. Dagens trenere må forstå konteksten de opererer i og skape gode relasjoner med utøverne og andre interessenter." Barne- og ungdomsidrettens kontekst er kompleks og til tider svært kaotisk, men samtidig blir debatten som føres i ulike medier ofte for snever med fokus på å få frem kontrastene. En slik kontrast ble for eksempel presentert i Aftenposten 11. november 2012: "Læringen blir mye bedre når foreldrene holder seg unna og barna kan konsentrere seg om instruktørene." I denne sammenhengen blir det derfor viktig å presisere at foreldres erfaring og trenerkompetanse strekker seg fra det ene ytterpunktet, hvor foreldrene ønsker å overlate treningen av barna sine til trenere med formell trenerkompetanse, til det andre ytterpunktet, hvor landslagssjef i herrehåndball, Christian Berge, er trener for sønnens håndballag på Elverum.

Et sted mellom disse ytterpunktene finner man også foreldre som har lite idrettsspesifikk kunnskap, men som engasjerer seg i barne- og ungdomsidretten fordi den lokale klubben blir drevet på dugnadsbasis. I tillegg er det flere voksenpersoner med god kompetanse på barn, i kraft av rollen som forelder og med en eventuell formell pedagogisk utdanning, som velger å stille opp på sidelinjen som trenere, hjelpetrenere og lagledere. På denne måten får de både bidratt til sitt eget lokalsamfunn og de får brukt regelmessig tid sammen med egne og andres barn. Det er således fullt mulig å være en kompetent og engasjert foreldretrener som kan klare å skape gode idrettsresultater og legge grunnlaget for fysisk-motorisk ferdighet, fysisk form, positiv selvoppfatning, sosial inklusjon og helse og velvære hos utøverne. Derfor er det enkelt å støtte oppunder Thorir Hergeirssons bekymring om hva som vil skje med det store foreldreengasjementet dersom idretts-Norge skyver foreldrene gradvis ut av barne- og ungdomsidretten.

Økt anerkjennelse og status

Et stort fokus på resultater, talentidentifisering og tidlig spesialisering må ikke få lov til å ødelegge idrettsgleden og frivilligheten i norsk idrett. Det handler om å forstå at idrettsdeltakelse er mer enn resultater. Idrettsdeltakelse handler også om en helhetlig utvikling av utøveren som innebærer en fysisk, motorisk, sosial og kognitiv utvikling. En trener med relevant erfaring og formell trenerkompetanse vil selvfølgelig være en forsterkning i de fleste idrettsmiljøer, men de lokale klubbene kommer også langt med foreldre, eller andre frivillige ildsjeler, som kan de grunnleggende elementene, samtidig som de klarer å skape mestring og trivsel blant utøverne sine. I tillegg må NIF fortsette å oppmuntre de lokale idrettsklubbene til å følge de bestemmelsene og retningslinjene som er vedtatt av idrettstinget. Selv om idrettsbevegelsen er stor i dugnadssammenheng, er det viktig at sportslige ledere og trenere på grasrota utnytter handlingsrommet for å tilpasse idrettstilbudet, slik at flest mulig får anledning til å drive med idrett lengst mulig, og på den måten bli best mulig.

Til syvende og sist bør det bli mer bevissthet om ordbruken rundt trenerrollen i barne- og ungdomsidrett i norske medier. Dette gjelder i alle fall ordbruk som kan påvirke idrettsdeltakelsen til barn og unge på en negativ måte. Det er verdt å merke seg at de såkalte "profesjonelle aktørene" i barne- og ungdomsidrett blir kontaktet av foreldre med ivrige barn. Disse foreldrene bør imidlertid stille seg et grunnleggende spørsmål: Vil ikke et barn som er indre motivert for å drive med en spesifikk idrett, klare å aktivisere seg selv? Indre motivasjon innebærer tross alt at barnet er aktør i egen idrett.