I løpet av det siste tiåret har det vært utallige medieoppslag om barn og unge som slutter med organisert idrett fordi de føler at de ikke er gode nok. Hovedgrunnen oppgis å være kjedsomhet. Voksne må derfor utvikle en trenings- og konkurransekultur der det er lov å prøve og feile. Dette vil gi unge utøvere tro på seg selv og gleder gjennom idretten, mener forskere fra Norges idrettshøgskole.

Av: Bård Erlend Solstad (Ph.D) og Pierre-Nicolas Lemyre (Ph.D), Norges idrettshøgskole, seksjon for coaching og psykologi; Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett

Den internasjonale olympiske komité (IOK) har nylig lagt frem forskningsbaserte anbefalinger for å øke idrettslig aktivitet blant barn og unge på verdensbasis. Målet med anbefalingene er å hjelpe voksne personer som er engasjert i organisert idrett med å utvikle sunne, robuste og kompetente utøvere. Samtidig legger IOK vekt på at trenings- og konkurranseaktivitetene skal tilpasses hver enkelt utøvers ferdighetsnivå. Nyere forskning har imidlertid vist at dette er en stor utfordring for alle involverte parter i barne- og ungdomsidrett: sportslige ledere, trenere, foreldre og ikke minst de unge utøverne. Vektlegging av plassering i konkurranser og resultater, som igjen legitimerer fokus på tidlig spesialisering, høyintensitetstrening og seleksjon, er blant faktorene som bidrar mest til frafallet i organisert barne- og ungdomsidrett. Det er spesielt verdt å merke seg at et tidlig fokus på å vinne kamper og turneringer i barne- og ungdomsidrett ofte er forbundet med økt stress, redusert motivasjonskvalitet, belastningsskader, og i enkelte tilfeller utbrenthet.

Et påfallende tidlig fokus på å vinne

Det er ingen som betviler at konkurranseaspektet er en viktig del av idrettens egenart, og nettopp gjennom aktivitet og deltakelse i organisert idrett får barn og unge muligheten til å måle og sammenlikne sine egne idrettslige ferdigheter med andre jevnaldrende. Det er derfor nødvendig å skille mellom trenings- og konkurranseaktiviteter som skjer på voksnes premisser, og den konkurranseaktiviteten som skjer på barn og unges egne premisser. I motsetning til voksenstyrte konkurranseaktiviteter, f.eks. organiserte treninger, kamper og turneringer, er konkurranseaktiviteter som naturlig forekommer mellom barn og unge frivillig, og den blir som oftest ansett som et mål i seg selv. Det vil med andre ord si at denne typen konkurranseaktivitet har en egenverdi. Dermed er sannsynligheten også høy for at barn og unge opplever spenning, glede og utfordring når konkurranseaktiviteten er tilpasset deres egen alder, fysiske utvikling og modningsnivå. Professor ved Norges idrettshøgskole, Sigmund Loland, påpeker at:
"En og samme aktivitet kan med andre ord framstå både som lek og ikke-lek. Volleyballspillerne som engasjerer seg fullt og helt på grunn av spenningen i en frivalgt konkurranse, leker. Andre spillere som kun tenker på den mulige prestisjen og profitten som kan følge av seier, har en instrumentell innstilling. De leker ikke."

På bakgrunn av denne kunnskapen, bør voksne, f.eks. trenere og foreldre, stille seg følgende spørsmål: Er konkurranseaktiviteten som mitt barn, eller mine utøvere, deltar i formålstjenlig? Dette spørsmålet setter søkelyset på to sentrale aspekter ved organiseringen av konkurranseaktivitetene i norsk barne- og ungdomsidrett: 1) sosial sammenligning, og 2) barn og unges vekst, modning og utvikling.

I en mye sitert studie blant unge amerikanske basketballspillere, hvor fokuset var å undersøke sammenhengen mellom treningsmiljø, idrettsglede og holdninger til treneren, konkluderte man med at nøkkelen til en vellykket idrettsdeltakelse for unge utøvere er avhengig av relasjonen mellom trener og utøver, og ikke minst prestasjonsstandarden som blir brukt i treningsarbeidet. Utfordringen med å bruke sosial sammenligning i treningsarbeidet, er at utøverens opplevelse av mestring, og derav følelsen av å være kompetent, er avhengig av andre lagkameraters kompetansenivå. Det vil med andre ord si at prestasjonsstandarden ikke er kontrollerbar for hver enkelt utøver, den er avhengig av hvordan andre lagkamerater presterer. Dette innebærer igjen at utøverne kan oppleve økt stress og en reduksjon av opplevd ferdighet i ulike trenings- og konkurranseaktiviteter. Når man i tillegg vet at mestring er en av faktorene som har stor betydning for unge utøveres motivasjonskvalitet, blir det viktig å forstå hvorfor trenings- og konkurranseaktiviteter bør legges til rette på en utviklingstilpasset måte, som i større grad er i samsvar med barn og unges forutsetninger, behov og motivasjon. Nyere idrettspsykologisk forskning har derfor begynt å påpeke betydningen av biologisk modning relatert til livslang deltakelse i organisert idrett og fysisk aktivitet. Faktisk er det slik at på grunn av store individuelle variasjoner i biologisk modning, er det mer eller mindre umulig å forutse hvilke utøvere som vil nå et internasjonalt prestasjonsnivå.

