Hvilken rolle har private lag i den norske toppidrettsmodellen?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Av Per Øystein Hansen

Private lag i toppidretten debatteres jevnlig i media. Senest forrige helg, etter at Chris Jespersen ikke ble tatt ut til verdenscup i langrenn til tross for at han vant den klassiske distansen på Beitostølen. I tillegg har Bøkko-søsknenes valg om å bli en del av det norske skøytelandslaget igjen også fått mye omtale i media. Hendelsene belyser et sentralt spørsmål innenfor norsk toppidrett: Hvilken plass har private lag i den norske toppidrettsmodellen? For å svare på dette må vi se nærmere på organiseringen av norsk toppidrett.

Den norske toppidrettsmodellen kjennetegnes av et konstruktivt samarbeid mellom Olympiatoppen (OLT) og særidrettene (landslagene). Dette innebærer aktiv utnyttelse og deling av beste praksis på tvers av idretter. En slik tilnærming krever aktiv intervensjon i landslagsmiljøene. Med andre ord: norsk toppidrett er organisert på en måte som muliggjør aktiv utnyttelse av erfaring i prestasjonsmiljøene. Dette påkrever at Norges fremste toppidrettsutøvere er en del av landslagene. I tillegg skal OLT besitte verdifull ekspertise innenfor en rekke fagområder.

I toppidrett kan små forskjeller få store konsekvenser. Evnen til å identifisere små avvik i treningsprosessen fremstår således som en forutsetning for suksess. På en side kan man tenke seg at utøvere på private lag og landslag trener nokså likt, ved at mange trener etter den samme «malen». Utfordringen, derimot, oppstår i situasjoner hvor utøvere og trenere står ovenfor tvetydige hendelser, hvor det er vanskelig å treffe en riktig beslutning om hva som eventuelt skal justeres. Det vil si at beslutningene, som tas i slike situasjoner, kan tenkes å ha stor betydning for om hvorvidt utøveren(e) evner å skape kontinuerlig utvikling. I slike situasjoner har landslagsløperne en stor fordel ved at aktuell ekspertise eller personer med utstrakt erfaring fra OLT kan kobles på utøverne. Muligheten for å identifisere hva som må justeres økes således ved at flere perspektiver blir tatt med i vurderingene som fører til beslutningen. I litteraturen er dette omtalt som konseptuell variasjon (conceptual slack). Utøvere og trenere på private lag er i stor grad overlatt til seg selv, og må treffe beslutninger på bakgrunn av egen erfaring og kompetanse.

Beslutningene som blir tatt i situasjoner som nevnt over, bidrar ikke bare til å utvikle den enkelte utøver eller landslag, men også norsk toppidrett som helhet. Erfaringene bidrar til kunnskapsutvikling og utnyttes av OLT i deres møte med andre idretter. Rollen til private lag blir, i den norske modellen, således kun supplement til landslagene og en arena for utvikling av de nest beste utøverne.

Bøkko-søsknene fikk selv erfare betydningen av å ikke ha tilgang til verken ekspertise eller beste-praksis da de var en del av Team CBA. Varig suksess i norsk toppidrett avhenger av at de beste er en del av landslagene. Man skal dog ikke undervurdere betydningen av private lag som utfordrer til landslagene og bidragsyter av potensielle fremtidige medaljevinnere.

Les mer:
Hansen, P. Ø. (2011). Står Norges Skiforbunds monopol på eliteutøvere for fall? In D.V.ed. Hanstad, G. Breivik, M. K. Sisjord, & H. B. Skaset (Eds.), Norsk Idrett: Indre spenning og ytre press (pp. 259-275). Oslo: Akilles.

(Forsidefoto: Privat)

Powered by Labrador CMS