Av Jostein Hallén

En optimal prestasjonsutvikling i idrett må alltid bygge på erfaringer. Forskning kan bidra til å gjøre fornuftige valg, men kan ikke svare på alle spørsmål. Forskning har sine klare begrensninger. Når ikke klare svar kan gis, hvordan skal da forskning brukes?

Å velge den forskningen som støtter opp om sitt eget syn, og ekskludere den forskningen som utfordrer, er ikke uvanlig på andre områder i samfunnet. Når kun det beste er godt nok, som i toppidrett, kan en slik praksis føre til at norsk idrett henger etter. Forskning kan også true idretten og dens egenart. Slik forskning blir naturligvis ikke alltid tatt vel imot.

La oss starte med et enkelt eksempel: For omlag 25 år siden var landslagstreneren i volleyball en nyutdannet lege (nå leder av Senter for idrettsskadeforskning ved NIH). Han observerte at den hyppigste skaden i volleyball er ankelskader forårsaket av overtråkk, som følge av at motspillere tråkker på hverandre under nettet. Den innflytelsesrike trenerlegen fikk til en prøveperiode med en ny regel: at tråkking på midtlinja forbys for begge lag. Skadene ble kraftig redusert. Men regelen ble fjernet igjen fordi spillet ble for mye påvirket. Så mange som 8 prosent av ballvekslingene ble avblåst på grunn av midtlinjefeil, og de færreste av disse var farefulle situasjoner.

Altså, trass entydig dokumentasjon på hvordan skadene kunne reduseres ville idretten ikke ta i bruk kunnskapen. Kanskje forståelig, vurdert ut fra konsekvensen for idretten og alvorlighetsgraden av skadene. I dag vet vi at utøvere i alpint og håndball har svært store sjanser for å få varige kneskader som vil gi funksjonsnedsettelse. For eksempel har mange kvinnelige håndballspillere på elitenivå funksjonsnedsettende kneplager lenge etter at karrieren er over. I det sivile arbeidsliv ville tiltak blitt innført for å fjerne disse følgene av yrkesutøvelsen. Skal slike tiltak innføres i idretten, vil det med rette kunne hevdes at idrettens egenart blir ødelagt. I alpint forsøkes det nå å redusere de alvorlige skadene ved å foreslå mindre utfordrende løyper. Det vil ikke løperne ha noe av.

Forskningen på dette feltet er ganske klar. Den påviser årsak til skader og foreslår tiltak som kan redusere skadene. Forskningen kan gi ganske tydelige svar, fordi skadene har konsekvenser som kan telles.

Vanskeligere blir det med forskning på hva som gir optimal prestasjon eller treningsutbytte. Effektene av tiltakene er små og vanskeligere å måle. For om lag 10 år siden fant vi at elitesyklister presterte best når de syklet med 80 tråkk per minutt (tpm), sammenlignet med 100 tpm. I gjennomsnitt syklet våre forsøkspersoner, som var svenske elitesyklister, 30 sekund raskere på et 30 minutters temporitt. Dette strider mot det unge syklister blir fortalt, nemlig at 100 tpm er det optimale. Når vi publiserte dette fikk vi motbør. Vi ble beskyldt fra personer innen sykkelmiljøet noe i retning av at vi ville ødelegge norsk sykkelsport fordi disse opplysningene kunne gi gale ideer til unge syklister som kanskje ville opponere mot sykkelsportens offisielle linje. Vi innrømmer selvsagt at våre forsøk hadde begrensninger, siden de var gjennomført i laboratoriet, og at forholdene kan være annerledes på landeveien. Dette er typisk forskning. Den gir noen fakta, men kan ikke gi alle svar.