Alle utøvere er unike

I retningslinjene for ungdomsidrett, som burde være mer enn et politisk virkemiddel, kan man lese at: "Ungdom har rett til et trygt, variert og inkluderende idretts- og konkurransetilbud. Ungdom skal selv bestemme på hvilket nivå og i hvilket omfang de ønsker å drive idrett." Samtidig kan man lese i Aftenposten (26. mai, 2016) at:
"Det er blitt vanskeligere for unge å skli over fra én idrett til en annen. Det skyldes tidlig spesialisering. Det er ikke like lett som før å skifte beite, gå fra langrenn til fotball, eller motsatt. Og grunnen til det igjen, er at det er mer spisset i bunnen." Kontrasten i de foregående sitatene er interessant fra et utviklingsperspektiv fordi den viser hvordan trenings- og konkurranseaktivitet i utgangspunktet var ment å være til hjelp i utviklingsarbeidet med unge utøvere, og hvordan det praktiseres av voksne på utallige treningsfelt i norsk barne- og ungdomsidrett.

Allerede på begynnelsen av 1990-tallet ble det påvist at barn og unge går gjennom en "s-formet" biologisk utviklingsprosess. Denne prosessen bærer i korte trekk preg av å være ikke-lineær, hvor den raskeste vekstperioden skjer fra spedbarnsalder til tidlig barndom (0-6 år). Denne perioden etterfølges av en relativ konstant vekstperiode i barndommen (7-11 år), en rask vekstperiode i ungdomsårene (11-16 år) og en tregere vekstperiode i tidlig voksen alder, inntil individet er ferdig utvokst (16-20 år). På bakgrunn av denne kunnskapen, er det naturlig å stille spørsmålstegn ved de premissene som norsk barne- og ungdomsidrett blir drevet etter (the-one-size-fits-all-approach), hvor opp mot 80 prosent av utøverne slutter å delta i organisert idrett før de er blitt 18 år (sammenlignet med antall utøvere som deltok da de var 12 år). I tråd med publiserte studier som har gjennomført undersøkelser om temaene "underdogs" og "late bloomers/developers," er bio-banding et spennende alternativ som bør vurderes i fremtidig organisering av norsk barne- og ungdomsidrett. Bio-banding er i korte trekk en grupperingsstrategi i idrett som tar høyde for individuell variasjon i biologisk vekst, modning og utvikling, hvor unge utøvere grupperes basert på deres biologiske alder, istedenfor deres kronologiske alder.

Britiske forskere har nylig testet ut en bio-banding turnering for unge fotballspillere i aldersgruppen 11-14 år. Resultatene viste at utøvere som er både tidlig og sent modne satt pris på turneringsformatet, noe som forklares ved at det biologiske fortrinnet blir fjernet slik at utøverne måtte tenke raskere og samhandle bedre. Disse resultatene støtter også opp under tidligere forskning og medieoppslag som har påpekt at ingen utøvere synes det er gøy å sitte på benken i kamp etter kamp. Da kan veien fra benken til passiv tilskuer på sidelinjen være meget kort. Derfor bør sportslige ledere, trenere og foreldre sette i gang arbeidet med å bygge opp gode utviklingsmiljøer som tar høyde for de utfordringene som er forbundet med biologisk vekst, modning og utvikling, samt fokuset på å vinne, som i mange tilfeller er en hemmende faktor relatert til grunnleggende ferdighetsopplæring i organisert idrett.

Voksne må slutte å være utålmodige

Landslagssjef for Norges håndballkvinner, Thorir Hergeirsson, har nylig påpekt at:
"Det er påfallende tidlig fokus på å vinne, og det blir fort mye stress når de taper. Jeg vil ha større utviklingsfokus. Jeg tipper at det er mye det samme i fotballen. Når det er resultatfokus så forsvinner mye av læringsmomentene. Det mener jeg er en nøkkel i talentutvikling. Det er selvfølgelig sånn at barna har lyst til å vinne, og det er flott. Men trenerne skal ha fokus på å utvikle ferdigheter."
Idrettspsykologisk forskning har i en årrekke undersøkt effekten av å delta og konkurrere i ulike trenings- og konkurransemiljøer, og konklusjonen er klar: Trenings- og konkurransemiljøer som legger vekt på unge utøveres individuelle utvikling og fremgang, tar hver enkelt utøver på alvor og gir unge utøvere sosial støtte og oppmuntring, har utøvere som rapporterer god motivasjonskvalitet, økt fysisk og psykisk velvære og god motorisk læring.

