Hvorfor når ikke de norske fotballtalentene helt opp? Er de ikke sultne nok? Hva er det med den norske modellen som gjør at andre europeiske land drar fra?

Av Tynke Toering

Det finnes for tiden mange meninger fra ulike hold om hvorfor norsk fotball ikke er på høyde med andre europeiske land. Et av argumentene som ofte brukes er at norske fotballspillere ikke trener nok. Vår forskning på Norges idrettshøgskole viser at dette ikke stemmer: Norske elitespillere i alderen 14 til 21 år trener minst like mye som jevnaldere elitespillere fra andre land som Sverige, England, Brasil og Belgia. I tillegg viser en nylig publisert studie at antall treningstimer i seg selv ikke er en sterk nok forklaring på hvem som får en proffkontrakt (Haugaasen et al., 2014). Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om antall treningstimer her. Poenget er at det må være andre grunner til at norsk fotball har gått ned til nivået som det er på nå, hvis norske spillere trener nok. Kan det ha noe å gjøre med at spillere ikke er rå nok, som Per Mathias Høgmo pekte på i en artikkel på NFFs nettside 31.mai?

Vi vet at det er veldig viktig med indre motivasjon og å jobbe målrettet mot langsiktige mål for å kunne opprettholde treningsarbeidet som kreves for å bli proff og utenlandsproff (Baker et al., 2014; Van Yperen, 2009). Det er godt mulig at denne typen motivasjon fungerer som en slags «buffer» for å kunne tåle motgang, smerter og utfordringer som naturligvis er en del av utviklingsprosessen (Jordet, in press). Men det er ikke nok å være motivert, dedikert og fokusert på langsiktige mål. Bevisstheten på hva som kreves på øverste nivå, hva som kreves for å komme seg dit og å ta ansvar for egen utviklingsprosess skiller spillerne som klarer overgangen til å bli proff fra dem som ikke klarer det (Mills et al., 2012). Ulike studier på talentutvikling i andre idretter finner at unge idrettsutøvere som klarer til å ta steget opp til elite seniornivå gjør nettopp dette (Gould et al., 2002; MacNamara et al., 2010). Vår egen forskning viser noe av det samme. Selvregulering av læring er prosessen hvor spilleren metakognitivt, motivasjonelt og atferdsmessig er proaktiv i sin læringsprosess. Enkelt sagt betyr dette at spillerne har et langsiktig mål og vet hva som må forbedres og hvordan de kan gjøre dette, at de er motivert til å forbedre seg og at de gjennomfører det som skal til for å forbedre seg. Våre studier på selvregulering av læring blant fotballspillere både i Nederland og Norge viser at de som spiller på et høyere nivå tar mer ansvar for egen læringsprosess (Toering et al., 2009, 2012a, 2012b, 2012c). Refleksjons viser seg til å være spesielt viktig for å få mer ut av samme antall treningstimer.

For å få svar på hvordan man legger til rette for å utdanne bevisstheten på hva som kreves og gjennomføringskraften til å gjøre det må vi gå videre enn å bruke modellene på talentutvikling som «bare» beskriver faktorene som er viktige. Både forsknings- og praksisfeltet har opp til nå ikke vært god på predikere hvilke utøvere som rekker lengst. Dette gjelder for eksempel spesielt teknisk og taktisk kompliserte idretter som fotball og håndball. Det beste vi kan gjøre er å være ydmyke og prøve å finne markører som påvirker talentutviklingsprosessen i stedet for kun å fokusere på prestasjonen i dag. Markørene kan variere mellom idretter, land, regioner, klubber osv. Det finnes ikke noen hellig gral i talentutvikling. Forbundene må finne sin egen «best practice» ut ifra en kombinasjon av erfaring og vitenskapelige data. Nyere forskning på talentutvikling i idrett viser i hvert fall at det er essensielt å ta vare på individuelle forskjeller og at det ikke bare handler om mest mulig støtte (Phillipset al., 2010; Seifert et al., 2013).

Utvikling er en non-lineær prosess som skjer innenfor en kontekst, og dette betyr at vi ikke kan behandle alle likt. Eksperter er i stand til å gjennomføre sine oppgaver på en adaptiv og fleksibel måte istedenfor å bevege og oppfordre seg rigid og stereotypisk (Seifert et al., 2013). De viser fleksibilitet når det er nødvendig og stabilitet når det er nødvendig. For å utvikle denne «stabile fleksibilitet» er det viktig at utøvere anmodes til å utforske ulike prestasjonsstrategier for å finne løsninger som passer den enkelte best. Dette betyr at variasjon i trening er viktig – og dette er ikke det samme som allsidighet i form av å gjøre ulike idretter. Man kan ha variasjon innenfor en idrett, noe som betyr at trenerens kunnskap er helt vesentlig. I tillegg, må utøvere presses ut av komfortsonen slik at de blir tvunget til å finne nye løsninger og strategier (Phillips et al., 2010). Det er nødvendig å ha et individuelt fokus hvis man vil bruke disse to prinsippene riktig. «One-size-fits-all», som er måten mange talentutviklingssystemer jobber på for tiden, er ikke godt nok. Utøvere på alle nivåer profiterer på en individuell tilnærming, fordi fokuset er på egen utvikling og ikke så mye på identifisering eller uttak (Abbott et al., 2005; Phillips et al., 2010). Man utvikler motorisk og psykologisk fleksible utøvere og dette kan føre til at færre faller fra og en redusert betydning av fenomener som relativ alderseffekt. Spesielt utøverne som sies å ha mest talent plages av oppfatningen at alle skal behandles likt, fordi de ikke utfordres nok eller ikke på den mest effektive måten. Min nederlandske landsmann Johan Cruijff sier det slik: “Når jeg har en spiller på laget med ekstremt mye talent, lar jeg ham ikke ta det rolig. Hvis en spiller føler at han presterer bra med kun 80 prosent innsats vil han aldri gi noe mer enn det.”

