Av Elsa Kristiansen

Det er forskjell på å trene kvinnelige og mannlige toppidrettsutøvere. Problemet er at mange trenere i norsk idrett ikke har skjønt det.

I sommer delte en hovedtrener ved amerikansk college tankene sine om hvordan han rekrutterte utøvere: «Jeg rekrutterer alltid så mange gutter som jeg får lov til, og bare akkurat de jentene jeg trenger. Det er så mange flere problemer med jenter»! Kommentaren var etterfulgt av en latter. Han er neppe alene i synet kvinnelige utøvere som mer problematiske, og disse stereotype holdningene er ikke basert på forskning.  Faktisk er det forsket mye mer på mannlige eliteidrettsutøvere enn kvinnelige, og det eksisterer derfor mye mer kunnskap om hvordan trene menn. Problemet (eller problemene) for mange trenere oppstår gjerne når disse oppleggene brukes på kvinner.

Dette ble i hvert fall veldig tydelig i en studie av to norske kvinnelige eliteutøvere som ble intervjuet samtidig av et tverrfaglig forskningsteam på Norges idrettshøgskole. De fikk begge internasjonale suksesser uventet og tidlig i karrieren, det medførte intensiv satsing fra deres respektive forbund. Fra å være en lekende utøver med stort talent, ble de hva Olympiatoppen betegner som «24 timers utøvere». 

Er det mindre kunnskap og tilrettelegging for treningen av kvinnelige utøvere?
Det nye og intense treningsregimet de møtte, bestod av mye mer trening enn de var vant med. Begge utøverne begynte å slite med en gang; de opererte i grenseland på hva kroppen kunne tåle. Det resulterte i skader som ikke tidlig nok ble tatt tak i av trenere og ledere. Var opplegget de møtte basert på hva menn skal tåle? Det ble støttet av hva de fikk forklart av trenere at kvinnelige utøvere må «presses mer, vi må våge å presse dem helt til de når bunnen».

Hverdagen ble en lang reise mellom treninger, skole og ulike behandlinger. Bare det i seg selv er en mental utfordring. Dermed er det naturlig å stille spørsmål til utdannelsesnivået og kunnskapen til trenerne som hadde ansvaret for disse to eliteutøverne. Hvorfor ble det gjort så mange feil? Fordi trenere gjorde det de alltid gjør? Fordi de manglet kunnskap om kvinnelige utøvere? Eller var utøverne problematiske?

Kommunikasjonen i trener-utøver forholdet
Da resultatene dalte, ble naturlig nok kommunikasjonen mellom utøver og trener mer anstrengt. Mange trenere, siden de var «24 timers utøvere», gjorde ikke denne situasjonen bedre – og de følte at de ikke «nådde» fram til trener(ne). I tillegg opplevde de at mannlige trenere hadde større tillit til hva mannlige utøvere kommuniserte – de ble både avvist og ikke trodd når det var noe.

Etter å ha diskutert det seg i mellom en stund, ble de to kvinnelige utøverne enige om at det nok skyldes kvinners mer unnskyldende måte å spørre på. Som unge utøvere kunne de spørre «tror du det er greit at jeg stopper nå, for det gjør vondt i skulderen min»? De ville gjerne ha bekreftelse (sikkert for egen samvittighet) at det var greit å stoppe.  Med mer rutine lærte de å si «jeg stopper nå». Dette omtalte de mer som en maskulin måte å snakke på, men dessverre tok det dem mange år og skader å komme dit.

Til slutt: forholdet til idrettsorganisasjonen
Disse to sammenfallende historiene handler om mislykket coaching, dårlig kommunikasjon mellom utøver og trener og forbund som ikke helt klarte å benytte seg av all kompetanse som ble tilbudt på Olympiatoppen. Begge utøverne opererte etter hvert på grensen til overtrening, de følte seg veldig alene – og ønsket heller ikke «plage» lagkamerater. Sutrete jenter som trakk andre med seg (altså problematiske), var det siste de ønsket å fremstå som. Dermed fortsatte de bare å trene.

Forskning har vist at kvinnelige utøvere ikke har samme fysiske kapasitet som menn.  Men disse funnene må fremheves og bli tatt til etterretning. Dermed kan god kommunikasjon mellom utøver og trener – og videre til forbund, sammen med mer fornuftig/vitenskapelig basert trening av unge kvinnelige utøvere – kanskje gjøre disse kvinnene mindre problematiske å trene? 

Hvis du vil lese mer om disse to kvinnelige utøverne, se:
Kristiansen, E., Tomten, S., Hanstad, D. V., & Roberts, G. C. (2012). Coaching elite female athletes. Being mindful of effective communication.  Scandinavian Journal of Medicine and Science in Sport, 22 (6), e156-e167.