Av Gro Rugseth

De siste par ukenes medieoppmerksomhet på overvekt og fedme har vært betydelig og engasjerende for meg som har en forskningsinteresse knyttet til det å være tykk. Debatten startet denne gang med at Lederen i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, pekte på det hans medlemmer mener er en manglende logikk i myndighetenes nøkkelhullmerking av mat. Det fikk fitnessblogger Kari Jaquesson til å karakterisere ham som en som har gjemt bort sitt egentlige jeg i et lass med fett.

Når en annens kropp omtales på denne måten, som et lass med fett, slår det meg hvor aktuell den norske filosofen Hans Skjervheim og hans såkalte etiske grunnlov fortsatt er. Den er inspirert fra Kant og går omtrent slik; det som gjelder for meg, gjelder også for deg. Med enkle ord ansvarliggjør Skjervheim oss på et prinsipp om likeverd eller symmetri i møte med den andre. Filosofi kan kanskje forstås som abstrakt og høytflyvende, men Skjervheims utlegninger om etikk legger seg tett opp til konkretiseringer i våre hverdagsliv. Fra vi er små er vi gjort oppmerksomme på at det er en fin rettesnor i livet å være mot andre slik vi vil at andre skal være mot oss. Jeg vil påstå at nettopp overvekt og fedme som moderne helseproblem utfordrer voksne på slik barnelærdom og setter vår evne til å forstå den andre som likeverdig oss selv, på harde prøver.

Den siste omdreiningen i fedmedebatten er etter min mening et eksempel på at etikken faktisk brister. Rett skal være rett. Denne gangen var det Kari Jaquesson som trampet ufølsomt over grensene for objektivering, unge herr Foss var ikke lenger et levende menneske i Jaquessons tekst, men et lass med fett. Men vi er mange som kontinuerlig trenger å etterse vår egen etiske standard i møte med Foss og andre tykke. Vi strever simpelthen med å se den som er tykk som noe mer enn vekt og fett. Å endre på dette handler ikke om å bli i stand til å se ”inn” i den tykke eller ”bak” fettet, men snarere om å øve seg på å se ”ut” av vårt eget hode.

Vi er gode på å si med jevne mellomrom at det er en belastning å være tykk, en risikerer å bli mobbet, sett ned på, få dårlig selvbilde osv. Hvem er det vi samtidig sier noe om gjennom slike beskrivelser? Kan vi som forskere, fagfolk og studenter ved NIH stille oss utenfor den kulturen som nettopp produserer slike omgivelser for den som er tykk? Selvsagt ikke, sier Skjervheim, vi deler dette saksforholdet. Vi inngår sammen i en treleddet relasjon. Den består av to likeverdige, selvstendige og fritt tenkende subjekt og et saksforhold. Faren er at vi kan redusere relasjonen til å bli toleddet, vi kan gjøre den andre til saken og stå igjen med et subjekt (oss selv) og et objekt (den tykke). Kari Jaquesson har gitt oss et skoleeksempel på en slik vending. Vi kan ta avstand fra det, men ikke løfte oss over eller ut av den samme potente relasjonen med den som er tykk og med overvekt og fedme som en stor utfordring vi er felles om.

Inspirert fra Skjervheim som heldigvis er inne som pensumlitteratur på vår høgskole, så avrunder jeg med å dele noen spørsmål som har vært avgjørende for min egen innstilling som forsker i dette feltet. De løser ingenting, men kan låse opp forforståelser tilstrekkelig til å se den andre på nye måter: Når holdt du deg selv tilbake i møte med en som er tykk? Når fikk du sist opp en nysgjerrig innstilling hos deg selv til den som er tykk? Hva fikk du øye på at du ikke visste da? Når tenkte du sist om det å være tykk at her er det fortsatt mye jeg ikke vet?