Denne høsten har vi sett en tilsynelatende markant økning av idrettsutøvere som aksjonerer og streiker i flere land. Men også norsk idrett kan vise fram et eksempel på at streikende idrettsutøvere virkelig kunne gjøre en forskjell.

Av: Matti Goksøyr, Seksjon for kultur og samfunn, NIH

Danske kvinne-landslagsspillere streiket nylig mot sitt eget forbund. Det var en aksjon som i hovedsak handlet om økonomisk kjønnsdiskriminering. De danske kvinnene mente alvor og ofret en VM-kvalifiseringskamp, noe som kan få sportslige følger.

Amerikanske 'football'-spillere anført av Colin Kaepernick har enten satt seg eller knelt med bøyd hode i stedet for å stå stramt og hilse det amerikanske flagget når nasjonalsangen spilles. Det var og er en protest mot politivold mot svarte amerikanere. Det startet en bølge av reaksjoner, både støtte og motstand, og foreløpig har ikke aksjonistene oppnådd særlig mye utover å rette oppmerksomhet mot behandlingen av afro-amerikanere i USA. Publikum på NFL-kamper, som i hovedsak består av hvite menn, likte ikke det som utspant seg. Amerikanske makthavere med presidenten og visepresidenten i spissen hånet aksjonistene.

Verst har det hittil gått ut over initiativtakeren, mannen som startet det hele, Colin Kaepernick. En av de mest talentfull spillerne i USA står for tiden uten kontrakt. Ingen klubbeiere ønsker eller våger å ansette ham, enten fordi de frykter at publikum vil mislike det og at inntekter vil utebli, eller mest sannsynlig fordi de misliker aksjonen han startet.

Men norsk idrett kan vise fram et eksempel på at streikende idrettsutøvere virkelig kunne gjøre en forskjell. Under den tyske okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig i årene 1940-1945, streiket også norske idrettsmenn og –kvinner. Det var en annerledes aksjon, ikke for lønn eller arbeidsbetingelser eller andre materielle forhold, men den hadde det til felles med amerikanske 'football'-spillere at den dreidde seg om rettigheter, standpunkter og verdier.

Allerede i april 1940, bare et par uker etter den tyske okkupasjonen, hadde avisen Sportsmanden stilt spørsmål om hva som var riktig å gjøre i et land som var okkupert, der fiendens soldater kontrollerte alt dagligliv: 'Er det riktig å leke i et hus som står i brann?'. Underforstått: idrett var lek, og nå var det alvor. Kan man leke når huset brenner? Det kan høres ut som et opplagt spørsmål; selvfølgelig bør man ikke det. Da er det viktigere ting å ta seg til. I Norge ble dette den mentale opptakten til den kommende idrettsstreiken. Idrettsbevegelsen valgte å gjøre idretten til et politisk våpen.

Men mange steder, faktisk i de aller fleste land som ble okkupert av Nazi-Tyskland under 2. verdenskrig, ble idretten betraktet som noe helt annet. Både i krigførende land som England og Tyskland, i okkuperte land som Danmark, Nederland og Frankrike og i nøytrale land som Sverige var det en tendens til å se på idrett som noe utenfor politikken, som en velkommen adspredelse i tunge tider, eller, helst i de krigførende land, også som en moralsk plikt, som forberedende øvelser for forsvar av fedrelandet.

I overraskende stor grad fortsatte dermed idretten i land der det var praktisk mulig. Den bidro til å gjøre et krevende liv litt mer levelig og en grå hverdag litt mindre grå, enten man var tilskuer eller utøver. Det er symptomatisk at store tilskuermengder strømmet til europeiske idrettsarrangementer i de første krigsårene.

I Norge ble det derimot reist moralske og politiske spørsmål rundt idrettsarrangementer og deltakelse: – Er det riktig å drive med noe så selvopptatt som idrett når fedrelandet er under angrep? – Kan idrett bli en del av den sivile motstanden? På hvilken måte?

Viljen til å stille disse spørsmålene, antyder en egen norsk «vei» i problemene som krigen skapte for idretten i årene 1940–45. Ikke i noen andre okkuperte europeiske land skjedde det som skjedde i Norge, at idrettsbevegelsen boikottet det som var selve formålet med dens eksistens. I Norge tok idrettsforbundene selv beslutningen om å legge ned egen aktivitet og gikk til streik på et politisk grunnlag.

