Av Geir Jordet

«Hvordan kan du forandre prestasjonskultur på en uke?»

Dette spørsmålet ble stilt, og besvart, av Stuart Lancaster, hovedtrener for Englands rugbylandslag. Lancaster sto for ett av flere interessante innlegg ved seminaret Leaders in Performance, som ble avholdt 10. og 11. oktober på Stamford Bridge i London sist høst. Her kommer noen observasjoner og refleksjoner fra disse dagene.

Totalt deltok 400 personer på dette seminaret. I tillegg kommer 1000 personer som var med på seminarene Leaders in Football, Leaders in Racing, Leaders in Sponsorship og Leaders in Digital Sport. Dette er fjerde året NIH er representert. Og i år var det med totalt 20 nordmenn. Flere norske toppfotballklubber stilte: Vålerenga og Rosenborg med sine hovedtrenere, og i tillegg Sogndal, Tromsø, Bodø Glimt og Alta. Toppfotballsenteret og Norsk toppfotball var også der, samt utvandrede nordmenn fra AS Monaco og New York Red Bulls. Sverige og Danmark hadde med 2 deltagere hver.

Kultur kommer før prestasjon
Den forannevnte Stuart Lancaster var førstemann ut på scenen. Han fortalte historien om da han tok over som trener for Englands rugbylandslag i desember 2011. Dette laget lå da nede med brukket rygg, hadde nettopp deltatt i et resultatmessig skuffende VM og hadde hatt flere «skandaler» utenfor banen. Lancasters historie viste hvordan alt dette ble snudd til suksess på én uke – ved først å analysere den eksisterende kulturen i og rundt laget grundig, og så endre den. Som han sa: «historien gir oss et referansepunkt, men den definerer ikke framtiden vår». Blant de mange konkrete tiltakene som ble gjort var at trenerne, bak spillernes rygg, spurte hver eneste spillers foreldre om de kunne skrive et brev om hva det betydde for dem at deres sønn spilte for England. Foreldrene ble også bedt om å rette den samme forespørselen til 5 av spillerens tidligere trenere. Tanken bak dette var å vise spillerne at «det å spille for England ikke handler om hva du får, men om hva du kan gi tilbake.» Effekten da disse brevene ble gitt til spillerne var enorm.

Every day is game day
Den neste seansen var et lite panel bestående av to av det siste sommer-OLs mest suksessrike bakmenn. Charles van Commenee var hovedtrener for Storbritannias friidrettslag. Også han stresset betydningen av kultur. «Kultur starter med noe ekstremt viktig: «No excuse!». Når den først er der, vet ikke utøverne bedre, standarden er gitt.» Mark Verstegen er grunnlegger og eier av prestasjonsutviklingsselskapet Athlete’s Performance (AP). De jobber med totalt 1000 profesjonelle idrettsutøvere, i en lang rekke idretter, inkludert det tyske landslaget i fotball, der de har vært med siden før VM i 2006. Hvis AP hadde vært et deltagende land i sommerens OL, hadde de havnet på 5 plass på medaljestatistikken. Verstegen reflekterte over mye av det samme som Lancaster og Commenee: «Culture is king. Culture is more important than anything else.» AP forsøker å gjennomsyre sine utøveres liv: «Every day is game day!» ALT skal struktureres og systematiseres rundt det som skaper prestasjon, hver eneste detalj fra du står opp om morgenen til du legger deg om kvelden, og selv da stopper ikke systematikken – de måler søvnkvaliteten gjennom elektroder i et pannebånd: «Sleep is the magic pill!».

Astronauter og Formel-1 kjørere
Hvert år setter Leaders sammen et panel med folk fra ulike høyteknologiske bransjer eller idretter med fokus på innovasjon. I år stilte NASA med rakettforsker John de Wit. Han kunne fortelle hvordan NASA setter sammen forskerteam slik at de har minst én person i rommet som er overbevist om at noe vil fungere, og minst én person i rommet som er overbevist om at dette ikke vil fungere. Slik skapes en dynamikk som er svært produktiv for innovasjon. I samme panel satt Jonathan Neale, direktør for McLaren Formel-1. Han fokuserte på innovasjon som et lagspill: «Du kan ikke vente på den ene store oppfinnelsen. Innovasjon er en serie korte sprinter utført av et stort antall mennesker.»

Det å lytte til astronauter og formel-1 kjørere kan være én måte å stimulere vår egen innovasjonskraft, men oversettelsen av slik type kunnskap til egen idrett krever mye. Også dette dreier seg også om kultur, fra utøvere og trenere opp til ledere og investorer. Kan vi i norsk idrett bli enda råere på et klima der folk er åpne og nysgjerrige, der vi tillater og profiterer på motkrefter i refleksjonen, og der vi tålmodig jobber sammen for å oppnå alle de små framskrittene som til slutt gir resultater?

Den lyttende generalen
General Andy Salmon har bakgrunn som sjef for de britiske spesialsoldatene i Royal Marines. I sitt foredrag fortalte han om det han hadde lært gjennom sine mange år, og mange oppdrag, i noen av verdens farligste omgivelser. Ifølge generalen var å forstå den enkelte kontekst noe av det viktigste for å løse denne jobben bra: «Dess mer senior du er, dess mindre må du snakke og mer må du lytte!» Videre snakket han om hvordan disse spesialsoldatene er som en familie. Dette reflekteres også i verdiene de opererer etter: uselviskhet, lojalitet, tillit, mot, besluttsomhet og humør. Generalen understrekte gang på gang at dyrking av enkeltindividet aldri måtte gå utover gruppen.

Dette samsvarer med noe jeg har sett på besøk i ulike prestasjonsmiljøer i idretten. Både AC Milan, Manchester United og New York Yankees er svært opptatte av familieverdiene i prestasjonsfelleskapet. Der det som binder trenere, spillere og stab sammen er sterkt, stabilt og varig. Ut av dette vokser nettopp lojalitet, tillit og mot.

En avsluttende tanke
I tillegg til de nevnte var det innlegg fra fotballklubbene AC Milan, Paris SG, Salzburg Red Bulls og Twente, samt fra Boston Celtics, Aspetar og en verdensmester i cricket. Kanskje det som festet seg mest fra seminaret var fokuset på prestasjonskultur. Kompetanse om bygging og endring av kultur koster ikke penger, men krever en klar filosofi, sterkt og smart lederskap og ferdighet i implementering. Mange norske idrettsledere, trenere og utøvere er dyktige her, men seminaret viste at det gjøres svært mye bra også ute, og det vil koste oss blod, svette og tårer å innta den kulturelle tetposisjon som jeg tror blir utrolig viktig for at norske utøvere skal (fortsette å) hevde seg på verdens største idrettsarenaer framover.