Av Reidar Säfvenbom

«Å komme latskapen til livs»

Ungdommers dårskap har vært en del av samfunnsdebatten i 2500 år. Tross mange kvaliteter har ungdom alltid blitt påminnet sine mangler og feil. Mens en over flere tiår har hatt nok med å roe ungdom ned blir de i dag anklaget for å sitte for mye stille. De omtales som late og enkelte politikere har funnet det betimelig å komme «latskapen til livs». Løsningen en enkel: Ungdom skal behandles for sin dårskap gjennom daglig fysisk trening på skolen.

Heldigvis har vi ved inngangen til 2013 fire vise ministre for henholdsvis helse, kultur, danning og oppvekst. Hvis disse snakker sammen vil de trolig enes om at dagens ungdom er fulle av initiativ og kompetanse, og at både retorikken i norsk idrett og resultater fra medisinsk helseforskning kan virke farlig forførende når aktivitetsfremmende tiltak skal diskuteres. Det betyr i praksis at hvis vi virkelig ønsker flere glade 15-åringer i aktivitet bør ikke obligatorisk trening i ungdomsskolen innføres før «tilbudet» har tilstrekkelig kvalitet mens nye tiltak utenom skole og idrettslag kan vurderes umiddelbart.

Helseministeren om ungdom og helse

Helseminister Gahr Støre er opptatt av inaktivitet, men han vegrer seg for å trekke enkle slutninger. Han vet at god folkehelse forutsetter selvutviklet og selvregulerert evne til rekreasjon og at glade 15-åringer i aktivitet forutsetter gode erfaringer fra meningsfulle aktivitetskontekster. Gahr Støres uttalelser om forholdet mellom fysisk aktivitet og helse kan tolkes gjennom en omskriving av Ibsen: Folk må ikke bare tenke det; ville det, gjøre det med - men ønske det. Hvis dette er riktig tolkning, gir det godt håp for fremtidige helsepolitiske tiltak blant ungdom.

Helseministeren har mye kunnskap han kan støtte seg til. Hans utfordring vil være å tviholde på troen om at gode relasjonelle erfaringer i meningsfulle aktivitetskontekster er like viktig som å oppnå tilstrekkelig medisinsk beregnet dose med fysisk aktivitet. Dagens statlige anbefalinger er utviklet som en vaksine. Vi vet hvor stor dose aktivitet som trengs for at biologien i oss skal respondere på en måte som gjør at vi forebygger sykdom og tidlig død. Forskningen er verdifull, men må anvendes med varsomhet. Hvis målet med mer obligatorisk trening er at alle ungdommer skal oppnå en felles og tilstrekkelig dose anstrengelse (målt gjennom Metabolic Equivalent of Task: METS) så vil vi utvikle skoleskulk, sosiale ulikheter og en generasjon som går i fjellet for å samle METS.

Kulturministeren om ungdom og idrett

Selv om Kulturminister Hadia Tajik ikke har uttalt seg spesielt om norsk idrettspolitikk så er det all grunn til å tro at Tajik har like reflekterte tanker om idrettspolitikk som Gahr Støre har om helsepolitikk. Sammen med Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har Tajik og Gahr Støre en felles oppgave med å fordele bevegelsesaktivitet (fysisk aktivitet) på en fornuftig og rettferdig måte til alle barn og unge. I sine samtaler må de nødvendigvis bevege seg i feltet mellom tradisjon og nytenkning.

Internasjonale studier viser at mange offentlige tilbud som skal utvikle unge mennesker, ikke fungerer slik som vi liker å tro. For Tajik bør det i tillegg være interessant å vite at internasjonal forskningen om organisert idrett og ungdom viser at organisert idrett er myteomspunnet og at påviste helseeffekter best kan forklares med hvem som inkluderes/ekskluderes.

Flere norske studier antyder at helseeffekten av det organiserte idrettstilbudet er overdrevet, at andre tiltak med like stor ressurstilgang trolig ville oppnådd bedre resultater og at norske ungdommer opplever idrett på fritiden som mer prestasjonsorientert enn skolen. Samtidig viser internasjonal forskning og pågående norsk forskning at selvorganisert aktivitet er i sterkt vekst, at ungdommer strømmer til «feel-good»-miljøer som logger «smiles per hour» framfor «miles per hour».

Studiene viser at de som driver disse aktiviteten rapporterer gjennomgående høyere indreregulert motivasjon for aktiviteten sin enn alle andre aktivitetsgrupper og at utøverne blir svært gode til å ta vare på hverandre. Sammenlignet med utøvere av olympiske idretter opplever de selvorganiserte og semi-organiserte grupperingene imidlertid liten støtte. For hver skøyteløper i Norge finnes det minst sju rullebrettkjørere. Problemet er at mens skøyteløperne kan finne det litt ensomt i anlegg til 80 millioner kroner står skaterne (og trickere, dansere, akrobater og andre) i kø for å utøve sin aktivitet.

Vi vet at på tross av at nesten halvparten av norske 15 åringer ikke er medlem i en idrettsklubb skjeles det ikke til disse når det anvendes 40 millioner til en idrettshall som det koster to millioner å drifte pr år. Det vitner ikke om en rettferdig fordeling og det skaper sosial ulikhet.

Kunnskapsministeren om ungdom og kroppsøving

Kunnskapsministeren vet hvilke utfordringer hun står overfor når det gjelder kroppsøvingsfaget i skolen. Over halvparten av jentene i videregående skole misliker faget eller mener faget burde vært formidlet på en annen måte. Studier viser at både kroppsøvingslærerstudenter og kroppsøvingslærerutdanningen er sterkt forankret i idrettens logikk og at det først og fremst er elever som deltar i organisert konkurranseidrett på fritiden som har mest igjen for kroppsøvingstimene.

Ungdomsministeren om ungdom i det moderne samfunn

Også ministeren for barn, unge og oppvekst bør inviteres i samtalen. Det er kun gjennom en helhetlig kunnskap om barn og unges atferd og utvikling i det moderne samfunn at vi kan utvikle gode tilbud og selregulerte, aktive unge mennesker. Ungdom er mer enn elever, idrettsutøvere og biologi, og det er ministeren for barn og unges oppvekst som skal minne oss om det.

At barne- likestilling og inkluderingsministeren ikke skal mene noe om fordelingen av et så viktig gode som bevegelsesaktivitet er et paradoks. Kanskje kan hun foreslå å (1) innføre en tre-årig høgskoleutdanning for ungdomsarbeidere med kropp, bevegelse og identitet som spesialkompetanse; (2) plassere ferdige kandidater utover hele landet; (3) gi dem ansvar for hver sin ungdomsklubb og så pøse hundrevis av millioner kroner inn i disse klubbene. Kunnskapsministeren kan på sin side foreslå å innføre ‘fritid og livskvalitet’ som et rekreasjonsfagsfag i ungdomsskolen. Det hadde det luktet selvregulert folkehelse av.