Stortinget vedtok nylig at det skal innføres en time med fysisk aktivitet daglig for alle elever på 1.-10. trinn. Tiltaket kom som et folkehelsetiltak for å bekjempe fysisk inaktivitet og overvekt blant barn og unge.

Av: Elin Kolle, prorektor NIH

Det er godt dokumentert at regelmessig fysisk aktivitet i barn- og ungdomsårene er positivt assosiert med helse, og forskning viser dessuten at regelmessig fysisk aktivitet og god fysisk form er positivt assosiert med skoleprestasjoner og læringsmiljø.

Når data fra store nasjonale kartleggingsstudier viser at kun 50 % av dagens 15-åringer tilfredsstiller helsemyndighetenes anbefalinger om 60 minutter med aktivitet av minst moderat aktivitet daglig, er det grunn til bekymring. I tillegg sitter ungdom mye i ro, de er faktisk den mest stillesittende gruppen i befolkningen. Noe må gjøres for å få barn og unge i mer aktivitet, og tiltaket er i så måte nødvendig og tidsriktig.

At tiltaket om mer fysisk aktivitet legges til skolen er bra. Skolen er en arena der vi når alle barn uavhengig av foreldrenes bakgrunn, og en ypperlig arena for å redusere sosiale helseforskjeller.

Hva kan vi kreve av skolen?

Etter vedtaket har debatten rast, og noe av diskusjonen har vært knyttet til at økningen med en time fysisk aktivitet daglig skal skje uten at skoledagen utvides og uten tilførsel av økte ressurser. Man åpner for lokale løsninger, og det har blant annet blitt foreslått å bruke friminutt, ta tid fra andre fag til fysisk aktivitet, eller integrere fysisk aktivitet som pedagogisk metode i teoretiske fag på timeplanen.

I debatten har flere påpekt at siden vi har stor kunnskap om de mange positive effektene av fysisk aktivitet, trengs ikke mer forskning på området.

Behov for forskning og utprøvde modeller

For å kunne sette vedtaket til Stortinget ut i livet, er det imidlertid behov for levedyktige modeller for hvordan vi kan integrere fysisk aktivitet i skolehverdagen på en hensiktsmessig måte. Modellene må være utprøvd i større skala på skoler med ulike forutsetninger, og denne kunnskapen har vi ikke i dag. Regjeringen har derfor satt i gang et forsøk for å evaluere effekten av to modeller for økt fysisk aktivitet og kroppsøving på fysisk og psykisk helse, læring og læringsmiljø blant elever på 29 ungdomsskoler rundt om i landet.

Forsøket gjennomføres av forskere ved Norges idrettshøgskole, Universitet i Agder, Universitetet i Stavanger og Høgskulen på Vestlandet. Når resultatene er klare om rundt ett år, håper vi å kunne presentere mer kunnskap om hvordan vi kan tilrettelegge for økt fysisk aktivitet og kroppsøving på ungdomstrinnet.

Flere skoler med økt fysisk aktivitet

Mens vi venter på mer forskning så kan vi se på praksisfeltet. Mange skoler har allerede innført ekstra fysisk aktivitet på timeplanen. Skolene i Drammen kommune, Vassenden skule, Søndre Land, Trudvang skule og Tastaveden skole er eksempler på skoler hvor elevene gjennomfører fysisk aktivitet eller kroppsøving hver dag, og de har lykkes med å ha en kultur for fysisk aktivitet både blant lærere og elever.

Skoler som disse kan brukes som eksempler eller "best practise" for hvordan fysisk aktivitet kan gjennomføres i skolehverdagen.

Hvordan lykkes?

Jeg vil argumentere for tre forutsetninger for å lykkes med satsingen på økt fysisk aktivitet i skolen.

1. For at tiltaket om mer fysisk aktivitet i skolen skal ha effekt på folkehelsen slik politikerne ønsker, er det viktig at tiltaket treffer alle barn og unge, også dem som i utgangspunktet er fysisk inaktive og ikke interessert i fysisk aktivitet. Det er derfor viktig at aktiviteten ledes av kompetente lærere, og dette vil kreve opplæring og ressurser.
2. For at implementeringen med økt daglig fysisk aktivitet skal bli en suksess, er det viktig med en gradvis innføring. God forankring blant lærerne er viktig, og både lærere og ledelse må føle eierskap til tiltaket om det skal bli implementert på en god måte.
3. Debatten preges ofte av sammenblanding og likestilling av begrepene fysisk aktivitet og kroppsøving. Det er viktig å erkjenne at kroppsøving er et eget fag med ulike formål og kompetanseområder, hvor helse kun er ett. Kroppsøving har dessuten en læreplan og krav til kompetanse hos dem som underviser. Det er derfor svært viktig at økt tid til fysisk aktivitet ikke går på bekostning av kroppsøvingsfaget.

At alle elever i 1.- 10. trinn nå skal få fysisk aktivitet eller kroppsøving på timeplanen hver dag er bra, og dersom dette implementeres på en god måte kan det være et viktig tiltak for barn og unges helse og læring.