Kulturminister Linda Hofstad Helleland har gjennom vinteren forlangt å få innsyn i hvordan idrettstoppene i Norge bruker penger når de er ute og reiser. Dette har vist seg å være vanskelig. Mange idrettstopper ønsker ikke å bli testet i tide og utide, og foreløpig foreligger det ikke så mange A-prøver. 

Av: Reidar Säfvenbom, førsteamanuensis ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, NIH

Støtte til barn og unge utenfor organisert idrett

Nå utfordrer Hofstad Helleland idretten på nytt. Kulturministeren ser seg om etter andre kanaler enn den tradisjonelle, organiserte og konkurranseorienterte idretten når hun vil nå ut til barn og unge som trenger støtte. Hun vil ha mer oppmerksomhet på barn og unge som ønsker å unngå, eller har valgt seg bort fra den organiserte idretten. I realiteten snakker hun om ett hundre og femti tusen unge mellom tolv og atten år. Disse har i liten grad direkte glede av potten på hundrevis av millioner kroner som norsk idrett bruker hvert år.

Det er mange gode grunner til at Kulturministeren bør gjennomføre det hun har antydet, og at hun bør gjøre det med tydelighet og kraft. Norske forskningsmiljøer har over flere år publisert vitenskapelige artikler hvor det stilles spørsmål omkring norsk ungdomsidrett og idrettspolitikk. I flere av disse artiklene er det skrevet i klar tekst at dersom Norge skal lykkes med å få flere barn og unge i bevegelse må det må etableres alternative kanaler utenom den organiserte idretten. Forskerne hevder at idretten ikke evner å innfri forventningene organisasjonen har til seg selv og at et likeverdig og rettferdig tilbud til alle forutsetter nye finansieringsordninger.

Aktivitet på de unges premisser

Titusenvis av unge forlater den organiserte idretten gjennom ungdomsårene. Noen av dem organiserer seg selv i annen type aktivitet som gir mer mening. Studier som er under utvikling fra Norges idrettshøgskole viser at samfunnet har mye å lære av disse miljøene. De bidrar i høyeste grad til positiv ungdomsutvikling, og de bør anerkjennes og stimuleres gjennom anlegg. Studiene understreker imidlertid også at det å skulle ta del i selvorganiserte miljøer er krevende. Det er ikke viljen til de unge det skorter på, men for enkelte unge er det for krevende å oppsøke etablerte jibbere, kitere, free-runnere, breakere eller skatere.

Dersom Hofstad Helleland skal bidra til en mer rettferdig idrettspolitikk kan hun ikke slå seg til ro med at anleggspolitikken stimuleres ytterligere i retning av nærmiljøanlegg, binger, pipes og bowles. Anlegg er viktig, men anlegg skaper ikke aktivitet for alle. Som det er redegjort for i et tidligere blogginnlegg er det mange unge som trenger en håndsrekning. De trenger et miljø som forstår ungdom og som evner å semi-organisere aktivitet under trygge forhold basert på de unges premisser. Tidlig ungdomstid er preget av store endringer. I denne tiden øver de unge seg på å leve sitt eget liv. Da trenger mange av dem å få tilgang til sykler, kiter, dansegulv, brett og kajakker, samt noen kloke folk som kan hjelpe dem til å utforske hva som kan gi mening i deres liv – uten at dette er forhåndsbestemt av en kultur som de ikke ønsker å assosiere seg med.

Nytt kapittel i idrettens historie?

Hvis Kulturministeren, i lojalitet med idrettens viktigste målgruppe (barn og unge) fortsetter å lytte til forskning, kan hun være i ferd med å skrive et nytt kapittel i norsk idrettshistorie. Kapittelet vil koste anslagsvis 150 - 200 millioner kroner eller tre-fire idrettshaller per år. Det er en brøkdel av hva idretten bruker på samme tid. Gjør Hofstad Helleland dette stort nok og godt nok vil hun dessuten gjøre en god jobb for både helseministeren og barne- og likestillingsministeren. Hun vil bidra til bedre folkehelse og ikke minst et mer inkluderende oppvekstnettverk.

Til VG sier Hofstad Helleland at hun venter på Fjørtoftutvalgets rapport om fremtidens idrett. Fjørtoftutvalget, ledet av tidligere fotballspiller Jan Åge Fjørtoft skal foreslå hvordan grupper som i dag deltar lite i idrett kan stimuleres til aktivitet. Utvalget skal komme med sine råd i løpet av våren og det er ikke bare Kulturministeren som venter i spenning. På vegne av de ett hundre og femti tusen unge som står utenfor den organiserte idretten kan vi håpe at Fjørtoftutvalget tør å tenke nye kanaler ut i de unges hverdag og på denne måten gi Hofstad Helleland en god start. Spørsmålet blir da om hun har vilje og styrke til å overbevise sitt eget departement og trosse idrettsbevegelsen, eller om hun, som sine forgjengere lar seg overtale til å la idretten selv ta ansvar som hegemonisk leverandør av aktivitet til alle barn og unge.

Referanser:

Helle-Valle, J., 2008. Discourses on mass vs elite sport and pre-adult football in Norway. International Review for the Sociology of Sport, 43 (4), 365–381.

Jarvie, G., 2011. Sport, social division and social inequality. Sport Science Review, 20 (1–2), 96–110.

Seippel, Ø., 2006. The meanings of sport: fun, health, beauty or community? Sport in Society, 9 (1), 51–70.

Skille, E.Å. and Säfvenbom, R., 2011. Sport policy in Norway. International Journal of Sport Policy,3 (2), 283–293.

Skirstad, B., Waddington, I., and Säfvenbom, R., 2012. Issues and problems in organization of children’s sport: a case study of Norway. European Physical Education Review, 18 (3), 309–321.

Säfvenbom, R., Geldof, J. & Haugen, T. (2014). Sports clubs as accessible developmental assets for all? Adolescents’ assessment of egalitarianism vs. elitism in school and sports. International Journal of Sport Policy and Politics, 6(3) 443 - 457