Av Terese Wilhelmsen, ph.d.-stipendiat, NIH

«På skolen bestemmer lærerne om jeg skal være innenfor eller utenfor. De glemmer å planlegge hvordan jeg kan delta i klassen. Istedenfor sto spesialundervisning på timeplanen min, og det var utenfor klassen <…> På skoleturer uten program blir jeg plassert et sted, mens andre gjør ting som er umulig for meg. Før sa jeg “faen” når jeg ble oversett, nå har jeg lært å holde munn. Jeg mister gnisten, og vil bare hjem.» (Vetle, 16, Si-D sidene)

Gjennom Aftenpostens Si-D sider forteller Vetle (med mors hjelp) en historie om livet i skolen som rullestolbruker. Beskrivelsen gir et bilde av en skolehverdag der godt planlagte inkluderende initiativ er få, men kjærkomne. Vetles historie er ikke enestående. En utfordring i undervisningsplanlegging er balansen mellom hensyn til enkeltindividers behov og behovene i hele elevgruppa. For elever med nedsatt funksjonsevne knyttes dette ofte til forholdet mellom inkludering i ordinær undervisning og spesialundervisning. En politisk målsetning har vært å redusere behovet for spesialundervisning i skolen og heller satse på tilpasset opplæring.

Derimot indikerer forskning at mangfold i elevgruppa blir møtt med en økende tendens til å velge segregerte undervisningsløsninger for barn med nedsatt funksjonsevne. Av spesiell interesse for dette innlegget er hvem som avgjør hvordan kroppsøvingsundervisningen gjennomføres og hvordan elevene selv kan være med på å påvirke undervisningsform og egen deltagelse i kroppsøving.

Elevmedvirkning i dagens skole
Undersøkelser med fokus på elevmedvirkning i skolen viser at elever har begrenset medvirkningskraft på aktiviteter og undervisningsformer. Dette er også observert i tilknytning til inkludering av elever med nedsatt funksjonsevne i kroppsøving. En slik utvikling er i strid med politiske målsetninger så vel som barns rettigheter.

Manglende elevmedvirkning i praksis knyttes ofte til lærerens ønske om å ha kontroll over undervisningssituasjonen. En slik pedagogikk vektlegger en ensidig tilpasning der eleven er forventet å tilpasse seg den planlagte undervisningen. Med vektlegging av forhåndsbestemt undervisning blir elevenes erfaring og deres medvirkning av mindre betydning. En av farene med å ikke være lydhør til elevers erfaringer beskrives godt av Vetle: «På ungdomsskolen ble jeg ofte forlatt i gangen i friminuttene. Hvem skulle da trille rullestolen? Det er kjipt å stå på utstilling mens andre løper forbi. Jeg lukket meg inne på grupperommet. Lærerne trodde jeg trengte hvile, ingen forsto at jeg kjedet meg nesten til døde.»

Barns rett til deltagelse
Fokuset på enkeltelevers tilpasning til undervisningen står i motsetning til synet på eleven som en aktiv rettighetsbærende aktør. Barn, uansett forutsetninger, er mennesker med rettigheter. Med en forståelse av barnet som et rettighetsbærende menneske legges det vekt på barnet som ekspert i eget liv med kompetanse til å kommunisere unike innblikk i egne erfaringer og forståelse. Denne måten å forstå barn på synliggjør barnet som en aktiv aktør som benytter seg av mange forskjellige kommunikasjonsmetoder og språk i samhandling med mennesker rundt. Så hva vil det si å anerkjenne barn som eksperter på eget liv, kompetanse og kropp i tilknytning til kroppsøving? Og hvordan kan vi lytte til barna i viktige avgjørelser som angår dem?

Medvirkning og autonomistøtte
Det å fremme elevmedvirkning og elevers autonomi åpner opp for at elever selv blir inkludert i planlegging og gjennomføring av kroppsøving. Dette kan være med på å skape et eierskap til egen deltagelse og indre motivasjon. Autonomistøtte i kroppsøvingsfaget viser til lærerens evne til å oppmuntre elever til å ta egne valg og fremme sine synspunkter. Videre er det viktig at læreren skaper et miljø der elevene får mulighet til å gjøre meningsfulle valg og der læreren gir elevene meningsfulle begrunnelser for det en ønsker at elevene skal gjennomføre. Forskning fokusert på kroppsøving har vist at barns deltagelse i avgjørelser er fruktbare tiltak som gjør det mulig for læreren å fremme indre motivasjon for faget blant elevene. Lignende tiltak kan også være viktig i arbeidet med på å skape et læringsmiljø som verdsetter mangfoldet i elevgruppa.

