Mange engasjerer seg i Johaug-saken. Noen mener at Johaug er skyld i doping og bør dømmes. Andre mener hun er uskyldig og bør frikjennes.

Av: Jostein Hallén, professor i idrettsfysiologi ved NIH

Det spesielle i denne saken er at de fleste er enige om fakta, de tror på Johaug og legen. Likevel er konklusjonene forskjellige. Vi bør alle besinne oss og vente med å konkludere til Antidoping Norge har gjort seg ferdig med sine undersøkelser. Det er imidlertid interessant å diskutere sakens prinsipielle sider. 

I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt. For å hindre doping har vi et sett med dopingregler. Regelverket er nødvendig for å unngå tvilstilfeller. En viktig del av dopingreglene er dopinglista med forbudte stoffer. Tilstedeværelse av et forbudt stoff i en utøvers dopingprøve er regelbrudd. Men stoffet kan stamme fra en adekvat behandling av en lidelse. Ofte gir det så lave konsentrasjoner at det ikke har noen effekt på prestasjonen. Da er det ikke doping etter alminnelig definisjon. Medikamentet er ikke tatt med den hensikt å bedre prestasjonen, og det har heller ingen prestasjonsfremmende effekt. Men det er et brudd på dopingreglene. 

Diskrepansen mellom hvordan vi forstår doping og det som er et regelbrudd, er trolig årsaken til at vi lander på ulik konklusjon.  Noen legger til grunn at når utøveren har fått i seg stoffet fra en adekvat behandling og det er lave konsentrasjoner uten effekt på prestasjonen, er det ikke doping. Andre legger til grunn at det er et regelbrudd og dermed doping. For oss som ikke er part i saken eller skal dømme, må det være greit å ha ta høyde for begge standpunkt. Det første må kunne sies å være moralsk riktig. Det andre er juridisk riktig. I retten er det til slutt det juridiske som avgjør. Og slik må det være. Men vi andre, som ikke skal dømme, bør også kunne legge til grunn hva som er moralsk riktig i saken. Vi kan si at utøveren har vært uforsiktig og har brutt reglene. Men vi kan ikke si at han har vært uetisk eller umoralsk. Det er en stor forskjell på å bli dømt for å være uforsiktig og bli dømt for å være umoralsk. 

Regelverket er utformet slik for å ta flest mulig av de som doper seg. Dagens analysemetoder kan måle ekstremt lave konsentrasjoner i en urinprøve. Slik kan doping avsløres lenge etter at dopingen er avsluttet. Det er selvsagt en fordel med tanke på å ta dem som doper seg. Ulempen er at det finnes en risiko for å ta utøvere som ikke har dopet seg, men eksempelvis benyttet salve for behandling av eksem. Dilemmaet er løst i regelverket ved at alt ansvar legges på utøveren. Utøverne har ansvar for å ha rutiner som hindrer at de får i seg forbudte stoffer. Og det går stort sett greit. Men ingen systemer er komplette og det kan skje en glipp. Da blir det brudd på dopingreglene dersom utøveren ikke kan bevise at regelbruddet er forårsaket uten skyld, noe som er vanskelig å bevise. 

Når utøvere kan bli tatt for doping uten å ha dopet seg, må regelverket tenkes gjennom.  I flere kjente dopingsaker skyldes regelbruddet behandling. Trolig er det mange slike saker vi ikke kjenner. Må regelverket være slik for å ta dem som doper seg? I vårt rettssystem utenfor idretten, ville vi ikke akseptert et regelverk som er utformet slik at også uskyldige løper en stor risiko for å dømmes.

En mulig løsning kan være å endre regelverket til å tillate at en dopingprøve inneholder lave konsentrasjoner av forbudte stoffer. Konsentrasjonene må selvsagt være forenelig med adekvat behandling og ikke høyere enn at det rimelig sikkert ikke gir direkte effekt på prestasjonen. I slike tilfeller må ikke utøverne anklages for doping med mindre myndighetene kan bevise at funnet skyldes forsøk på prestasjonsforbedring. I dag er det utøveren som må bære hele bevisbyrden.

Bevisførselen vil både med dagens regler og med en eventuell endring av regelverket være vanskelig. Jeg mener det er rimelig og mest riktig å la myndighetene ha bevisbyrden når det er en sannsynlig alternativ forklaring til at utøveren har tatt ulovlige stoffer for å heve prestasjonsevnen. Dopingjegerne har anledning å ta nye og hyppigere prøver ved mistanke. Det kan også være andre funn som underbygger en dopingmistanke. Utfordringene vil fortsatt være mange, men regelverket må endres for å redusere sjansen for å ta uskyldige.