I samsvar med de foregående argumentene og viktigheten av god motivasjonskvalitet for å opprettholde innsats, kvalitet og engasjement i treningsarbeidet, er det nødvendig å stille følgende spørsmål: Hvilke utfordringer er forbundet med et tidlig fokus på å vinne, fysiske ferdigheter og spesialisering? Det er både fordeler og ulemper ved å være tidlig og sent fysisk moden som ung idrettsutøver. Dersom utøvere er tidlig fysisk modne, er det en viss sannsynlighet for at de opplever en stor grad av mestring i ungdomsårene, og derfor fokuserer mye av oppmerksomheten sin på fysisk trening, som igjen kan føre til en nedprioritering av tekniske ferdigheter. Utøvere som er sent fysisk modne derimot kan oppleve tvil rundt sine egne idrettslige ferdigheter i ungdomsårene, og blir følgelig tvunget til å utvikle sine tekniske, taktiske og mentale ferdigheter, for å utvikle et konkurransefortrinn.

Når utøverne imidlertid er ferdig utvokst i en alder av 18 år, kan utøverne som var tidlig fysisk modne bli utkonkurrert av utøverne som var sent fysisk modne nettopp fordi den sistnevnte gruppen med utøvere har utviklet bedre fysiske, tekniske, taktiske og mentale ferdigheter i løpet av ungdomsårene og tidlig voksen alder. Det er selvfølgelig ikke slik at unge utøvere er i stand til å håndtere en rekke negative hendelser uten sosial støtte og oppmuntring fra trenere og foreldre. Derfor er det viktig å sette søkelyset på den sentrale posisjonen som voksne personer har i utviklingen av unge idrettsutøvere.

Voksne må sette seg inn i utøvernes tanker og følelser

Opprettholdelse av god motivasjonskvalitet er nøkkelen i enhver utviklingsprosess. De amerikanske motivasjonsteoretikerne Edward L. Deci og Richard M. Ryan har gjennom sin mangeårige forskning vist at foreldre og trenere som tar utøveres perspektiv, anerkjenner deres tanker og følelser, og gir dem relevant feedback og valgmuligheter, samtidig som de reduserer opplevelsen av press og krav, vil fremme selvbestemte former for motivasjon hos unge utøvere. Ved å oppleve en idrettskontekst, som bærer preg av de nevnte elementene, vil utøverne oppleve tre viktige psykologiske prosesser. De vil erfare å ha medbestemmelse i trenings- og konkurranseaktiviteten, en økt opplevelse av mestring og voksne personer som er oppriktig interessert i dem.

Det er imidlertid lett å forstå at dette kan være krevende for trenere og foreldre å gjennomføre i praksis. Spesielt når man har kjennskap til debatten om topping av lag i norsk barne- og ungdomsidrett. Når man i tillegg har kunnskap om den biologiske, psykologiske og sosiale utviklingen unge utøvere går gjennom fra barndommen til tidlig voksen alder, er det enkelt å gi Thorir Hergeirsson vår fulle støtte i at trenere som er engasjert i barne- og ungdomsidrett bør ha et større utviklingsfokus.

Det er flere årsaker til at det er fornuftig å ha et utviklingsfokus når man jobber med barn og unge. En av årsakene er den store individuelle variasjonen som finnes hos unge utøvere, som igjen gjør seg gjeldende i form av ulikt prestasjonsnivå. En annen årsak er forbundet med fokuset på å vinne. Et utviklingsfokus kan hjelpe sportslige ledere, trenere, foreldre og utøvere med å fokusere mer på mestringsaspektene, og mindre på vinn/tap-aspektet, i konkurranseaktiviteten. Til syvende og sist dreier det seg derfor om å være tålmodig, om å erkjenne at utviklingsprosesser tar tid.

Hemmeligheten bak mestringsmiljøer – en liten huskeliste:

1. Barne- og ungdomsidrett har en egenverdi – gleden bør være den viktigste drivkraften.
2. Foreldre og trenere bør fokusere på barn og unges motivasjon for deltakelse i organisert idrett – selvbestemte former for motivasjon og #gledeisjela.
3. Det er nødvendig å skille mellom trenings- og konkurranseaktiviteter som skjer på voksnes premisser, og den konkurranseaktiviteten som naturlig forekommer mellom barn og unge på fritiden.
4. Foreldre og trenere må erkjenne at barn og unge går gjennom en biologisk, psykologisk og sosial utviklingsprosess fra barndommen til tidlig voksen alder.
5. Barn og ungdom bør erfare medbestemmelse, mestringsopplevelser og voksne personer som er oppriktig interessert i dem i idrettskonteksten.
6. God motivasjonskvalitet er avgjørende for å opprettholde innsats, kvalitet og engasjement i treningsarbeidet.
7. Vinn/tap-aspektet gir lite informasjon om kvaliteten på en konkurranseaktivitet.