I disse dager setter NRK fokus på tematikken psykiske lidelser gjennom blant annet serien "Jeg mot meg". Gjennom diskusjon i media har vi sett at serien har skapt oppmerksomhet, interesse og diskusjon om folkehelseutfordringen psykiske lidelser.

Av Marte Bentzen og Marit Sørensen, Seksjon for coaching og psykologi, NIH

Både norsk og internasjonal forskning rapporterer at 30-50 % av den voksne befolkningen vil oppleve psykiske lidelser i løpet av livet. Til enhver tid anslås det at ca. 8-10 % av den norske befolkningen lider av betydelige psykiske plager (Nes, 2011). Videre vet vi at mennesker med psykiske lidelser har en redusert levelengde på ca. 15-20 år i Norden (Nordentoft et al., 2013). Mange vil kanskje tro at det er den forhøyede risikoen for selvmord som forklarer størsteparten av reduserte levelengde, men slik er det ikke. Eliminerer man selvmord fra statikken, lever mennesker med psykiske lidelser ca. 7 - 13 år kortere grunnet livsstilsrelaterte sykdommer som diabetes, overvekt, og hjerte-kar-lidelser (e.g., Crump, Sundquist, Winkleby, & Sundquist, 2013; De Hert, Dekker, Wood, Kahl, Holt, & Möller, 2009). Det finnes god dokumentasjon på at dette er sykdommer og plager som kan forbygges av fysisk aktivitet.

Er det mulig å trene seg fri fra sin schizofreni?

Det er derfor gode argumenter for at fysisk aktivitet bør være en viktig del av behandlingen for pasienter i psykiatrien. Nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser pålegger også at disse pasientene skal tilbys fysisk aktivitet (Helsedirektoratet, 2013). Det er likevel viktig å presisere at fysisk aktivitet ikke må reduseres til et middel kun for å forebygge fysiske plager - en aktivitet som skal doseres som en medisin. Fysisk aktivitet er mye mer enn dette. Fysisk aktivitet inviterer for eksempel til frisk luft, glede, samhandling med andre, en aktivitet i hverdagen som kan gi pusterom fra stillstand og vanskelige tanker, slitenhet basert på kroppsbruk i stedet for dårlig søvn, og hjertebank fra en oppoverbakke framfor et angstanfall. I lengre tid har forskning vist til gode resultater ved å bruke fysisk aktivitet for å fremme psykisk helse ved lettere psykiske lidelser som angst og depresjon.

Mindre kjent er det kanskje at forskingsdokumentasjonen de senere år har hatt en fenomenal økning omkring fysisk aktivitets gode effekter på mer langvarige og alvorlige psykiske lidelser som for eksempel schizofreni og personlighetsforstyrrelse, både når det gjelder psykiske symptomer og generell funksjon (e.g., Firth, Cotter, Elliott, French, & Yung, 2015; Rosenbaum, Tiedemann, Sherrington, Curtis, & Ward, 2014). Ut i fra dette hevder vi ikke at man kan trene seg frisk fra sin schizofreni, men at dokumentasjonen som i dag finnes er velbegrunnet og entydig i sin anbefaling om at fysisk aktivitet bør tilbys som en del av det helhetlige behandlingstilbudet som gis til personer med psykiske lidelser. Slik psykiatrisk behandling ser ut i Norge i dag – er fysisk aktivitet enda ikke en integrert selvfølge av den totale behandlingen, selv om det finnes gode eksempler.

Motivasjon for fysisk aktivitet

Det er ingen nyhet at skal man få gevinstene av fysisk aktivitet – både fysisk og psykisk – må aktivitetene drives jevnlig. Det som imidlertid er overaskende, er den mangelen motivasjon for fysisk aktivitet har hatt i forskningen på dette feltet. To ferske oppsummeringsstudier på motivasjon for fysisk aktivitet i psykiatrien fra forskere ved Norges idrettshøgskole (Farholm & Sørensen 2016 a; b), konkluderer med at forskningen generelt nevner at motivasjon er viktig. Men, systematiske tiltak for å bedre motivasjon utføres kun i noen grad, og sjelden måles det om disse faktisk virker. Vi vil hevde at økt forståelse for hvilke "motivasjonelle knapper" ansatte i psykiatrien kan trykke på for å fremme vedvarende motivasjon for fysisk aktivitet er en av nøklene for å lykkes med å øke jevnlig fysisk aktivitet. Videre hevder vi at det er særskilt viktig og forstå "nøkkelen motivasjon" hos mennesker med psykiske lidelser, da de ofte opplever manglende og lav motivasjon som en del av sitt sykdomsbilde. Dette viser seg både ved lav og varierende grad av motivasjon for behandling generelt, hverdagslige aktiviteter, og – ja, av og til også for livet. Likevel uttrykker mange av de samme pasientene, at de ønsker å være mer fysisk aktive.

