Av Geir Jordet

Fotball er verdens største og mest populære idrett. Svært mange forsøker å bli gode, veldig få når opp. De som klarer det har som oftest trent kolossalt mye. Men det er risikoer knyttet til så mye trening.

Fotball er en idrett med mye eksplosive løp og handlinger som skal gjentas mange ganger, og en skal ikke trene mye for mye, før prestasjonene dramatisk synker som følge av for mye belastning og for lite restitusjon. I verste fall kan man bli skadet, overtrent eller gå lei. 

Her vil jeg spekulere litt rundt hvordan de fremste og mest ressurssterke miljøene i toppfotballen sannsynligvis vil drive fotballtrening i framtiden, for å håndtere denne typen utfordringer. Kort sagt, hva kjennetegner treningshverdagen til de spillerne som skal spille Champions League finale om ti år, i 2025?

En 10-timers arbeidsdag

Det er ikke utenkelig at framtidens profesjonelle fotballspillere vil tilbringe opptil 10 timer om dagen med trening. La oss si at de står opp klokken 7.15, drar rett til klubbens lokaler, spiser frokost, og er klar for første treningsøkt klokken 8. Den første timen tilbringes med et elektronisk simuleringsspill, der spilleren tar på seg et sett med 3D-briller som viser animasjoner av situasjonsscenarioer fra fotballkamper. Så, klokken 9 går spillerne ut på banen og bruker en time på fysisk/mental oppvarming samt skadeforebyggende øvelser. Dernest en treningsøkt med laget, fra 10 til 11.30. Spillerne står så igjen en halvtime og jobber med rollespesifikke detaljer, enten individuelt eller i mindre grupper. Etter en lunsj, kommer et halvannen times taktisk møte med video. Dette følges opp av en halvtime med lett motorisk/koordinativ basistrening, en halvtime med enkle rollespesifikke ballferdigheter i et virtuelt virkelighetsrom, der bilder fra kampen projiseres på en 360-grader skjerm og så en time med styrketrening, fortrinnsvis på overkropp for å spare skadeutsatt beinmuskulatur. Da er klokken 16.30, og spillerne har 3 timer fri, før kveldsskiftet starter kl. 19.30. Dette skiftet sparkes bokstavelig talt i gang med observasjon av en kveldskamp på TV, der fokuset kan være på en spiller i egen rolle, for å kopiere/lære av hvordan denne spilleren løser situasjoner en ofte befinner seg i; eller på spillere på et potensielt motstanderlag, for å lære hvordan nettopp disse spillerne kan overlistes. Dette følges av en ny halvtime med elektronisk simulering av et utvalg momenter, for å sørge for at de viktigste punktene fra dagens læring virkelig banes og festes i hjernen under den nært forestående natten med søvn. Dagen avsluttes med en halvtime assistert avspenning, som ender med fullstendig avslapning og søvn. Neste dag starter om 9 timer.

Da har man lagt ned 10 timer med trening. Dette programmet er svært krevende, selv for voksne profesjonelle spillere. Kanskje for krevende for mange. Poenget her er å vise at når det blir gjort på rett måte vil det kunne være mulig for fotballspillere å trene ekstremt mye. Sannsynligvis kan imidlertid ikke dette gjøres hver dag og det betinger uansett tett og kompetent oppfølging, samt særs effektiv hvile/restitusjon undervegs i økta og mellom øktene. La oss nå se på mer konkret hva framtidens fotballtreningsøkter kan bestå av.

Oppvarming

Hver enkelt spiller vil ha sitt skreddersydde oppvarmingsprogram som forbereder hjerne og muskler på kommende aktivitet, både for å forebygge skader og å sørge for at en er maksimalt skjerpet, til stede og fokusert for å lære. De fysiske delene av dette gjør alle i dag, og mange miljøer har kommet langt med gode skadeforebyggende øvelser og fotballfunksjonell prestasjonsforberedelse. Enkelte trenere integrerer også spesifikke øvelser som utfordrer og «varmer opp» konsentrasjon, tilstedeværelse og kommunikasjon. Selv om mange fotballtrenere vil hevde at en god gammel «firkantøvelse» med kvalitet oppnår alt dette, og mer, vil vi nok se flere varianter i framtiden som enda mer målrettet sikter på å varme opp også mentalt. For eksempel bruker enkelte toppfotballag i dag ulike elektroniske oppvarmingsprogram, som direkte utfordrer en spillers evne til å fokusere på bevegelige objekter i et 3D rom. Dette kan iverksettes før normal oppvarming.

