Krav til akkreditering som vitenskapelig høgskole er nå ute på høring. Det kan stilles spørsmål med hva Kunnskapsdepartementet vil med de vitenskapelige høgskolene dersom dagens kriterier fravikes.

Av: Kari Bø, rektor Norges idrettshøgskole

I pressen og i sosiale medier ser vi stadig forvirring og feil oppslag rundt begrepene høgskoler og vitenskapelige høgskoler. Ofte blir kun de statlige høgskolene og universitetene tatt med i publiserte statistikker, og det kan være utydelig hvorvidt de statlige høgskolene eller universitetene har inkludert de vitenskapelige høgskolene. I enkelte oppslag ser det også ut som om veien til universitetsstatus skal kunne gå via status som vitenskapelig høgskole.

Hva er så en vitenskapelig høgskole?

I Lov om universiteter og høyskoler står følgende tre kategorier nevnt:

a)      Universiteter

b)      Vitenskapelige høgskoler

c)      Høgskoler

Hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, avgjøres av Kongen på grunnlag av en faglig vurdering fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Det er ikke beskrevet hva som kjennetegner de ulike institusjonskategoriene og hva som eventuelt skiller dem.

Store norske leksikon definerer vitenskapelig høyskole som: "høyskole som driver undervisning og forskning på universitetsnivå i fag som vanligvis ikke dekkes av de tradisjonelle universitetene, f.eks. Norges Handelshøyskole og Norges idrettshøgskole". I Wikipedia heter det:" En vitenskapelig høgskole er i det norske utdanningssystemet en utdanningsinstitusjon på universitetsnivå innenfor snevrere fagområder, med samme type ansvar og fullmakter for utdanning, forskning og forskerutdanning".

Vitenskapelige høgskoler på linje med universitetene

I Norge har de vitenskapelige høgskolene alltid blitt kategorisert sammen med universitetene; først i De norske rektormøtene 1958-1977, deretter Rådet for de norske universiteter og vitenskapelige høgskoler 1977-1990 og det norske universitetsråd 1991-2000. I 2000 kom høgskolene med i det som nå heter Universitets- og høgskolerådet (UHR). Det er to viktige forhold her som historisk sett har forklart skillet mellom høgskole og vitenskapelig høgskole:

1. De vitenskapelige høgskolene skal holde universitetsnivå og ha samme type fullmakter og ansvar innenfor sitt fagområde. Vitenskapelig ansatte har plikt til å benytte 50 prosent av arbeidstiden til forskning (skal bringe frem egen forsking) og 50 prosent til undervisning.

2. De vitenskapelige høgskolene skal ha et fagområde som vanligvis ikke dekkes av de tradisjonelle universitetenesom f.eks. økonomi, musikk, landbruk, veterinærfag, idrett. Disse spesifikke fagområdene undervises, belyses og forskes på gjennom ulike vitenskapelige tilnærminger; samfunnsvitenskapelig, naturvitenskapelig og humanistisk.

Lang tradisjon med vitenskapelige høgskoler

Vitenskapelige høgskoler har lang tradisjon i Norge og har historisk innbefattet:

• Norges landbrukshøgskole (NLH) fra 1897
• Det teologiske Menighetsfakult (MF) fra 1907
• Norges Tekniske høgskole (NTH) fra 1910
• Norges Handelshøgskole (NHH) fra 1936
• Norges veterinærhøgskole (NVH) fra 1936
• Norges arkitekt- og designhøgskole fra 1961
• Norges idrettshøgskole (NIH) fra 1968
• Norges musikkhøgskole (NMH) fra 1973
• Handelshøgskolen BI fra 1943/2008
• Misjonshøgskolen i Stavanger (MHS) fra 1843/2008

De vitenskapelige høgskolene har levert og leverer meget godt hva gjelder inntakskvalitet på studentene, utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå. I 1996 gikk imidlertid NTH sammen med universitetsmiljøet i Trondheim og blir en del av NTNU, og i 2014 slo NLH og NVH seg sammen og ble NMBU. Det var da sju tradisjonelle vitenskapelige høgskoler igjen, hvorav tre private (MF, BI og MHS).

