Forskning på barn

Av Hege Wilson Landgraff

Hver dag blir vi overlesset med treningsråd fra ulike medier. Det meste av dette er rettet mot voksne. Men også for barn kan vi finne ulike meninger om hvordan de skal trene for å utvikle seg best mulig. Barn ikke er miniatyrutgaver av voksne, og treningsprinsipper som gjelder for voksne kan ikke automatisk overføres til trening av barn.  Skal barn gjøre styrketrening? I så fall, hva slags styrketrening ved hvilken alder? Hvordan virker utholdenhetstrening? Er det slik at om den intensive treningen utsettes til etter ungdomsskolen er det for sent å ta ut hele sitt potensiale? Eller kan det tapte lett tas igjen etter at man er utvokst? Skal fotballspillere i tenårene trene basistrening, eller bør de konsentrere seg om fotballferdigheter som teknikk, presisjon og hurtighet med ball?

Spesialister har selvfølgelig meninger om disse forholdene. De mener og de tror, men sannheten er at mange spørsmål fortsatt er ubesvart. Forskning har ikke klart å gi svar. En opplagt årsak er at forskning på barn er vanskelig. Forskning på mennesker generelt skal vurderes ut fra gitte etiske retningslinjer. Til grunn for slike vurderinger ligger Helsinkideklarasjonen. Der står det blant annet at ulempene som deltakerne utsettes for skal stå i forhold til nytten av forskningen. Nytten kan vurderes for den enkelte deltaker eller for samfunnet for øvrig. Det er altså ikke nødvendig at den enkelte deltaker skal ha noen fordel, selv om hun/han utsettes for ulemper. Men forskningen må i det minste ha potensiale til å gi nyttig kunnskap for andre. For voksne kan man tøye dette ganske langt. Om prosjektet gir allment svært nyttig kunnskap, kan voksne utsettes for forskningen, selv om det for vedkommende utelukkende medfører ulemper. Kravet er bare at deltakerne skal være fullt ut informert, at det er 100 prosent frivillig og at det alltid er anledning å trekke seg når man måtte ønske, uten å oppgi noen grunn. For barn er kravet til selv å ha glede av forskningen større. Det vil si at desto mindre nytte den enkelte deltaker har, desto mindre ulempe kan de utsettes for.

Hvilke ulemper og fordeler er det snakk om?
Typiske ulemper ved våre forsøk på Idrettshøgskolen er at man må bruke tid uten egenverdi (om man ikke har glede av tidsbruken), at man opplever smerte for eksempel i forbindelse med blodprøver, at man må anstrenge seg og at det kan være en viss fare for skader. Typiske fordeler kan være at man rett og slett synes det er gøy og spennende å delta, at man lærer ting og at man får gjort nyttige målinger på seg selv. For voksne kan det altså tolereres at ingen av disse fordelene er fremtredende for den enkelte om bare de er informert om det. For barn er det ikke tilstrekkelig at de har stor glede av å delta om faren for skader er over et minimum.

På NIH gjennomfører vi for tiden et forsøk der vi rekrutterer 12 år gamle barn til et prosjekt der vi tester styrke, spenst, hurtighet, kondisjon, blodvariabler, muskelvolum og hjertedimensjoner. Vår intensjon er å følge disse til de er 16 år, med målinger hvert år.

Alle er rekruttert fra idrettsmiljøer. Noen vil fremdeles være svært aktive når de er 16, mens andre vil ha et mer moderat aktivitetsnivå. Dette prosjektet vil ikke gi oss svar på alle spørsmålene vi stiller i innledningen. Men prosjektet vil gi oss kunnskap om hvordan de ulike fysiske kvalitetene utvikler seg gjennom puberteten, og forholdet mellom dem. At barna vil utvikle seg forskjellig, og at noen vil øke treningsdosene og andre kanskje vil trappe ned, vil kunne gi oss kunnskap om hvordan trening virker.

Vitenskapelig ville det vært mer riktig å gjennomføre treningsforsøk, det vil si at barna trente en bestemt type trening i en periode. Med den kunnskapen vi har i dag føler vi ikke at det er etisk tilrådelig fordi ulempene for barna kan være store. Med bakgrunn i de etiske vurderingene over, har vi omhyggelig valgt tester og prøver med svært liten risiko for den enkelte for eksempel for skader. Styrke testes ved hjelp av isometriske tester selv om tester med vekter ville gitt sikrere svar, og vi tar selvsagt ikke muskelbiopsier, selv om det kunne gitt noen interessante data. Vi anstrenger oss for å gjøre testsituasjonen så ufarlig og trygg som mulig. Barna skal trives med testingen og synes det er artig og interessant å være med. Basert på slike vurderinger mener vi at forskning på barn og prosjektet kan forsvares.

(Forsidefoto: Andreas B. Johansen/NIH)