Bekymrede foreldre og andre mener kostnadsnivået i idretten vil føre til større sosial ulikhet i rekrutteringen til idretten framover. Stemmer det at det er blitt dyrere å drive med idrett? Har ungdomsidretten blitt mer ekskluderende de siste årene?

Av: Åse Strandbu, leder av Seksjon for kultur og samfunn, NIH

Flere av oss ved Seksjon for kultur og samfunn har vært interessert i denne tematikken, og vi vil studere dette i en ny satsing. Sammen med Ungdatasenteret til NOVA er vi i gang med et prosjekt om idretten plass i ungdommers liv: Gjennom Ungdata-undersøkelsen får vi kunnskap om mer enn 300 000 norske ungdommers deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Et tema vil være om idrettsbevegelsen klarere å favne bredt, eller om noen grupper er i ferd med å bli ekskludert fra idretten.

Klassebakgrunn og rekruttering

Første skritt på veien er artikkelen Ungdom, idrett og klasse som nylig ble publisert i Norsk sosiologisk tidsskrift. Her tar vi for oss hvordan rekrutteringen til ungdomsidretten har endret seg de siste 60 årene. Vi gjennomgår 12 norske landsrepresentative ungdomsundersøkelser som dekker både klassebakgrunn (målt på flere vis) og idrettsdeltakelse. Den første publikasjonen er Alfred Morgan Olsens rekruttundersøkelse Aktiv ungdom fra 1952 som viste store forskjeller i idrettsaktivitet etter rekruttenes yrke og utdanningsnivå. I foreningsundersøkelsene fra begynnelsen av 1980-tallet var det derimot ingen sammenhenger mellom klassebakgrunn og idrettsdeltakelse. Heller ikke i Ung i Norge-undersøkelsen fra 1992 er det tydelige klasseforskjeller i idrettsdeltakelse. I Ung i Norge-undersøkelsene fra 2002 og 2010 er det svake sammenhenger, mens det er tegn til tydeligere klasseforskjeller i senere studier som i Ungdataundersøkelsen 2014-16.
Sammenlikninger av studier med ulike spørsmålsformuleringer er heftet med stor usikkerhet. Mye tyder likevel på at klassebakgrunn har fått større betydning for om ungdom driver med organisert idrett eller ikke de siste årene. Hva skjer? Vi foreslår at tre forhold spiller inn; økende kostnader knyttet til idrettsaktivitet, profesjonalisering av idretten og krav om mer intensiv foreldreinvolvering. Kostnader er viktigst slik vi ser det.

30 000 kroner for å spille fotball

Gode studier av kostnader knyttet til idrettsdeltakelse - og særlig endringer i disse kostnadene mangler. En gjennomgang av informasjon fra flere klubber gjort av Dagens Næringsliv konkluderte med at når alle utgifter inkluderes (klubbmedlemskap, treningsavgift, lisens, utstyr, reiser til kamper og cuper med mer) er kostnadene for en aktiv 14-åring som spiller handball eller fotball mellom 20 000 og 30 000 kroner. Altså langt mer enn medlemskap i et kommersielt treningssenter. Tilsvarende tall nevnes i et oppslag i TV2 nylig, der Frode Lia redaktør i fotballmagasinet Josimar intervjues. Det er godt dokumentert at ungdom i familier med dårlig råd har begrensede muligheter til å delta i fritidsaktiviteter som koster penger. Hvis utgiftene øker kan kanskje også andre enn de som regnes som fattige få problemer med å delta.

Idrett for alle?

Er dette så viktig? Med økt kvalitet i ungdomsidretten og betalte trenere er det vel ikke til å komme utenom at det blir dyrere? Vi mener helt klart at sosial ulikhet i ungdomsidretten er en utfordring for idrettsbevegelsen. Én sak er at idretten kanskje går glipp av talenter som ikke har familieøkonomi til å være med når kostnadene øker. Viktigere er at det å drive med idrett kan være et gode for mange ungdommer – fordi det er morsomt, utfordrende, lærerikt og sunt, samtidig som det også kan være en inngang til jevnalderfellesskap som igjen kan ha en rekke andre ringvirkninger. Økende sosial ulikhet er i tillegg en politisk betent sak fordi omfattende offentlige midler (statlige så vel som kommunale) er så viktige på idrettsfeltet. Barrierer knyttet til økonomi og klassebakgrunn er vanskelig å legitimere når Idrett for alle er hovedmålsettingen for idrettsbevegelsen. Det er all grunn til å følge med her.