Såkalt nevrostimuleringsteknologi tar dette ytterligere et steg. Basert på forskning på behandling av epilepsipasienter er panneband pakket med høyteknologi nå på full fart ut til idrettsmarkedet. Disse pannebåndene sender små elektriske strømmer inn i hjerneområder knyttet til blant annet læring og hukommelse. Selskapet som produserer dette hevder at å ha dette bannebåndet på i 20 minutter vil kunne forberede og stimulere en utøver på en slik måte at en er ekstra mottakelig for læring i den påfølgende treningsøkta. Hvorvidt slikt faktisk fungerer vil tiden og god, uavhengig, forskning vise.

Effektiv læring

En fotballspiller som skal ut i en Champions League finale må ha ekstreme individuelle ferdigheter, med og uten ball; han må kunne sette disse effektivt sammen med sine medspilleres ferdigheter; og dette må passe inn med hva laget som helhet forsøker å få til. En trener må i tillegg tilpasse plan, instruksjoner og feedback til hver enkelt spillers optimale læringsstil, foretrukne kommunikasjonsform og trygghet-/ tilknytningsbehov. God trening må derfor treffe på mye, og vil nok alltid bestå av en dose kunnskap/vitenskap og en del erfaring/kunst.

Kanskje et av de viktigste områdene for framtidens trening er effektiv læring. De beste blir best fordi de blir litt bedre hver eneste dag. Hva vet vi om dette? Vi vet at læring krever motstand. Det vil være gunstig å være i en tilstand av optimal frustrasjon, der en ikke helt får til det en prøver på, men hele tiden strekker seg, og jobber kognitivt og emosjonelt for å mestre sin oppgave. Slikt forutsetter at spilleren er i stand til å respondere konstruktivt på vanskeligheter, som ikke er like lett for alle. Og spilleren må aktivt søke å lære (selvregulere sin egen læring). Framtidens fotballtrening vil systematisere kunnskapen vi har om effektiv læring, motstand, feedback og selvregulering. Både trener og spiller vil aktivt bruke elektroniske applikasjoner, som angir rett fokus, minner en på ulike typer oppgaver til ulik tid og understøtter trener-utøver kommunikasjon. Disse appene vil kontinuerlig oppdateres med treningsinnhold, læringsmomenter, og informasjon om utvikling/framgang, og spilleren trigges hele tiden til å aktivt planlegge, evaluere og reflektere om sin egen læring og utvikling. Spillerens selvreguleringsprosesser testes og måles også jevnlig. Data som mates inn i dette systemet kan komme fra spillerens egne vurderinger, trenerens vurderinger om spilleren, andre spilleres vurderinger om sine medspillere, og fra mer objektive kilder som atferdstester og videoobservasjon.

Belastningsmålinger

Ekstreme treningsmengder og belastninger, fysisk, emosjonelt og kognitivt, krever god kontroll på balansen mellom belastning og hvile. Allerede i dag måles det meste i internasjonal toppfotball. For eksempel finnes det 8-10 større leverandører av såkalte trackingdata, der sofistikerte videosystemer (ofte opp til 16 kamera på samme kamp), GPS eller radiosendere registrerer hver eneste lille posisjonsendring og bevegelse undervegs i trening eller kamp. Fokuset er på løpslengde, hastighet og akselerasjoner, samt på kollektive og individuelle taktiske mønstre. I nær sagt alle engelske Premier League klubber brukes slike analyser i dag ikke bare for hver kamp, men også for hver trening. På videofronten har man begynt å ta i bruk droneteknologi, for å få oversikt og vinkler man ellers ikke kunne fått, og 360 graders kamera, for å fange opp spillerens førstepersonsperspektiv, som igjen muliggjør konstruksjon av realistiske virtuell virkelighets-scenario (mer om det under). Og man bruker såkalt 4K video, som har fire ganger så høy oppløsning som HD, og dette gjør det mulig å ha kun ett kamera som dekker hele banen, slik at man får maksimal oversikt og kan zoome inn på enkeltspillere for analyser av detaljerte individuelle bevegelsesmønstre. Vi bruker dette siste på NIH til å studere enkeltspilleres visuelle orienteringsevne. I tillegg brukes allerede i dag mange varianter av armbånd/plasterlapper, som inneholder sensorer for registrering av bevegelse, søvnkvalitet, hjerneaktivitet, stressrespons og så videre. Dette er områder som kunnskap og teknologi har kommet langt på, men de beste er de som evner å bruke denne informasjonen til å faktisk effektivt regulere praksis.