Men kunnskap kan da ikke være farlig? En åpen diskusjon om resultatene mellom forsker og trener vil nettopp kunne avdekke hvilke begrensninger resultatene har, og hvilke konklusjoner som kan brukes. Ofte er resultatet av forskning ikke et entydig svar på hva man skal velge, men kan gi eksempler på hva man absolutt ikke bør velge. For eksempel fant vi også at dersom de økte tråkkfrekvensen til over 100 tpm, så ble prestasjonen dramatisk forverret. At datidens klart beste syklist, Lance Armstrong, var eksponent for høye tråkkfrekvenser gjorde nok at det budskapet var ekstra vanskelig å få gehør for. Det er selvsagt fristende i dag å antyde at han hadde særlige forutsetninger. At forsøkspersonene var svenske var heller ikke tilfeldig. Norske elitesyklistene vi kontaktet ble rådet av sine ledere til ikke å delta i prosjektet. Lederne hadde ikke noe tro på at det ville bidra.

Et annet forskningsfelt vi har arbeidet med er høydetrening. Forskning har vist at opphold i naturlig høyde kan gi effekt på prestasjonen i lavlandet under gitte forutsetninger. Men sannheten er at etter mange tiår med bruk av høyde i treningsarbeidet i Norge (og mange millioner kroner) har ikke idretten selv objektive svar på om dette har gitt noe effekt. Olympiatoppen mener at høydetrening er nødvendig for å optimalisere prestasjonen i utholdenhetsidretter, mens mange utøvere og trenere opplever usikkerhet. Er en eventuell liten høydeeffekt verdt de ulempene som lange og mange høydeopphold gir?

Hovedideen med høydeopphold for idrettsutøvere er at man skal få flere blodceller og at dette skal øke blodets evne til å transportere oksygen til musklene og dermed øke prestasjonen. Og forskning viser at et opphold på rundt 2300 meters høyde i tre uker øker antall blodceller med fem prosent. Effekt på prestasjonen er mye mindre, nemlig under 1 prosent. Men norske utøvere bor som regel på lavere høyder, typisk 1700-1900 meter og oppholder seg der ofte kortere enn tre uker, gjerne bare to. Vi har vist at umiddelbart etter slike opphold har antall røde blodceller økt med rundt to til tre prosent. Vi tviler på at en slik økning gir effekt på prestasjonen, i alle fall flere uker til måneder etter oppholdet. Å bo i høyden i lengre perioder har også sine utfordringer som kan gi negative utslag. Det er ikke uvanlig at man blir syk om høydeoppholdet varer lenge og det er ikke alltid at treningsforholdene er optimale der det er tilfredsstillende boforhold. Og belastningen med å være lenge borte fra hjemmet kan også slå negativt ut.

Så hvorfor velger norske utøvere en høyde som gir en marginal effekt på blodet og en høyst tvilsom effekt på prestasjonen, når forskning har vist at å bo litt høyere ville gitt en betydelig sikrere effekt (i alle fall på blodet)? Det er vanskelig å forstå noen annen årsak enn at idretten velger å ignorere forskning til fordel for «det de alltid har gjort». Som sagt, forskning kan ikke gi alle svar og er beheftet med usikkerhet, men fra forskerens side ser det ut til at det som blir valgt er et opplegg som har mange av de negative sidene knyttet til høydeopphold, men ikke de positive.

Idretten har etterlyst mer toppidrettsforskning ved Norges idrettshøgskole. Vårt samfunnsoppdrag er å forstå hvordan idrett og fysisk aktivitet kan bidra til samfunnet og den enkelte, både positivt og negativt. Vi forsker på toppidrett, men også på hvordan idrett og fysisk aktivitet virker på barn og unge, eldre, syke så vel som den menige mann og kvinne. Vi har gode forutsetninger til å drive med forskning på toppidrett med en svært god infrastruktur, gode forskere innen ulike områder og tilgang på gode utøvere.  Men vi trenger også finansiering fra eksterne kilder for å fylle vår forskningsplikt. Hvilken retning vår forskning tar er derfor delvis bestemt av hvor vi kan hente ekstern finansiering. Idretten har forskningsmidler. Men om de velger kun å støtte den forskningen som ikke utfordrer, vil det ikke gi framgang. En slik innstilling vil tvert i mot konservere gamle ideer og hindre utvikling.