Dette spørsmålet har jeg fått fra journalister flere ganger i det siste. Er gutter like utsatt for kroppspress? Er det verre nå enn før? Hva kan vi gjøre for å bekjempe kroppspresset? Er det ikke forferdelig at ungdom ikke kan dusje nakne etter gymmen lenger?

Av: Gunn Helene Engelsrud, professor ved NIH

Jeg kunne nevne flere spørsmål, men dette er noen gjengangere av spørsmål som synes å høre til debatten om «kroppspresset». Kollega Birgit Nordtug og jeg har tidligere skrevet om å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen.

Kroppspresset er avtalt på «høyeste hold»

Når noen synes «noe er forferdelig», så utredes ofte fenomenet. En slik utredning er foretatt av forskerne Mari og Gun Roos på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. Rapporten har følgende konklusjon: Helt til slutt vil vi understreke at vår undersøkelse støtter BLDs bekymring om at det er et stort kroppspress ute (mu) i samfunnet, som særlig mange jenter sliter med. Alle tiltak som kan bekjempe dette bør derfor utredes og prøves (2014 s. 44).

Konklusjonen er et «gefundens fressen» for aktører som nå står klare til «å bekjempe kroppspresset». Gefundenes fressen er altså et utrykk for at noe man nettopp ønsker skal hende skjer, og de som ønsker det kan bruke det i sin argumentasjon for tiltak. Siden Livsmestring nylig er tatt inn som tema/fag i skolen er det igjen åpnet for ulike kommersielle interesser og organisasjoner har legitimitet med sine tiltak.

Her er det mange «forbilder», eksempelvis i alle millionene som er satt inn i tiltak mot mobbing etc.. Når tiltak mot mobbing settes inn så starter det ofte med ytterligere kartlegginger og intervensjonsfaser, og dokumentasjon av effekten. At skolen er en dynamisk og foranderlige organisasjon og ikke en statisk størrelse der effekter av intervensjoner enkelt lar seg måle undervurderes, noe flere forskere også har tatt til orde for.

Livet skal ikke «mestres»

At livet ikke er «noe som skal mestere, eller kroppspress er noe «der ute» som kan bekjempes kommer i bakgrunnen. Sosiale fenomener finnes ikke «der ute», men skapes av mennesker utfra sine forståelser, når det gjelder «kroppspress» gir noen forskere stemme til at «tiltak» blir satt i gang. Måten kroppspress skal bekjempes på kan sammenlignes med angsten for terror. Det er færre terrorangrep i dag enn for 40 år siden, men de som står for terror legger ut egne videoer og bilder som får oppmerksomhet og gjennom det preger manges forståelse – selv om det er mindre terror er befolkningen redde.

Nå «jobber» blant andre Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner med et prosjekt som kalles Livsmestring i skolen. LNU har på oppdrag fra Barne- likestilling og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet satt i gang en prosess for å utforme et opplegg for livsmestring for barn og unge som kan brukes i skolen. Målgruppen er i første omgang 11-, 12- og 13-åringer. Det er ikke småtteri de skal i gang med – her inngår både kartlegging av «utfordringer barn og unge generelt, og 11-, 12- og 13-åringer spesielt opplever i sin hverdag» Så skal de «kartlegge hvilke ferdigheter og praktisk kunnskap som er nødvendig for å fremme livsmestring». Altså både hvilke ferdigheter og kunnskaper som vil kunne hjelpe aldersgruppen med å mestre denne utfordringen og hvordan dette kan gjennomføres som et opplegg i skolen. Med andre ord – en problemorientert tilnærming som vil kreve spesialopplegg, ikke ulikt opplegg kjent fra andre programmer som lærer og elever blir pådyttet i skolen. Men slik jeg også skriver i en kronikk om kvalitet i høyere utdanning så skapes ikke kvalitet av opplegg og reformer, men av lærere og mennesker som hver dag møtes i arbeidet med andre – og som opplever det de gjør og erfarer som kvalitet.

Stakkars elever

Ikke nok med at de skal lære fag og dannelse i skolen, nå skal de lære «å mestre» livet. Heldigvis er ikke «livet» noe som kan eller skal mestres – livet skal leves. Slik jeg ser det finnes det ingen alternativer til å si at meningen med livet er å leve livet. Det vibrerende og forvandlige livet, der øyeblikk skaper minner, der kroppene sanser, puster og merker seg selv og andre, der de kroppslige erfaringer er grunnleggende for subjektivitet, utrykk og språk og der det å kjenne etter i egen kropp gir mening til hva vi bærer med oss av følelser og erfaringer. Ikke noen av våre erfaringer – er bedre eller dårlige enn andres. Erfaringer er det de er, og kan ikke sammenlignes eller mestres. De tilhører livet og må således får ha sin plass, ta sin tid og leves og utrykkes på sin måte. Barn og unges erfaringsverden og deres kroppslige uttrykk er et kunnskapsområde som forskere og andre må trå varsomt i. Det synes ikke å være den rådende oppfatning nå «alle tiltak for bekjempelse» ønskes velkommen.

Barn og unges egen kroppslige utforsking har verdi slik den er, og NEI – jeg kan ikke gi noen «kjappe kommentarer om kroppspress».