Så hvordan kan lærere fremme autonomistøtte og elevmedvirkning?
Forskning på autonomistøtte i utdanning fremhever fire faktorer som viser seg å være viktig for autonomistøttende lærere: Respondere og lytte godt til elevene, støtte og gi gode tilbakemeldinger, være fleksibel og gi elever til å arbeide på egne måter, og motivere elevene gjennom interesser og støtte oppunder deres indre motivasjon.

Tiltak kan være å rådføre seg med elevgruppa eller enkeltelever om hvordan planlagte aktiviteter kan tilrettelegges, ha fokus på å legge opp til flere valgmuligheter av aktiviteter og oppmuntre elevene til å gi forslag til mulige aktiviteter for neste time. I tilknytning til inkludering i kroppsøving blir det viktig å lytte til elevenes erfaringer og ønsker om hvordan undervisningen kan tilpasses. En slik fremgangsmåte er med å fremme en gjensidig verdsetting av kunnskap.

Lærerens ansvar og elevens autonomi
Arbeid med barn handler ofte om å finne en balansegang mellom verken å undervurdere eller overvurdere barns kompetanse. Økt autonomistøtte til elevene vil ikke si at enkelt elever blir tillagt ansvar for egen inkludering, men at deres bidrag og kunnskap vektlegges som betydningsfulle i avgjørelser som omhandler deres hverdag. Læreren står ansvarlig for organisering av undervisning og inkludering i elevgruppa. Denne arbeidsoppgaven kan for mange oppleves som nærmest umulig i en elevgruppe med stor spredning i forutsetninger og med få resurser til rådighet.

Med tiltro til egne og elevenes kompetanse kan elevmedvirkning settes i system innenfor et rammeverk som bestemmes av lærerplan og den individuelle læreren. Utfordringen for lærerne blir å tenke nytt i en hektisk hverdag med press fra mange kanter. Læreren har dermed en nøkkelrolle og det kreves bevisst arbeid for å skape et læringsklima som muliggjør elevmedvirkning.

Enkle tiltak for en bedre skolehverdag
La oss ta et lite tilbakeblikk til Vetles historie. Til tross for at Vetle opplever at “gnisten” er slukket har han fortsatt håp om en bedre morgendag og avslutter sin historie med spørsmålet: «I morgen får jeg kanskje nye muligheter til å være med på ordentlig?». Dette innlegget har forsøkt å belyse hvordan voksnes oppfattelse av barns kompetanse og kunnskap påvirker deres mulighet til medvirkning. Ett viktig tiltak for å forsikre oss om at vår forståelse av at ‘barnets beste’ er i samsvar med barnets kunnskap og ønsker bør være å legge til rette for elevmedvirkning og med dette rådføre oss med en lite benyttet ekspertresurs, nemlig barna selv!

Kilder
Arneberg, V.T. «Jeg vil også være med» (20. september, 2013). Aftenpostens Si-D sider.¨Vetles innlegg er tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-vil-ogsa-vare-med-7315983.html

Biddle, J.H. (2001) Enhancing Motivation in Physical Education. In Roberts, G.C. (ed.) Advances in motivation in sport and exercise. (101-128) Champaign: Human Kinetics Publisher

Nordahl, T. (2001): Brukermedvirkning i skolen. I: Barn i Norge 2001: 18-27. Voksne for barn.

Reeve, J. (2002) Self-Determination Theory Applied to Educational Settings. In Deci, E.L. & Ryan, R. M. (Eds.) Handbook of Self-Determination Research. (183-204). Rochester: University of Rochester Press.

Svendby, E.B. (3013) ‘Jeg kan og jeg vil, men jeg passer visst ikke inn’. En narrativ studie om barn og unges erfaringer med kroppsøvingsfaget når de har en sjelden diagnose (fysisk funksjonshemning). Doktorgradsavhandling, Norges idrettshøgskole.

Wendelborg, C., V. Paulsen, M. Røe, M. Valenta og E. Skaalvik (2012). Elevundersøkelsen 2012. Analyse av Elevundersøkelsen 2012. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning

Wendelborg, C. & Tøssebro, J. (2008). School placement and classroom participation among children with disabilities in primary school in Norway: a longitudinal study. European journal of Special Needs Education. 23:4, (305-319).

(Forsidefoto: Andreas Birger Johansen)