Nye kriterier?

Fra 2010 skjedde det i tillegg en endring i de grunnleggende kriteriene for vitenskapelige høgskoler: Høgskolen i Molde var en tradisjonell, statlig høgskole med mange ulike fagområder: informatikk, helse- og sosialfag, idrett, logistikk, statsvitenskap og økonomi. NOKUT akkrediterte en del av Høgskolen i Molde til vitenskapelig høgskole i logistikk. I 2015 kom et annet brudd med sedvane: Diakonhjemmets Høgskole i Oslo, Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen, Høgskolen Betanien i Bergen, og gjennom tidligere fusjon Rogaland høgskole ble slått sammen til den vitenskapelige høgskolen VID.

Misjonshøgskolen i Stavanger (250 studenter) var akkreditert som vitenskapelig høyskole, men nå godkjente Kunnskapsdepartementet hele denne nye institusjonen, med 4000 studenter, som vitenskapelig høyskole. Her er det ikke snakk om ett fagområde, men en rekke forskjellige studieretninger: teologi, misjonsutdanning, sykepleie, ergoterapi, vernepleier- og sosionomutdanning og diakoni.

Uklare kriterier i en sektor i endring

Dagens statlige høgskoler er i all hovedsak skapt ved sammenslåingen av vel 200 utdanningsinstitusjoner under høgskolereformen (NOU 1988:28 Med viten og vilje) gjennomført i 1994 av utdanningsminister Gudmund Hernes. Gjennom reformen ble distriktshøgskoler, lærerhøgskoler, handelshøgskoler og andre slått sammen til høgskolesentre.

Høgskolene skulle først og fremst drive undervisning, og de ansatte hadde ikke tilsvarende krav til egen forskning, dvs. at det oftest lå ca. 20 prosent forskning og utviklingsarbeid til stillingene. De hadde også begrensede, faglige fullmakter bl.a. til å opprette nye bachelor- og masterprogrammer og ikke mulighet til egen dr. gradsutdanning.

Tre av høgskolene fra denne reformen, Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø, har siden blitt akkreditert universiteter.

St.meld 18 gjør at det i dag er stor bevegelse i sektoren; flere statlige høyskoler slås sammen, noen tilknyttes universiteter og noen høyskoler søker om akkreditering til universiteter. Hvor blir det av de vitenskapelige høgskolene i dette bildet?

Intensjonen med vitenskapelige høgskoler forsvinner?

Krav til akkreditering som vitenskapelig høgskole er nå ute på høring. Det kan stilles spørsmål med hva Kunnskapsdepartementet vil med de vitenskapelige høgskolene dersom de to overstående kriteriene fravikes. De vitenskapelige høgskolene har levert utdanning, forskning og formidling etter sitt mandat og kan ses på som en suksesshistorie når det gjelder kvalitet i høyere utdanning og forskning i Norge.

Dersom vi nå tillater at statlige høgskoler med flere fagområder kan akkrediteres til vitenskapelige høgskoler, faller intensjonen med opprettelsen av vitenskapelige høgskoler bort. Det er også en uheldig utvikling dersom det å bli vitenskapelig høgskole ses på som et skritt på veien til å bli universitet. De vitenskapelige høgskolene er allerede i universitetskategorien som spesialiserte universiteter.

Motivasjon og konkurranse kan være svært viktige drivkrefter for å høyne kvalitet. I akademia kan det imidlertid også føre til at institusjoner i sin streben mot høyere status reduserer kravene til kvalitet både i forsking, dr. gradsavhandlinger og krav ved opprykk til / bedømming av professorkompetanse. Dersom vi kun teller økning i antall publikasjoner og antall med førstekompetanse, er ikke dette nødvendigvis et uttrykk for økt kvalitet eller kompetanse.

For å øke kvalitet i norsk høyere utdanning og forskning bør vi skjerpe og ikke redusere krav til akkreditering både når det gjelder adgang til å opprette master -og dr. gradsstudier og opprykk/tilsetting i professorstillinger. Vi bør også skjerpe kravene for muligheten til å endre institusjonskategori.