FAFOLK – Fysisk Aktivitet for LivsKvalitet

Motivasjon kan karakteriseres som en prosess, og altså ikke noe vi mennesker er født med eller har en viss dose av. Som en prosess er den påvirkbar. Dette er en god nyhet, siden fravær av motivasjon eller dårlig motivasjon kan endres. Samtidig byr dette på utfordringer, da god motivasjon kan svekkes eller forringes. Motivasjon påvirkes sterkes av det miljø man er en del av. Bare tenk hvordan din egen motivasjon kan variere ut i fra hvilket miljø du er i, hvilket samspill du har med andre i dette miljøet, og hvilket forhold du har til aktiviteten. Med en slik forståelse av motivasjon – og motivasjonspåvirkning – gir dette føringer til de ansatte i psykiatrien og hvordan de tilbyr fysisk aktivitet. Dette samspillet er fokus i det pågående internasjonale forskningsprosjektet FAFOLK, hvor målet er å teste ut ulike modeller for hvordan fysisk aktivitet kan tilbys i psykiatrisk behandling på en best mulig måte for vedvarende motivasjon. Ved tre ulike psykiatriske institusjoner undersøker vi hvordan aktivitetsintervensjoner bygget på et teoretisk rammeverk innen motivasjonspsykologi og atferdsendring ser ut til påvirke pasientene som deltar over tid. Selv om FAFOLK-prosjektet er i en fase hvor vi samler inn data, ser vi allerede indiksjoner på interessante funn.

"Gulost er gulost"

Budskapet i reklamen til Jarlsberg, som påstår at ikke all gulost er lik, kan overføres til tendensene vi ser av preliminære funn i vår forskning. Påstanden "Fysisk aktivitet er fysisk aktivitet" ser nemlig ikke ut til å stemme. Når fysisk aktivitet tilbys som en del av et integrert behandlingstilbud for psykiatriske pasienter, er det flere kvaliteter som se ut til å være viktig for å lykkes. Ikke overraskende er det avgjørende at personalet skjønner seg på pasientenes utfordringer. Men kanskje spesielt viktig; personellet må være kompetente og trygge på variasjonsmulighetene i ulike fysiske aktiviteter, og være bevisste på når, og til hvem de ulike aktivitetene tilbys. Dette betyr at psykiatrien kanskje mangler personal som er tilstrekkelig kompetente på det vide spekteret av aktiviteter som finnes og vet hvordan disse kan legges til rette for pasientene på en pedagogisk måte. Valg av aktiviteter bør vurderes ut ifra et faglig ståsted, fokusert på et målrettet resultat. Dette kan eksempelvis være relasjonelle, kognitive, fysiske, mestringsorienterte, eller emosjonelle mål. Videre er det viktig at personalet er bevisste på hvilke motivasjonelle knapper de skal trykke på i forhold til den enkeltes pasient forutsetninger og ønsker. Det er personalets ansvar å tilby pasientene fysisk aktivitet på en kompetent og tilfredsstillende måte, men det kan komme i konflikt med hva de opplever som sin primære oppgave som sykepleier eller behandler. Noen bør derfor kanskje ha dette som sin primære oppgave. Det handler altså ikke bare om hva som tilbys, men også hvordan og hvorfor.

Her kan du lese mer om forskningsprosjektet FAFOLK. 

Referanser:

Crump, C., Sundquist, K., Winkleby, M. A., & Sundquist, J. (2013). Comorbidities and mortality in bipolar disorder: a Swedish national cohort study. JAMA psychiatry, 70(9), 931-939.

De Hert, M., Dekker, J. M., Wood, D., Kahl, K. G., Holt, R. I. G., & Möller, H. J. (2009). Cardiovascular disease and diabetes in people with severe mental illness position statement from the European Psychiatric Association (EPA), supported by the European Association for the Study of Diabetes (EASD) and the European Society of Cardiology (ESC). European psychiatry, 24(6), 412-424.

Farholm, A., & Sørensen, M. (2016). Motivation for physical activity and exercise in severe mental illness: A systematic review of intervention studies. International journal of mental health nursing.

Farholm, A., & Sørensen, M. (2016). Motivation for physical activity and exercise in severe mental illness: A systematic review of cross‐sectional studies. International journal of mental health nursing.

Firth, J., Cotter, J., Elliott, R., French, P., & Yung, A. R. (2015). A systematic review and meta-analysis of exercise interventions in schizophrenia patients. Psychological medicine, 45(07), 1343-1361.

Helsedirektoratet (2013). Utredning, behandling og oppfølgning av personer med psykoselidelser. Nasjonale faglige retningslinjer, IS-1957. Oslo Helsedirektoratet.

Nes, R. B. and J. Clench-Aas (2011). Psykisk helse i Norge: Tilstandsrapport med internasjonale sammenligninger, Folkehelseinstituttet. Rapport 2011: 2.

Nordentoft, M., Wahlbeck, K., Hällgren, J., Westman, J., Ösby, U., Alinaghizadeh, H., ... & Laursen, T. M. (2013). Excess mortality, causes of death and life expectancy in 270,770 patients with recent onset of mental disorders in Denmark, Finland and Sweden. PloS one, 8(1), e55176.

Rosenbaum, S., Tiedemann, A., Sherrington, C., Curtis, J., & Ward, P. B. (2014). Physical activity interventions for people with mental illness: a systematic review and meta-analysis. The Journal of clinical psychiatry, 75(9), 1-478.