Sett fra dette perspektivet handler talentutvikling i fotball om hele tiden å utfordre spillere på en individuelt tilpasset måte. Spillerne får erfare utfordringer og prøve å komme seg gjennom den, mens trenerens rolle er å guide spilleren gjennom prosessen. Det betyr at spilleren ikke bare gjør hva han/hun får beskjed om, men at han/hun lærer å tenke selv med støtte fra treneren. Spilleren vil på den måten utvikle selvtillit, å ta ansvar i læringsprosessen og en bevissthet på hva som kreves for å bli god. Spillere som søker motstand gjennom å gå utenfor komfortsonen har muligvis mer selvdisiplin enn andre (Jordet, in press). Selvdisiplin er evnen til å få oss til selv å gjøre ting som vi kanskje ikke ønsker å gjøre for å oppnå et langsiktigmål, og å unngå fristelser og distraksjoner på veien dit (Bauer & Baumeister, 2011). I en studie blant alle norske proffspillere (samtlige spillere i Tippeligaen og Adeccoligaen/1. divisjon i 2012, N = 639) fant vi at selvdisiplin er relatert til individ- og lagprestasjon (Toering & Jordet, under review). Spillere og lag på høyere nivå scorer høyere på selvdisiplin (1. divisjon versus Tippeliga, A-landslag versus ikke A-landslag, og tabellresultat). Samme type resultater ble funnet i England, hvor spillere som ble proffe henviste til konsepter som disiplin og «resilience» (Holt & Dunn, 2004), mens de som ikke klarte å bli proffer manglet viljestyrke og viljen til å lykkes (Holt & Mitchell, 2006). Det ser ut som at evnen til å forbli i motstand for å få belønningen senere kan bidra til prestasjonsutvikling i fotball (Collins & MacNamara, 2012; Jordet, in press). Kanskje har man det litt for bra her i Norge.

Referanser:
Abbott, A., Button, C., Pepping, G.-J., & Collins, D. (2005). Unnatural selection: Talent Identification and Development in Sport. Non-linear dynamics, Psychology, and Life Sciences, 9, 61-81.

Baker, J., & Young, B. (2014). 20 years later: deliberate practice and the development of expertise in sport. International Review of Sport and Exercise Psychology, 7, 135-157.

Bauer & Baumeister (2011). Self-regulatory strength. In Vohs & Baumeister, Handbook of self-regulation: Research, theory and applications (2nd ed). New York: The Guilford Press. Pp. 64-82.

Collins, D., & MacNamara, A. (2012). The Rocky Road to the Top: Why Talent Needs Trauma. Sports Medicine, 42, 907-914.

Gould, D., Dieffenbach, K., & Moffett, A. (2002). Psychological talent and their development in Olympic champions. Journal of Applied Sport Psychology, 14, 172-204.

Haugaasen, M., Toering, T., & Jordet, G. (2014). From childhood to senior professional football: A multi-level approach to elite youth football players’ engagement in football-specific activities. Psychology of Sport and Exercise, 15, 336-344.

Holt, N. L. & Dunn, J. G. H. (2004). Toward a grounded theory of the psychosocial competencies and environmental conditions associated with soccer success. Journal of Applied Sport Psychology, 16, 199-219.

Holt, N. L. & Mitchell, T. (2006). Talent development in English professional soccer. International Journal of Sport Psychology, 37, 77-98.

Jordet, G. (in press). Psychology and the development of elite soccer performance. In T. Strudwick, Soccer Science. Champaign, IL: Human Kinetics Publishers.

MacNamara, A., Button, A., & Collins, D. (2010). The role of psychological characteristics in facilitating the pathway to elite performance part 2: Examining environmental and stage-related differences in skills and behaviors. The Sport Psychologist, 24, 74-96.

Mills, A., Butt, J., Maynard, I., Harwood, C. (2012). Identifying factors perceived to influence the development of elite youth football academy players. Journal of Sports Sciences, 30, 1593-1604.

Phillips, E., Davids, K., Renshaw, I., & Pontus, M. (2010). Expert performance in sport and the dynamics of talent development. Sports Medicine, 40, 271-283.
Seifert, L., Button, C., Davids, K. (2013). Key properties of expert movement systems in sport. Sports Medicine, 43, 167-178.

Toering, T., Elferink-Gemser, M.T., Jordet, G., Pepping, G. J., & Visscher, C. (2012a). Self-regulation of learning and performance level of elite youth soccer players. International Journal of Sport Psychology, 43, 312-325.

Toering, T. & Jordet, G. (under review). Self-control and performance in senior professional football players.

Toering, T., Jordet, G., & Haugaassen, M. (2012b). The transition from youth to professional football: Preliminary results. Abstract presented at the Cupfinaleseminaret 2012 at Ullevål stadion in Oslo, Norway. (oral presentation).

Toering, T., Jordet, G., Hofseth, E., & Haugaassen, M. (2012c). Making the leap to premier league football: The importance of self-regulated learning. Abstract presented at the 3rd World Conference on Science and Soccer. Ghent, Belgium.

Van Yperen, N.W. (2009).Why some make it and others do not: Identifying psychological factors that predict career success in professional adult soccer. The Sport Psychologist, 23, 317-329.

(Forsidefoto: Andreas B. Johansen)