25. september 1940 hadde Reichskommissar Joseph Terboven forbudt alle politiske partier unntatt Nasjonal Samling og satt inn en ny regjering. 22. november hadde den nye ministeren for arbeidstjeneste og idrett Axel Stang (for øvrig den første minister for idrett i Norge) erklært de gamle forbundene for oppløst, og i stedet opprettet et nytt idrettsforbund. Han hevdet han gjorde det for «å spare idrettsledelsen for bortkastet tid og spilte krefter». Idretten var nå blitt statsstyrt. Idrettsstreiken var den første masseaksjon mot nyordningen i samfunnslivet i Norge. I idretten fantes ledere, først og fremst Olaf Helset og Rolf Hofmo, som hadde et videre perspektiv på det de holdt på med.

Men streiken ville ikke blitt noe av uten massiv oppslutning fra grunnplanet. Søndag 24. november 1940 nektet en tropp med brytere å gå på matten under et brytestevne i Tønsberg. Dette stevnet er blitt legendarisk som starten på idrettsstreiken. Brytere fra Kolbotn AIL, Tønsberg og flere andre klubber rett og slett nektet å konkurrere. Det ble et viktig signal, og det ble fulgt opp. Boksestevner ble avlyst, siste del av NM i fekting likeså. Det organiserte idrettslivet så ut til å kollapse kollektivt. Kolbotn AILs håndskrevne klubbavis «Ugreia» kommenterte, i en utgave 31. desember 1940, hvordan idrettslivet var blitt:

«Når det skal arrangeres stevner, så er dem skvær borte, eller så kan de ikke stille opp av en eller annen grunn. Svømmerene sier at vannet er for kaldt. Fotballen vil ikke trille lenger og kårdene til fekterne har rusta. Alle bryterne hadde fått stive nakker. Men det er jo noe vi vet fra før at bryterne har vært noen stivnakker som ikke lar seg bøye...»

Da disse innledende aksjonene fikk følge av de store idrettene ski og skøyter vinteren 1940/41, var okkupantmakten og deres norske medhjelpere for alvor i trøbbel. Det hjalp ikke at det tyske sikkerhetspolitiet gikk til det drastiske skritt å diskvalifisere åtte til dels meget kjente norske idrettsmenn, for sikkerhets skyld for livstid. Blant de fire var Birger Ruud, vår fremste og mest populære skihopper, tre ganger verdensmester og olympisk mester fra Lake Placid i 1932 og Garmisch-Partenkirchen i 1936. Lars Bergendahl var regjerende verdensmester på femmila.

Men den siste prøven sto igjen. Tyskerne satset på fotballspillerne. De var overbevist om at fotballspillere led av en så overdreven kjærlighet til spillet sitt at de ikke ville klare å holde seg unna når gresset begynte å bli grønt og ballen skulle trille. De tok feil. Også fotballspillerne nektet å bli med i 'nazi-fotballen' som begynte å bli det folkelige uttrykket for det spillet som – uten særlig tilslutning – foregikk i de nye makthavernes regi. I stedet ble Fotballforbundet et kjernepunkt i motstandsarbeidet.

Idrettsstreiken var dermed befestet og de streikende holdt det gående i fem år til, til maidagene 1945. Idrettsfolk ofret karriere, men kanskje viktigere, de viste styrke ved å legge til side det som hadde gitt mestringsopplevelser, mening og glede i hverdagen. De kunne vært med i såkalt 'nazi-idrett', men de nektet. Det var effektiv, ikke-voldelig, sivil motstand. Oppbyggelige historier, som den om tungvekteren Carl Christiansen, ble spredd og var med på å sette stemningen: Han ble truet med innesperring da han ikke ville bryte mer. Christiansen, som var sønn av en slakter, skal ha svart: «Å, med de kjøttrasjonene vi har nå, kan nok far klare butikken alene». Nye forordninger, om 'beskyttelse av norsk idrett', trusler og lokkemidler kunne ikke rokke ved viljen til å holde ut, til ikke å spille fotball, gå på skøyter eller hoppe på ski – i nazi-regi. Viljen til å bruke idretten til noe mer enn bare det idrettslige, gjorde idretten til trolig den første vellykte arenaen for den sivile motstandskampen i Norge.

For flere og nærmere referanser, se: Matti Goksøyr og Finn Olstad: Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupa-sjonen 1940-1945. Oslo: Aschehoug 2017.