Norges idrettshøgskole får stadig henvendelser fra kinesiske idrettsuniversiteter. Kineserne har et sterkt ønske om å samarbeide med oss. På NIH må vi spørre oss: er det lurt fra vår side?

Av: Lars Tore Ronglan, rektor NIH

Det er flere grunner til kinesernes beiling. For det første arrangerer de vinter-OL i Beijing i 2022. Norge ble beste nasjon under lekene i Peyongchang 2018, og Norge er på det britiske og ganske seriøse nettstedet 'greatest sporting nation' (greatestsportingnation.com) nylig ranket som verdens beste idrettsnasjon. Det legges merke til i Kina, som har to hovedmål med Beijing-OL i 2022: Erobre så mange medaljer som mulig, og få 2 millioner kinesere til å begynne å gå på ski. Kineserne mener åpenbart at NIH er en interessant partner for å nå disse målene.
For det andre leser kineserne rangeringer over idrettsuniversitetene internasjonalt. I Shanghai-rankingen for 2017, som vurderer idrettsuniversiteter på basis av forskningspublisering, er NIH nr. 3 av 350 institusjoner verden over. Rangeringen er grundig og seriøs. Den baserer seg på omfanget og betydningen av forskningsartikler som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Kineserne konkluderer, ikke uten grunn, med at NIH er en svært sterk forskningsinstitusjon.

NIH – en attraktiv samarbeidspartner

For å holde oss til idrettsterminologien: Med "gull" i praksis (OL 2018) og "bronse" i forskning (Shanghai-rankingen) fremstår Norges idrettshøgskole som en attraktiv samarbeidspartner for kinesiske idrettsuniversiteter. Disse universitetene skiller seg noe fra norske utdanningsinstitusjoner. De driver med utdanning og forskning som hos oss – men er også sterkt involvert i utøverutvikling. Kinesiske idrettsuniversiteter er en slags miks av NIH (utdanning og forskning) og særforbund (idrettsorganisasjon). Idrettsuniversitetenes mål i Kina er å bidra både til idrettslige resultater (hos oss; idrettsorganisasjonene) og til forskning og utdanning (hos oss; utdanningsinstitusjonene). Kineserne ønsker å samarbeide med oss både for å bli bedre i idrett, og for å utvikle sine utdanningsløp og sin forskning innenfor idrettsfeltet.
Som attraktiv samarbeidspartner har NIH et privilegium. Vi kan spørre oss; what's in it for us? La meg liste opp noen argumenter som taler for å utforske samarbeidsmulighetene. Kinas utdanningssektor har de siste årene hatt en eksepsjonell vekst. Det blir investert tungt i å få frem verdensledende akademiske miljøer. Landet har klatret til annenplass over land med flest vitenskapelige siteringer. Og hva gjelder idrettsuniversitetene: Beijing Sport University (14.000 studenter), Shanghai University of Sport (8.000 studenter) og Guangzhou Sport University (5.000 studenter) er store institusjoner med vår målestokk. De tilbyr en rekke utdanningsløp på bachelor-, master- og PhD-nivå. Institusjonene har ressurser og kompetanse som er interessant for NIH.

Utfordringer og muligheter i Kina

Så noen argumenter som taler for en mer måteholden Kina-interesse. Kina er en ettpartistat uten demokratiske tradisjoner, det foregår brudd på menneskerettighetene og websider blokkeres eller sensureres. I tillegg til politiske argumenter, finnes praktiske vanskeligheter: språkutfordringer (mange er dårlige i engelsk) og kulturforskjeller (hierarkiske strukturer).
Bør NIH holde seg unna Kina av slike grunner? Enkelte var skeptiske til at 230 personer fra universitets- og høyskolesektoren nylig var på delegasjonsbesøk i Kina. Begrunnelsen var frykten for at den akademiske friheten i Kina trues. Selv vil jeg hevde at akademisk samarbeid og student- og lærerutveksling snarere kan ha en demokratiserende virkning. Ulike samfunnssystemer trenger ikke å stå i veien for faglig samarbeid. Økt samarbeid kan både ha akademisk verdi og bidra til en åpnere kommunikasjon over grensene. Dette synet har bred oppslutning i den norske UH-sektoren – så og si samtlige rektorer i sektoren deltok på delegasjonsreisen.
I forrige uke kom jeg hjem fra oppholdet i Beijing og Shanghai. Jeg lærte mye av uka i Kina. Først og fremst fikk jeg bekreftet at de kinesiske idrettsuniversitetene har en genuin interesse i å samarbeide med oss. Jeg ble imponert over hvor strategisk de arbeider for å utvide sitt internasjonale nettverk og øke sin forskningsinnsats. Jeg forstår bedre at overordnede avtaler på institusjonsnivå er viktige døråpnere for å skape samarbeid "on the ground" med kineserne. Og jeg ble mer bevisst på at vi på NIH må være like tydelige på våre interesser som kineserne er på sine: what's in it for us?

Døra er åpnet

Potensialet er der. Vi skriver intensjonsavtaler med kinesiske idrettsutdannings/-forskningsinstitusjoner i den nærmeste framtid. Intensjonsavtalene er i seg selv lite forpliktende, men åpner for å konkretisere samarbeidsprosjekter mellom fagmiljøer og forskergrupper. Allerede har vi et samarbeid på trappene innenfor langrenn og idrettsfysiologi. Mulighetene er til stede på flere områder.
Internasjonalisering er viktig i høyere utdanning og forskning. NIH har over tid etablert brede institusjonssamarbeid med flere universiteter i vesten som bidrar til å styrke vår forsknings- og utdanningsvirksomhet. NIH er en liten institusjon der vi må prioritere hva vi legger arbeid i. Kina er ennå ikke noe satsningsland for oss, men døra er åpnet. Så får vi se hvor langt det bringer oss.