Elektronisk simulering

Piloter og kirurger har drevet med elektronisk læring og simulering i mange år allerede. Nå kommer idretten og fotballen etter. Mange toppklubber eksperimenterer med ulike former for virtuell virkelighet – altså kunstig sensorisk simulering av faktiske scenarioer, der bildene oppdateres og justeres basert på egne handlinger. Da teknologien på dette området nå er i ferd med å eksplodere, og vi sannsynligvis alle vil eie et par 3D-briller bare i løpet av 2-4 år, så skjer det også en del i fotballen. Det finnes i dag program som kan ta opp video fra en reell fotballkamp, og så bare et par timer etter kampslutt simulere kampen, fra en gitt spillers eget førstepersonsperspektiv. En kan dermed øve på spesifikke situasjonsscenarioer i timevis, uten fysisk belastning og skaderisiko. Om 10 år vil nok en ung spiller som debuterer foran 100 000 mennesker på Barcelonas Camp Nou stadion allerede ha lagt bak seg hundrevis av «kamper» der han har «vært» på denne banen, «sett» publikum, «følt» trykket og «kjent» hvordan det er å ta med seg ballen i full fart oppover langs sidelinjen. Alt gjort under kontrollerte betingelser i det virtuelle virkelighetsrommet. I slike scenarioer vil en algoritme i tillegg beregne og vise dine medspilleres faktiske preferanser og handlingsmønstre, slik at du også trener på å forholde deg til dem du skal spille med når du går ut på banen i virkeligheten. Man vil sannsynligvis også ha tilgang til en rekke varianter av portable mentale simuleringsspill, på telefonen, klokka eller i en brille, så man kan bruke disse til trening på bussen, i et friminutt på skolen eller i garderoben før en skal ut å ha tradisjonell trening. Denne teknologien eksisterer og har blitt tatt i bruk i blant annet flere amerikanske fotballag i NFL, men selv om konseptet virker godt og spennende finnes det foreløpig ingen forskning om hva de reelle effektene av dette er på prestasjonsutvikling.

Motivasjon og relasjoner

Paradoksalt nok kan det være at ettersom «hard» treningsteknologi blir mer og mer utbredt og ekstremt, så vil «myk» psykologi spille en større rolle. For at en ung spiller skal kunne mobilisere det som kreves for å håndtere de mengder trening som kan oppnås gjennom smart bruk av teknologi er det sannsynligvis en helt nødvendig forutsetning å ha en brennende lidenskap og indre motivasjon for det å spille fotball. Likeledes er det vanskelig å tenke seg slike spillere uten ambisjon eller uten en enorm sult for å bli bedre og å lykkes. Og vel så viktig blir det å ha gode relasjoner i prestasjonsgruppa og klubben, der en føler tilhørighet og trygghet. For å henge med på dette må det være personlig meningsfullt å bruke så mye tid og krefter som dette virker å kreve.

Dette betyr igjen, for en toppfotball med store ressurser, at de psykologiske sidene av prestasjonsutvikling sannsynligvis vil få mer og mer plass. Og selv om det også her er et kappløp knyttet til de beste folka og de beste målings- og treningsverktøyene så er det kanskje heldigvis også sånn at psykologisk kunnskap og relasjonsferdigheter ikke trenger å koste så mange kronene. Og små land, små klubber og små miljø kan fortsatt bli best på det som er gratis.