Vi nærmer oss påske! Med denne religiøse høytiden dukker det årlig opp et følelsesmessig engasjement rundt hvilke regler vi bør ha som rettesnor i våre liv. Jeg tenker selvfølgelig ikke på de 10 bud. Nordmenn flest er mer opptatt av at det er "ingen skam å snu" enn at vi skal "holde hviledagen hellig" på denne tiden av året.

Av: Jørgen Weidemann Eriksen, førsteamanuensis ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, NIH 

I fjor ble det rabalder. Etter nesten 50 år ble de ikoniske fjellvettreglene revidert! Argumentet var at en modernisering var nødvendig for at de skulle være tilpasset en ny tid. Snøskredfare og ferdsel på islagte vann ble inkludert, mens det å lytte til erfarne fjellfolk ble strøket fra lista; for umoderne! Kritikerne kom på banen! Noen var sinte på formen (regeletterlevelse tilhører den pedagogiske forhistorien) mens andre var sinte på innholdet (snøskred og bratte helninger burde hatt enda større plass). Engasjementet vitner om at vi bryr oss om påskefjellet, og om hvordan vi skal ferdes der. Noen mener sågar at appelsin, kvikk-lunsj, fjellvettregler og kor-ska-vi-reis? er en del av den norske kulturarven.

Påskefjellet var tydeligvis viktig for nordmenn også før i tiden. I boka "Tilfjells på ski" fra 1934, gis det mange gode råd og tips om hvordan vi bør ferdes som skiløpere i "høifjellet". Boka henvendte seg til de "alvorlig tenkende mennesker". Disse var det håp for, i motsetning til "de overmodige nytter det ikke å prate til. De vet alt så meget bedre enn oss andre" (s.113). Interessant nok blir deler av denne boka ansett som forløperen til dagens "Fjellvettregler". Det var likevel mange ferdselsråd fra denne boka som ble veid og funnet for lette. Om det var plassmangel eller om de ble offer for kvalitetssensuren er uvisst. Her er ti tilfeldig utvalgte ferdselsråd fra denne boka, som av ulike grunner er blitt forkastet i prosessen:

1. Hold sammen! – i godt og vondt (s. 115)
2. Idealet i fjellet: Det er ham hvis utstyr er lite men godt, - og nok. Han som er sprek som en tyveåring og erfaren som en olding, og alltid i godt humør (s. 2)
3. Første dag skal være latterlig kort. Den blir lang nok (s. 6)
4. Ved uvær (1): Hvis alle (i gruppen) er fjellfolk, vil det gjerne gi sig av sig selv hva som skal gjøres. I alle tilfeller må et lite Krigsråd holdes (s.120).
5. Ved uvær (2): Trekk ekstratøiet på, og ta en rast i tide ... Alkoholen blir selvsagt liggende i sekken (s. 120)
6. Damers skiturer i fjellet bør innskrenkes til påsken. Da er det folksomt i fjellet, så chansen for å gå seg bort er mindre, og utsikten til overdrevne strabaser er derfor ferre (s.78)
7. Om forberedelser: øv utforteknikken litt. Og stavbruk. Og høyre og venstresving – det nytter nemlig ikke i fjellet, hvis der er stup til høyre, "ikke å klare venstresving!". Og sørg for pusten! Det skader slett ikke å holde op å røke og drikke før en langtur (s.79)
8. Om teknologi: Får hver skiløper en radiopeiling, blir vel faren mindre, men inntil da – Be Careful! (s. 117)
9. Sneskred er det heldigvis lite av i Norge. På de kanter hvor det forekommer, Vestlandet og Trollheimen særlig, må en se godt op. En skal ikke rope og heie ... En malplassert sang som uttrykk for gleden kan fort bli bragt over i moll og disharmoni (s. 122)
10. Er usiktbarheten borte, og du er inne i hytta eller teltet, så ta en hviledag. Må du forsere dig frem – for å nå frem i rett tid – husk! du får ikke sparken på kontoret om du kommer en dag forsent (s. 117)

Og et lite generelt tips til slutt:

Hvis man "må" sove med mørke nedrullede gardiner, "må" ha kaffe på sengen, "må" ta det med ro en time etter frokost, "ikke tåler" hermetikk, ikke "kan få ned" frokosten ... "ikke tåler" ull på kroppen, "ikke klarer" å bære sekk, "bare kan bruke stavene på en side" – da bør man ikke gå på påsketur. (s.79)

God tur, og god påske!

Kilde: Den Norske Turistforening (1934) Tilfjells på ski – håndbok for høifjells-skiløpere. Bror Wessel Bommen, Martin Mehren, Jørgen Tandberg og Andreas Backer (red.). Grøndahl og Søn. Oslo