Jeg vet om en trener som ble utbrent og sluttet i jobben sin etter å ha tatt medalje i et stort mesterskap. Var denne medaljen verdt sin pris?

Av Marte Bentzen

De Olympiske leker har som motto: CITIUS, ALTIUS, FORTIUS – raskere, høyere, sterkere! For idrettsutøvere er målet å bli best. Men også trenere jobber hardt for prestasjonsfremgang. Derfor stiller jeg spørsmålet – «Høye prestasjoner - for enhver pris?» I mitt doktorgradsarbeid forsker jeg på hvordan norske og svenske trenere på høyere nivåer har det i jobben sin. Hvilke faktorer er viktige for at trenere trives i jobben sin, og hvilke faktorer sliter ut trenerne? I dette blogginnlegget vil jeg beskrive potensielle utfordringer ved å være en dedikert og høyt motivert trener i en utfordrende og prestasjonskrevende jobb som topptrener, hvor prestasjon vs velvære kan være to konkurrerende faktorer.

«Hvis du liker jobben din må du finne deg i mer»
Ja, det er riktig. De aller, aller fleste trenere ELSKER idretten sin og jobben sin. De elsker nødvendigvis ikke alle sidene ved den, men fellesnevneren er likevel at de aller fleste trenere har et lidenskapelig forhold til jobben sin. Dette er i utgangspunktet positivt fordi det fører til engasjerte og dedikerte trenere. Men et slikt lidenskapelig forhold kan også by på utfordringer. I en stor undersøkelse nylig utført blant norske og svenske topptrenere (Bentzen, Lemyre & Kenttä, in progress), viser det seg at trenere som jobber fulltid i idretten jobber langt over hva som er en normert arbeidsuke. Utover dette oppgir mange trenere i undersøkelsen ikke timeantallet de jobber, fordi de sier dette er helt umulig å svare på. En del av denne arbeidsmengden utføres også til ugunstige arbeidstider, og reisedøgnene for en del idretter er svært mange i løpet av et år. Og hva med arbeidssikkerhet? Vår undersøkelse viser at de fleste trenere har arbeidskontrakter på 1-2 år. I andre yrkesgrupper viser forskning at det å jobbe i tidsbegrensete arbeidskontrakter hvor en eventuell forlengelse er usikker øker risikoen for svekket psykisk helse. Så selv om trenerne elsker jobben sin, er en stor arbeidsmengde, ugunstig arbeidstid og usikker arbeidssituasjon en belastning.

Kan topptrenere leve et familieliv?
En stor arbeidsbelastning, kombinert med ugunstig arbeidstid og varierende jobbsikkerhet kan også oppleves som en belastning for familiene til trenerne. Balansen mellom jobb og familieliv har vist seg å være utfordrende for en del trenere. I Norge kan vi for eksempel på merke oss relativt hyppige utskiftningen av trenere på landslag hvor reisebelastningen er særlig stor. Disse landslagsjobbene er også gjerne besatte av relativt unge trenere.  Skal det være slik at noen trenerjobber er så hardt belastende, at trenerne kun holder ut i få år? Gir vi da trenerne tid til å få god erfaring i jobbene sine før de er helt utslitte og slutter i treneryrket? Et slikt «forbruk» av relativt unge trenertalenter har sin pris. De burde heller bli ivaretatt skikkelig, slik at de fikk tid til å tilegne seg enda mer erfaring og øke lysten til å stå i jobben sin i mange år. For selv om de liker trenerjobben er et slikt hardkjør ikke greit.

Idrettsorganisasjoner som arbeidsgivere
Hvem er lederne til topptrenerne i Norge og Sverge? Tradisjonelt sett er både Norge og Sverige «verdensmestere» i frivillighet innen idrett. Kort fortalt vil dette si at en god del av de profesjonelle trenere er ansatt i semiprofesjonelle klubber. Dette kan bety at hele, eller deler av administrasjonen og/eller det sportslige utvalget i en klubb baseres på frivillighet. Mye godt skal sies om frivillighet, men det sier seg selv at frivillige ledere hverken har den tid eller ressurser profesjonelle klubber har. Tradisjonelt sett skal ledelse i en organisasjon sette mål for virksomheten, bygge struktur og følge opp sine ansatte slik at de sammen når sine mål. Jeg har snakket med en del trenere som ofte føler seg alene som leder, hvor et fravær av ledelse eller dårlig ledelse er årsaken til dette. Trenerne opplever også å bli bedømt, både resultatmessig og på hvordan de gjør jobben sin, av ledere som kan mindre om idretten sin enn de selv. Det skal sies at graden av profesjonalitet, ressurser og kompetanse varierer sterkt fra klubb til klubb og i ulike idretter.  Selv om treneren er ansatt til å være en leder, trenger også treneren en tilstedeværende og oppfølgende ledelse.

Er gode prestasjoner hovedkriteriet for godt velvære?
Gjennom en rekke foredrag for faglige ansatte og trenere, får jeg ofte innspill om at «gode prestasjoner er det trenere trenger for å oppleve velvære og for å forebygge slitenhet». Men slik er det nødvendigvis ikke. Både tidligere forskningsresultater og resultater fra vår studie viser at det ikke er noen entydig sammenheng mellom prestasjoner og  velvære. Altså kan vi ikke ta for gitt at trenere som presterer bra resultatmessig opplever høyere grad av velvære, og at trenere som presterer dårlig resultatmessig er mer slitne. Flere trenere jeg har snakket med gir uttrykk for at prestasjoner kan være mer en kilde til lettelse, og ikke nødvendigvis en glede. Eller andre som sier at prestasjoner gir glede i form av arbeidsro – den arbeidsro erfarne trenere vet de trenger for å gjøre en solid jobb med sine utøvere over tid. Dette er en jobb som ikke kan gå på akkord med ønsket om raske resultater. Jeg vet om en trener som lyktes i et stort mesterskap, men som var for utslitt til å feire. Etter mesterskapet ga han seg som trener på grunn av utbrenthet. Var denne medaljen verdt sin pris?

Hvordan står det til med norske og svenske trenere?
Vi har fulgt 350 topptrenere i Norge og Sverige gjennom en sesong. På slutten av sesongen rapporterer en av tre trenere moderat til høy grad av utmattelse. En av to trenere rapporterer moderat til høy grad av kyniske holdninger til trenergjerningen sin. Vi har også observert en merkbar negativ utvikling i løpet av sesongen. Det vil si at på slutten av sesongen er en stor andel av trenerne utmattede på grunn av jobben sin. Det som kanskje er av større bekymring, er at en av to trenere har utviklet en mer kynisk holdning til det å være trener, noe som betyr at de ikke lengre er så glade i jobben sin. Vil de da ha den motivasjonen som trengs for å stå i stillingen over tid og for å være en god trener for utøverne sine? Dette er tall som det er verdt å merke seg! Ja, vi trenger å forske mer på trenernes velvære på jobb, hvis vi ønsker kompetente trenere som står i jobbene sine over tid. Kanskje skulle de Olympiske mottoet være: raskere, høyere, sterkere, gladere!