Av Dag Vidar Hanstad, førsteamanuensis og seksjonsleder ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges idrettshøgskole.

Landet rundt skoleres unge mennesker til verv og ansettelser i idretten, men vil de slippe til?

Det blir stadig flere kompetente, unge mennesker i idretten. Disse må få sjansen når jobber utlyses og de unge idrettspolitikerne må bli hørt og tildeles sentrale verv. 

Forrige helg deltok et femtitalls tenåringer på kurs for unge ledere i Trondheim, mens 20 utvalgte ledere og ansatte i alderen 20-30 år var med på første samling i utdanningsprogrammet for yngre ledere på Hurdalssjøen. Sistnevnte gruppe skal i løpet av vinteren gjøre seg fortjent til 20 studiepoeng fra Norges idrettshøgskole (NIH) som samarbeider med Idrettsforbundet om det faglige innholdet i deltidsstudiet.

NIH har i mange år utdannet ungdom til lederoppgaver i idretten gjennom studiet sport management. Etterhvert har flere høgskoler tatt etter, og i dag er det tilbud ved høgskolene i Molde, Buskerud og Vestfold, Lillehammer og Telemark. Flere av de andre 17 høgskolene som tilbyr idrett, har også ledelsesfag.

Tar vi så med at flere forbund, som for eksempel Skiforbundet og Friidrettsforbundet, tar prisverdige initiativ overfor unge, kan vi fastslå at kompetansen hos de unge er stigende.

Denne utviklingen gir behov for noen refleksjoner. For eksempel spør forskeren Håkon Lorentzen om fagliggjøring og profesjonalisering fører til at de frivillige skyves ut. En tendens kan være at de ansatte tar seg av mange av de administrative oppgavene, men de frivillige overlates til å drive med dugnad i form av inntektsgivende tiltak – i tillegg til å være foreldretrenere og lagledere i barneidretten.

En slik arbeidsfordeling skal man ikke være redd for, forutsatt at det økonomiske fundamentet i idrettslag er bra nok. Målet må være at en god administrasjon skal gi mer aktivitet i laget – ikke mindre fordi alle ressursene må brukes til lønninger.

Får de jobb?

Studenter opplever at de må igjennom et særdeles trangt nåløye når de skal ut i arbeidslivet. Til jobber i særforbund og kretser er søkerlistene ofte svært lange. Størst sjanse har de som går hele studieløpet som ender opp med master.  På NIH registrerer vi at så å si alle er i jobb et halvt år etter avlagt eksamen. De går til kretser, forbund, klubber eller forvaltningen i det offentlige.

For bachelorstudenter er det litt vanskeligere, men her er det mange som skaffer seg praktisk erfaring gjennom (eller i tillegg til) studiet, og kommer seg inn i arbeidslivet på den måten. Mange bruker også idrettsstudiene som en del av bacheloren, og går i en annen retning etterpå.

Denne tendensen vil nok bli mer synlig i årene som kommer, da antallet studieplasser rundt i landet trolig ikke står i stil med arbeidsmarkedet. Her har utdanningsinstitusjonene et ansvar med å gi unge studenter realistiske forventninger om arbeidssituasjonen.

Får de tillitt?

Ikke alle som tar utdanning ved en høyskole, ser for seg en jobb innen idretten. Det er heller ikke målet for idrettens egen kursvirksomhet. Her dreier det seg om å skolere gode ledere som vil engasjere seg i frivillig arbeid.

Etter noen år med observasjon og involvering slår det meg at det finnes mange lysende ledertalenter i norsk idrett. Unge mennesker som er kunnskapsrike, reflekterte og målbevisste. En god del av disse slipper til i sine klubber, forbund og kretser, men samtidig er det en tendens at de stemples som ungdomsrepresentanter med avgrensede ansvarsområder og innflytelse.

Visst er erfaring en mangelvare, og det er nå en gang slik i idretten at taus kunnskap og nettverk har stor betydning. Samtidig sitter ikke alle ledere i 50- og 60-årene med innsikten de trenger for å lede en organisasjon der barn og unge utgjør majoriteten.  Ikke minst er de unge en helt avgjørende faktor for å gi idretten legitimitet.

En del av utfordringene idretten står overfor, vil kunne løses best ved å gi unge mennesker i 20-årene sentrale posisjoner. Så hører det selvsagt med at mange av disse er opptatt med utdanning og familieetablering. Det forhindrer imidlertid ikke at skolerer seg og ønsker politisk innflytelse.

Så det er bare å gi tillit. Jeg er overbevist om at den ikke misbrukes.

(Forsidefoto: Andreas B. Johansen)